ANMELDELSE: Deathspank: Thongs of Virtue
Anmeldelse

Deathspank: Thongs of Virtue

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Verdenes eneste tangakledde helt er tilbake igjen i Deathspank: Thongs of Virtue, etter en særdeles kort sommerferie. Er Ron Gilberts absurde verden sjarmerende nok til at vi allerede lengter tilbake, eller er dette en fortsettelse som kunne ha tatt seg en høstferie også?

Les også: Anmeldelse: Deathspank

One thong to rule them all

Obs: I dette avsnittet diskuteres slutten av det første spillet

Thongs of Virtue begynner nøyaktig hvor forgjengeren sluttet. Den alltid veltrimmede uberskurken Von Prong er beseiret, og Deathspank tror han endelig har oppfylt sin livsoppgave. Men det går ikke lange tiden før det avsløres at gjenstanden Deathspank har søkt i hele sitt liv, The Artifact, egentlig bare er én av flere mektige, magiske tangaer.

Deathspank har den ene tangaen på seg allerede, og avdøde Lord Von Prong har en annen. Disse unikumene er både utrolige nyttige og farlige, fordi selv om de gir bæreren store mengder av en spesifikk dyd – av typen mot, rettferdighetssans og gavmildhet, for å nevne noen – har også tøystykkene korrumperende krefter. Alle tangabærerne utenom Deathspank har blitt onde og gale, og det er derfor Deathspanks jobb å sørge for at tangaene blir ødelagt.

De utvalgte tangabærerne er dog ikke villige til å gi fra sine favoritt-truser frivillig, og det er derfor duket for et ganske utrolig ensemble med bosskamper. Jeg skal ikke røpe annet enn at du både får som oppdrag å drepe en nonne som kaller seg Theresa, og at en storstilt invasjon av nordpolen settes i gang ene og alene for å få has på en viss «ho-ho-ho»-brumlende herremann.

Historien er om noe enda mer absurd enn i det første spillet. Det skal likevel godt gjøres å ikke trekke paralleller til en viss sinnsykt populære fantasy-serie skrevet av en mann med ordet «tolk» i etternavnet. Hvis jeg sier at det ble lagd fem unike tangaer, og disse ble sydd inne i en magisk vulkan og gitt til nøye utvalgte kandidater, ringer det kanskje en bjelle.

Fra lava er du kommet, fra lava skal du bli

Selvfølgelig er denne vulkanen det eneste stedet hvor de sikkert svært illeluktende trusene kan ødelegges en gang for alle.

På veien må tusenvis av tradisjonelle skurker som såkalte orker, troll og roboter, men også enhjørninger, jungel-esel og røde- og grønne romvesen utryddes.

Uavhengig av om man liker alle morsomhetene Ron Gilbert og gjengen har prøvd seg på, det er umulig å ikke bli imponert over den rene og skjære kreativiteten som har gått inn i dette spillet.

Utviklerne har altså fortsatt på akkurat samme linje som i det forrige spillet, og i det store og hele er det svært, svært lite som skiller de to fra hverandre. Ikke så overraskende kanskje, når man tenker på at spillene ble utviklet mer eller mindre side om side, og lansert bare måneder fra hverandre.

På alle vesentlige områder kan man betrakte de to Deathspank-spillene som to versjoner av samme spill. Alt det spillmekaniske er identisk, og den visuelle stilen både fra et kunstnerisk- og et teknisk perspektiv er akkurat lik – selv om man selvsagt utforsker en rekke nye områder.

To sider av samme sak

Deathspank-opplevelsen vil også denne gang være sterkt preget av ukamuflerte hente-oppdrag, levert med tullete dialog og hysterisk overspilt stemmeskuespill. Massevis av vitser har utviklerne selvsagt klart å lure inn i spillet, like mye gjennom spillets menyer og beskrivelser som i de mange samtalene.

Det som finnes av spillmessige forandringer er bare knyttet til mengden innhold. Deathspank: Thongs of Virtue er en god del lengre enn sin forgjenger, og har blant annet en rekke nye og moderne våpen.

Tydeligvis har det skjedd en ekstremt kjapp industriell revolusjon i Deathspanks univers, plutselig løper både orker og mennesker rundt med maskingevær, granater og bazookaer.

For min del føltes det ganske likt å løpe rundt med en skarpskyterrifle som det var å bruke rennebue i det første spillet, og det var aldri mangel på våpen i det første spillet uansett. Litt gøy er det likevel å løpe rundt med strålepistoler og flammekastere.

Selv om spillet nødvendigvis har veldig mange likheter med sin forgjenger betyr ikke det at spillet ikke er verdt å oppleve for sin egen del. Først og fremst fordi spillet fortsetter Deathspanks saga, men også fordi i det store og hele følte jeg at denne andre og tangafikserte iterasjonen av Deathspank var hakket bedre designet og mer gjennomtenkt.

Vanskelighetsgraden øker på en mer jevn måte, strukturen på spillet er mer logisk og vitsene treffer rett og slett bedre. Skal du bare spille ett av Deathspank-spillene vil jeg med andre ord utvilsomt anbefale fortsettelsen.

Konklusjon

Deathspank: Thongs of Virtue er et spill for de som faktisk ville ha mer når Von Prong lå død på bakken etter det første spillet. Likte du ikke spillets lavpannede humor, det enkle kampsystemet eller de ensformige oppdragene vil selvsagt ikke jakten på enda flere ekstra magiske tangaer omvende deg.

Jeg trodde selv jeg var en av de som var mettet etter at rulleteksten flimret over skjermen min i det første Deathspank. Men det viste seg at for min del hadde Deathspank fortsatt mer å by på. Min opplevelse av dette andre spillet har vært svært fornøyelig, om enn også ekstremt velkjent.

I det store og hele er Deathspank: Thongs of Virtue rett og slett et bedre spill enn sin forgjenger. Holder ikke det?

Les også: Gi døden ris i sommer
Les også: Drep julesnissen i nytt Deathspank
Les også: Monkey Island-skaperne sammen igjen


DeathSpank: Thongs of Virtue

DeathSpank: Thongs of Virtue

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen