Til kamp!
Early Access-inntrykk
Til kamp! (Foto: TaleWorlds Entertainment)

Mount and Blade II: Bannerlord

Jeg har ikke hatt det så gøy på lenge

Mount and Blade II: Bannerlord er et sabla godt spill for å være så uferdig.

For følgere av kultserien Mount and Blade har det gått ekstremt lang tid mellom 2012 og 2020. Ikke bare er det nærmere åtte år siden førstnevnte år, men det er også så lang tid det har gått siden Mount and Blade II: Bannerlord ble annonsert. I tillegg er spillet blitt sluppet i early access-versjon på Steam, en uferdig beta-lignende versjon som nok ikke når «klar for utgivelse»-status om et år eller to. Hva er så inntrykket av Bannerlord etter nærmere en uke med intens spilling? La meg si det slik: «It’s almost harvesting season. Almost.»

Velkommen til Calradia

Vakker belysning. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Bannerlord finner sted før hendelsene i Mount and Blade: Warband, nærmere bestemt 210 år tidligere. The Calradian Empire er splittet i fire forskjellige deler etter at et skjebnesvangert slag endret det politiske landskapet, og nå kjemper kongeriker og keiserriker om fullstendig makt på kontinentet. Det er i dette kaoset at du, en fattig reisende, setter ut på ferd for anerkjennelse, rikdom, og makt.

Calradias verden minner denne gangen mye om en som på samme tid finner sted i sen-antikken og sen-middelalderen. Her tar utvikleren nemlig tydelig inspirasjon fra et famlende Romerriket, et middelalderens England, vikinger, mongoler, hunere, og Egypts mamelukker. Med andre ord får vi atter en gang servert en historisk-inspirert verden i en fantasisetting, og sammen med et nytt og forbedret topografisk verdenskart skaper dette fundamentet for en ypperlig og innlevelsesrik spillverden. Det varmer en historikers hjerte å se så mye detaljer og inspirasjon fra en tid som folkevandringstiden (selv om dette strengt tatt er fantasi), en epoke som får ufortjent lite kjærlighet i populærmedia.

Ok, men, hva er dette da?

Vakkert. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Mount and Blade-serien er, eller i det minste var, frem til Bannerlords månelanding av en utgivelse for noen dager siden, et slags kultfenomen i spillverden. Mount and Blade: Warband solgte rundt seks millioner eksemplarer, som er et fint tall i seg selv, men som nok grunnet sine dype mekanismer og bred læringskurve samt relativt svake visuelle aspekter, aldri helt nådde massiv popularitet.

Dette faktumet er blitt snudd på hodet etter Bannerlords utgivelse, som nådde 100,000 aktive spillere bare én time etter slipp. I skrivende stund, mindre enn en uke etter, er spillet det fjerde mest spilte på Steam, med 233, 148 aktive spillere. Det er intet mindre enn banebrytende, selv om det gjenstår å se hvor mange eksemplarer Bannerlord har solgt og om det klarer å trekke til seg andre enn Coronavirus-strandede Warband-spillere.

En av spillets mange bugs. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

I det hele tatt er konseptet Mount and Blade ganske enkelt; et rollespill hvor du reiser rundt en verden for å oppnå anerkjennelse, mens du leder en hær og kjemper sanntidskamper på slagmarken. Det er nok en grei «elevator pitch» av spillet, men vi skal selvfølgelig dypere.

Ok, men hvorfor ser du så rar ut? Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Der du i strategispill som Total War leder massive hærer fra oven, leder du soldatene dine fra bakken i Mount and Blade. Du er bare én person, og må følge med på ditt eget liv samtidig som du gir kommandoer i kampens hete. Dette er nok spillets aller kuleste aspekt, for det er på slagmarken alt annet du bedriver kommer sammen. Og tro meg, det er mye å bedrive.

Bannerlord lar deg plyndre eller redde landsbyer, hjelpe lokale ledere med banditter og andre problemer, starte et kjøpmannsimperium og bli søkkrik, delta i ridderturneringer, gifte deg og få barn, underlegge deg konger og keisere eller starte ditt eget rike, eie slott og landsbyer, smi våpen, kjøpe og selge, ta og selge fanger, gjøre fanger til soldater, oppgradere soldatene dine til infanteri, bueskyttere eller riddere, lage din egen klan med eget navn og banner, og mye, mye mer. Det er, i det minste på et ideelt plan, et drømmespill for enhver entusiast for rollespill satt til middelalderen.

Diplomati på høynivå. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Jeg skal ikke legge skjul på det tok noen timer før jeg ble komfortabel med Bannerlord. Samtidig skal spillet ha for at det virkelig ikke gjør noe som helst for å gjøre de første timene enkle og tilnærmingsvennlige. En svært sparsom innledningsdel viser deg kampsystemets fundamenter og hvordan man prater med folk, men så godt som alt annet er opp til deg å finne ut av. Realiteten er dermed at det er opp til deg å lære deg spillets mekanismer, eller – og dette anbefales på det sterkeste – å søke opp informasjon på internett. Hvordan man leder soldatene sine og hvordan man bruker spillets leksikon (klikk N på verdenskartet) er blant informasjonen som mangler, og er prakteksemplar på ting som ikke er spoilere, men heller «ting jeg skulle ønske jeg visste».

Føler meg som Saladin før Jerusalems fall. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

For det er ganske vanskelig å komme i gang i Bannerlord, spesielt om du ikke har tålmodighet eller spesielt mye til overs for spill som gjør ting i overkant tungt. Men klarer du først å komme deg over den første kneika, er det vanskelig å stoppe å spille. Bannerlord har nemlig mekanismer som angriper fra alle kanter, og som alle har påvirkning på hverandre og hvor godt du som hærfører gjør det. Gode våpen leder til seire over banditter, som igjen fører til rikdom, en større hær, og mer penger, og jo bedre du blir til å skjønne hvordan spillets økonomisystem fungerer, jo raskere vil du se at spillets andre aspekter åpner seg for deg.

Et kampsystem å mestre

Å delta i turneringer er viktig og gøy! Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Kanskje det viktigste man lærer seg i Mount and Blade er å bli en god kriger, og i Bannerlord må man faktisk lære seg å krige. Kampsystemet skiller seg sterkt ut fra andre spill i og med at man ikke trykker en knapp for raske og harde slag, men at man (på PC) beveger musen enten opp, ned, høre eller venstre, og klikker venstre museknapp for å slå fra valgte retning. Det samme systemet fungerer for blokkering av slag også, som ofte gjøres enklere med et skjold og høyre museknapp. Kombinasjonen av våpen er mange, som gjør at det er opp til deg å finne ut av hva du liker best. Er du best med bue eller lanse til hest, øks eller sverd til fots, eller en annen kombinasjon? Læringskurven og systemet minner om det vi finner i Kingdom Come: Deliverance, men av en eller annen grunn liker jeg Bannerlords tilnærming mye mer. Det er nok litt enklere, men også mye morsommere, og hver kamp, spesielt de man utkjemper mot erfarne motstandere, blir alltid intense. Å vite at man har truffet motstanderen, og ikke bare skjoldet deres, er rimelig tilfredsstillende. Det samme kan sies om det å kaste et spyd inn i noen som rir mot deg slik at de faller av hesten, eller å treffe noen langt unna med bue. Pokker, dette er kule greier. Å trene mye gjennom turneringer er sterkt anbefalt. 

Jo mer jeg spiller, jo mer elsker jeg å se figuren min med bedre og bedre utstyr. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Samtidig må man bli kjent med hærførerrollen, som spillet av en eller annen grunn nærmest ikke forteller deg noe som helst om. Kort fortalt kan du knytte infanteri, artilleri og kavaleri til knapper som 1, 2 og 3, og deretter gi dem kommandoer med F-tastene. Igjen vil jeg anbefale å søke opp veiledningsvideoer på YouTube, for dette kan fort bli mye på én gang. Så snart du blir nogen lunde komfortabel med hvordan systemet fungerer blir Bannerlord imidlertid ekstremt kult, og å kjempe store beleiringsslag eller ta kampen til banditter på slagmarken er noe av det kuleste jeg har gjort siden jeg invaderte mine første byer i Rome: Total War for mange år siden.

En uslepen diamant

Ok, er dette et mareritt? Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Å begynne min ferd i Calradia var en ganske merkelig opplevelse. Verden er enorm, og byene detaljerte og fine, men de virker samtidig livløse og uinteressante. Det er tydelig at målet enn så lenge ikke er å skape dybde i bylivet slik vi ofte finner i andre rollespill, men at byer og landsbyer her først og fremst tilbyr visse tjenester og muligheter fremfor ren innlevelse. For eksempel kan man handle og selge alt fra soldater til mat i disse befolkningssentrene, ta på seg oppdrag, og mer. Mangelen på lyder, beboeres rutiner, og alle andre mindre og større muligheter gjør likevel at mye føles uferdig, og spillet har mangler som ville blitt straffet i ethvert annet moderne sandkasserollespill, som det langt fra fullførte og repeterende dialogsystemet.

Hva skjer her? Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Mangler og andre rare øyeblikk er et faktum gjennom resten av spillet. Dårlig balanse når det kommer til varepriser og våpenfaktorer er også gjeldende, og interaksjon med figurer rundt omkring i spillet fremhever åpenbare behov for oppussing. Å gjøre de samme oppdragene om og om igjen blir ikke nødvendigvis kjedelig, men definitivt ensformig, og avslører hvor lite arbeid som er gått inn i sideoppdragene.

I tillegg ser Bannerlord i det hele tatt ut som et spill fra forrige generasjon – som noe som minner om en oppusset nyutgivelse av Mount and Blade: Warband. Det er til tider veldig pent, med flotte lyseffekter, bedre fysikk, myke skygger og fine detaljer, men at dette er et vakkert spill i seg selv er vanskelig å påstå. Hvor mye dette har å gjøre med spillets early access-status er ikke godt å si, men faktum er at det er mye som rett og slett, igjen, er uferdig, og om ikke uferdig, så direkte stygt. Ansikter er et eksempel på dette, hvor så godt som alle ser gærne eller fulle ut, og hvor av en eller annen grunn alle smiler med et trekantsmil.

Vakker solnedgang. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Likevel er jeg hekta. Det er sjeldent jeg sier. Jeg kjenner på noe jeg ikke har følt for et spill siden mine første dager med Crusader Kings 2. For dette er et spill med muligheter, og som «allerede» nå (selv om det har gått åtte år siden annonsering) er avhengighetsskapende, spennende, og dritkult. Bortsett fra sine tidligere iterasjoner har Bannerlord ingen like, og det er i det hele tatt som å spille Crusader Kings på bakkenivå. Musikken, selv om vi har å gjøre med et nokså begrenset lydspor, er vakker og melodisk, og variasjonen i kulturer og landskap er innbydende og interessant. Å samle skatter og «loot» er ekstremt morsomt, og å se din fattige figur bli utsmykket med bedre våpen og rustingsdeler er noe av det mer engasjerende spillet har å by på. Selv om sideoppdragene ikke er så varierte som de burde være, er mengden muligheter overveldende, spesielt når man kommer til det stadiet at man innlemmer seg i et kongerike ved å tilby sine tjenester som leiesoldat, og på den måten bli en mer og mer innflytelsesrik herre i riket. Her er det virkelig mye å gjøre.

Konklusjon

Det er noe spesielt ved endelig å spille noe som har tatt så lang tid å lage, og som paradoksalt nok ikke er ferdig. Det er definitivt mye som mangler og som fungerer for dårlig i Bannerlord enn så lenge, og om du velger å kjøpe spillet nå burde du forberede deg på dette faktumet. Likevel er fundamentet til stede. Kampsystemet er engasjerende og spennende, loot-systemet avhengighetsskapende, og konseptet «hærfører på slagmarken mens hundrevis av soldater slåss» noe jeg har drømt om så lenge jeg kan huske.

Mount and Blade II: Bannerlord er til tross for early access-stempelet et enormt spill som har satt klørne sine dypt i mitt hjerte. Det er langt fra ferdig, med mange stygge og åpenbare blemmer, men som jeg likevel ikke klarer å stoppe å elske. Kanskje er kjærligheten faktisk blind når alt er sagt og gjort.

NB: Mount and Blade II: Bannerlord er ute i early access nå til Windows PC.

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen