ANMELDELSE: Dead Space: Extraction
Anmeldelse

Dead Space: Extraction

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Dead Space skremte livskiten ut av oss i fjor. Nå får også Wii-eiere ta en del i det kollektive rom-marerittet med Dead Space: Extraction, men spillene er vesentlig annerledes. Dead Space: Extraction er nemlig et skytespill som går på skinner.

Lightgun Arcade

Hvor det originale spillet var et tredjepersonsactionspill er Extraction en hyllest til de gamle og kjære lyspistolspillene som fortsatt finnes i arkadehaller rundt om i verden. Man skyter, lader og skifter våpen, noe Wii-kontrollen er perfekt til. Alt annet tar spillmotoren seg av. Er Dead Space: Extraction et verdig sidesprang for serien eller bare en skuffende spinoff?

Extraction er en slags historiemessig forgjenger til fjorårets spill som ble sluppet til HD-plattformene. Med detektiv Nathan McNeal i spissen må en liten gruppe svært forskjellige personer kjempe for å overleve en uendelig kamp mot de såkalte Necromorphene.

Dø, monster, dø!
Dø, monster, dø!

Necromorpehene er opprinnelig døde mennesker, infisert av et virus som tilsynelatende ble sluppet løs når en mystisk monolitt ble fjernet fra romkolonien Aegis VII. Desperasjonen og misnøyen brer seg kjapt over planeten, og overleverne tvinges til å flykte fra kolonien i det den forvandles til et gigantisk og overfylt likhus.

Det er tydelig at historiefortelling har vært et av utviklernes store fokusområder. Spillet føles på mange måter som en film, med interessante karakterer og spennende plottvrier.

Jeg stilte meg selv spørsmålet mens jeg spilte: Er det skumlere å ha full kontroll på sin spillavatar slik som i Dead Space, eller er det mer foruroligende å bli dratt fra sted til sted, å bli et fullstendig viljeløst offer for spilldesignernes regi? Jeg er fortsatt ikke helt sikker.

En interaktiv skrekkfilm?

I Dead Space: Extractoin har du aldri muligheten til å trekke deg tilbake, gjemme deg eller løpe hvis ikke utvikleren har bestemt det på forhånd. Men i Extraction er det likevel du som spiller som må ha baller nok til å slakte monstrene. En skremmende tanke, hvis du er en av de som helst hopper bak sofaen når det blir skummelt.

Den totale mangelen på kontroll gjør at spillet føles mer som en skrekkfilm enn et tradisjonelt horrorspill som Resident Evil, eller storebror-Dead Space. Forevent øyeblikk hvor både du og eventuelle tilskuere skriker ”ikke gå inn der!”, eller ”se bak deg!” når du spiller.

Den obligatoriske tøffe soldattypen er selvsagt med i dette spillet også
Den obligatoriske tøffe soldattypen er selvsagt med i dette spillet også.

Og det er her hele skremselsappellen til Extraction sitter, i det at utviklerne har regien på alt i fra lyssetting til rekkefølge ting gjøres i. Dermed står og faller hele opplevelsen på utviklernes forståelse for mediet skrekkfilm, i større grad enn forståelsen for grøsserhistorie i spillmediet.

Mer spennende enn skummelt

Jeg er ikke helt overbevist om at utviklerne har innsett denne distinksjonen. Spillets historie er drivende og spennende, men vil mannen i gata bli sengevæter av dette spillet? Nei, antakelig ikke. Spillet er skummelt nok det, at man egentlig gjetter hvor det hele ender gjør det bare mer nervepirrende å oppdage nøyaktig hvordan det ender.

Men jeg aner likevel et større potensiale for virkelig skrekk i spillet. Jeg er ingen tøffing i dette øyemed, langt i fra. Jeg innrømmer gjerne at jeg ble skremt, og det opptil flere ganger. Men underveis tenkte jeg hele tiden: Det her kunne jo vært enda skumlere!

Grunnen til at spillet aldri når mareritthøyder er nok at necropmorphene dukker opp litt for ofte, og det er svært lite som skiller de forskjellige fiendetypene fra hverandre i praksis. Dynamikk er et begrep som er viktig å gripe tak i for å virkelig skremme vettet av folk.

Derfor har Dead Space: Extraction et par av sine mest hårreisende øyeblikk når ingenting foregår. Alle spillkarakterene hallusinerer på et eller annet tidspunkt, og sammen med den stemningsfulle musikken klarer spillet å skape en truende stemning som presser seg på med overraskende styrke.

Hvis man konstant skulle være under angrep så ville aldri spenningen få sjansen til å bygge seg opp til klimaks. I verste fall risikerer man at det hele blir mer rutinepreget enn skremmende. Heldigvis er det lagt inn et par kunstpauser, så spillet har definitivt sine klimaks. I noen instanser ble det likevel litt for mye skyting og litt for lite uææææ! for min egen del. Allikevel, selv om spillet kanskje ikke er som en ren grøsser å regne så kan den godt sammenlignes med noen av de bedre spenningsfilmene der ute.

Dårlig tid for lyspinnen å gå tom for strøm?
Dårlig tid for lyspinnen å gå tom for strøm?

Tactical body dismemberment

Som noen av dere kanskje husker handler Dead Space like mye om å sinke fiendene som å faktisk drepe de. Skyt av armer og ben så blir fienden forhåpentligvis liggende. Er du mindre systematisk og bare fjerner ett bein eller hodet, vil fienden sannsynligvis bare falle til gulvet og deretter åle seg fremover.

Oftest er det stress og følelsen av lett panikk som råder når man spiller Dead Space: Extraction, fremfor frykt. I det man febrilsk forsøker å treffe på den forbanna reloaden mens tre forskjellige monstre står og klorer på deg, med uttallig flere krypende mot en, er det lett å få panikk.

Dette er på mange måter kjennetegnet til Dead Space-universet: Intense actionsekvenser med flere fiender enn ammunisjon gjør det vanskelig å holdet kaldt, men likevel er det nettopp det man må gjøre for å klare seg.

Trenger ikke skamme seg

Når det er sagt så er det i alle fall ikke grafikken som hindrer Dead Space: Extraction i å bli en grøsser uten like. Tvert imot, spillets billedlige pakke passer yppelig sammen med sin nydelige kronlogiske forgjenger, som tross alt ble sluppet til plattformer med sterkere maskinvare.

Grafikken er selvsagt ikke fullt så polert, men det skorter verken på detaljer eller artistisk utførelse i denne tittelen. Spillet er akkurat like gørrete, blodig og vakkert som det første spillet, og det er bare å kaste hatten for utviklernes innsats

Det er tydelig at utviklerne virkelig har jobbet for å gjøre en ide som egentlig er dømt til å gi evinnelige mengder repetisjon til en fullverdig spillopplevelse. Man får for det første massevis av spennende våpen. Det meste du kan tenke deg av skadelige duppeditter som noen gang har dukket opp i science-fictionfilmer er med. (En personlig favoritt er den særpregede parterings-maskinen, kjent fra det opprinnelige Dead Space.)

En av de mer varierte sekvensene i spillet
En av de mer varierte sekvensene i spillet.

I tillegg har omtrent samtlige våpen sekundære moduser, ofte i form av et oppladbart og kraftigere skudd, eller mer kreative design som blant annet eksploderende strøm-miner. Sci-fi-selvsagtheter som telekinesestråler og sakte tid-funksjon er også viktige gadgets, som får gjøre nytte for seg i et par særdeles enkle, men underholdende gåter.

Til tross for helt kurante bosskamper, et morsomt og stressende hacke-minispill og transformerende fiender så handler Dead Space om en ting: pek og skyt. Uansett hva man skyter på, og med hva og hvorfor, skytertrening er skytetrening. Jeg kjedet meg riktignok ikke, men det ble etter hvert lengre og lengre mellom adrenalinkickene.

En tur i fornøyelsesparken

Dead Space er en berg-og-dalbane-tur, og ikke bare fordi spillet i praksis går på skinner. Toget skyter fremover så det suser rundt ørene, og før man har rukket å venne seg til opp-ned looper, brå svinger og de vonde setene så er man ved endestasjonen.

Ikke at det er en dårlig ting at spillet ikke drar ut i det evinnelige. Fyllmateriale er noe alle gamere burde sky som pesten, uansett om det betyr litt mer spilletid for pengene. For deg som rynker litt på nesten akkurat nå, slapp av, det finnes en ekstramodus med forskjellige nivå, stappfull av necromorpher som venter på å bli kappet i fillebiter når spillet er ferdig.

Spillet gir ingen highscorelister eller annen online funksjonalitet, og det er skuffende, ingen tvil om det. Men Dead Space: Extraction har også noe for perfeksjonisten. Det er flust med vanskelighetsgrader å prøve seg på, og spillet gir detaljert statistikk, i tillegg til et stilig rangeringssystem som viser hvor bra du har klart de forskjellige kapitlene med den mest ettertraktede valutaen for oss gamere: stjerner. Samarbeidsmodus på en skjerm er også et velkomment tillegg.

Konklusjon

Dead Space: Extraction er et gjennomtenkt forsøk på å bringe Wii-eierne inn i skrekkvarmen. Designerne har tatt en modig avgjørelse og tatt spillet i en helt annen retning, og det er jeg i bunn og grunn glad for.

Se der!
Se der!

Teknisk sett er spillet nærmest perfekt, kontrollen sitter som støpt, grafikken er det nydeligste jeg har sett på konsollen og jeg opplevde ikke en eneste feil eller bug i løpet av min tid med spillet. Extraction føles dermed virkelig som et fullverdig tillegg til serien, og er sammen med de medfølgende tegneseriene i stand til å øke omfanget på seriens univers betraktelig.

Det som hindrer spillet i å nå virkelig høyt for min egen del er at gameplayet uunngåelig mister litt av brodden etter hvert. Det sier seg nesten selv at denne typen spill ikke er de aller mest varierte, og selv om Extraction gjør mye mer enn lignende spill for å karre seg opp så blir spillet en smule repeterende etter hvert.

Dette stoppet ikke meg fra å nyte spillet, men det hindrer spillet fra å nå klassikerstatus i min bok. Spill Dead Space: Extraction hvis du er interessert i å vite mer om historien til romskipet Ishimura og Aegis VII, eller hvis du bare er interessert i en filmatisk spillopplevelse med massevis av spenning. Det er store sjanser for at du vil like det du får servert.

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen