Denne kommentaren inneholder avsløringer om The Last of Us-serien.
Tidligere i år skrev redaksjonssjef i Hardware Mikkjell Lønning en kommentar som vi hadde på trykk her på Gamer.no. Der drar han frem at mye av kritikken som har blitt rettet mot episode 3 av The Last of Us i brukeranmeldelser på sider som Metacritic, er at den «ikkje bidrar med noko til forteljinga, at det er ein meiningslaus pause som stoppar opp flyten og øydelegg for det som i utgangspunktet er ein kort serie.»
I episoden blir vi kjent med figurene Frank og Bill, og kjærlighetshistorien deres som utspiller seg med verdens undergang som bakteppe. Det er knapt et cordyceps-infisert monster i sikte. Joel og Ellie sin reise til nabolaget Frank og Bill har gjort til sitt eget er bare rammefortellingen, og det kan på overflaten virke som at det ligger noe i denne påstanden om at Frank og Bill sitt forhold ikke har så mye å si for handlingen.
Men det er vesensforskjell på handlingsforløpet i en fortelling, og hva det er verket prøver å formidle. Hver av episodene i The Last of Us' første sesong byr på forhold som speiler Joel og Ellie på bemerkelsesverdige måter, og de har alt å si for det tragiske utfallet i siste episode.
Les vår anmeldelse av The Last of Us-serien »
Til storspill å være er The Last of Us ganske ukomplisert
Nå til sommeren er det ti år siden The Last of Us kom ut på PlayStation 3, og serien har nettopp slått seerrekorder her til lands. Dataspill som prestisje-TV er bemerkelsesverdig, fordi det er et veldig nytt fenomen. Det er mange hensyn å ta når en fortelling skal bearbeides fra en uttrykksform til en annen, og det er ikke nødvendigvis affekteringen av spillmekaniske virkemidler vi opplever som meningsfullt når vi bedømmer hvorvidt The Last of Us er en vellykket adaptasjon.
Til storspill å være er The Last of Us ganske ukomplisert. Det har vært holdt høyt i hevd siden det kom ut i 2013, men det har i stor grad vært på grunn av figurene og historien. Når et spill først skal filmatiseres på denne måten virker The Last of Us derfor som et helt naturlig valg. TV-serien ligger veldig tett opp mot kildematerialet, men hva er det som får den til å skille seg ut?
Det episodiske formatet tydeliggjør parallellene mellom Joel og Ellie sitt forhold og de andre figurene vi introduseres for. Innledningsvis rettes søkelyset mot Joel sitt forhold til datteren Sarah, og hvordan hennes død kaster en lang skygge over livet hans. Etter selvmordsforsøket Joel forteller Ellie om i sesongfinalen, går han som i søvne fra situasjon til situasjon, dreper uskyldige og skader dem som bryr seg om han. Når vi møter Joel i begynnelsen av serien er han i et langvarig forhold med Tess. Når Ellie spør, er ikke det et forhold han virker villig til å definere. Vi sitter igjen med et inntrykk av at hun bryr seg mer om ham enn det han selv gjør. Joel er avstumpet og kald, og det er først etter at han har møtt Ellie at det begynner å forandre seg.
Den som har en hammer ser spikere over alt
Som både dataspill og TV-serie er The Last of Us veldig voldelig. Medskaper Neil Druckmann viser til den moralske panikken rundt det vi i Norge har kalt videovold som en av grunnene til at akkurat Mortal Kombat II ble valgt som høydepunkt for Ellie og Riley sin natt sammen på kjøpesenteret i episode 7. Ellie er glad i voldelig media, akkurat som Druckmann var i sin egen oppvekst. Men det er stor forskjell på den stiliserte volden i Mortal Kombat II, og den virkelighetsnære volden i The Last of Us. Spillet og TV-serien bruker ikke bare vold som et underholdende virkemiddel, de tematiserer vold direkte.
Ordtaket sier at den som har en hammer ser spikere over alt. Joel Miller er en voldelig mann, og tjue år med sorg og død har gjort det til en vanesak. Når Ellie tas fra ham i sesongavslutningen kommer ikke handlingene hans som en overraskelse for dem av oss som har spilt spillet, men de er også helt i tråd med det resten av serien har fortalt oss om hvem han er. Frempek i form av paralleller mellom Joel og Ellie og de livene vi får et innblikk i tidligere i sesongen, bidrar ikke bare til å nyansere dem, de gjør at massakren nærmest fremstår som uunngåelig.
Det er nemlig ikke bare Joel som står overfor et umulig valg i The Last of Us. Henry må skyte lillebroren sin, og kan ikke leve med konsekvensene. Marlene må skyte Anna, og er villig til å ofre datteren hennes for at menneskeheten skal ha en sjanse; Ellie må drepe Riley, og den fremtiden de kunne hatt sammen. Joel vil heller la hele verden fare enn å gi slipp på datteren sin igjen. Så Joel sitt valg i The Last of Us er umulig som sådan, men bare som tankeeksperiment. Valget mellom å handle i tråd med din egen natur, og å gi opp alt du bryr deg om for at verden skal ha en sjanse, er ikke umulig. Det er valget mellom det som er enkelt, og det som er rett.
Den dramatiske ironien i The Last of Us
Det var ikke tiden som leget sårene til Joel, det var Ellie. De har bare hverandre igjen, og fremtiden han ønsker for henne er i Jackson. I motsetning til slik et tilsynelatende velfungerende post-apokalyptisk samfunn som dette ofte ellers representeres i fiksjon, er det ikke noe ondskapsfullt som ulmer under overflaten her heller. Det er akkurat slik det virker. Det er godt.
Fremtiden er ikke helt håpløs i The Last of Us. Kjærlighetshistorien til Frank og Bill er et annet tydelig eksempel på det. I TV-serien er det livet de bygger sammen verdt å leve, selv når verden går til helvete rundt dem. Kjærligheten deres er transformativ, og gjør at Bill kan være seg selv fullt og helt, tilsynelatende for første gang. Det er først senere i fortellingen at grensene tøyes for kjærlighetens evne til å forandre oss for det bedre.
Hva sitter vi så igjen med, når Joel velger bort menneskeheten til fordel for datteren sin? Et moralsk hensyn å ta er at Ellie ikke selv har fått ta stilling til hvorvidt hun ønsker å ofre seg. Når Marlene sier at det er noe Ellie ville ønsket, er det derfor helt hypotetisk. Det var tross alt ingen som spurte henne.
Så diskusjonen fortsetter, i dag som i 2013. Det er en avansert versjon av sporvognsproblemet. Men hvorvidt du mener han gjorde det rette eller ikke, drepte Joel Miller alle de menneskene fordi det var det eneste utfallet han selv kunne leve med. Den onde sirkelen kan brytes, og det er den dramatiske ironien i The Last of Us. Så gjenstår det bare å se hvorvidt Ellie kan lykkes der Joel feilet.
LES OGSÅ: The Last of Us Part II deles opp i flere TV-sesonger »
