Star Fox, eller Lylat Wars som det het her på berget, var en mastodont på Nintendo 64, og har etterlatt seg en kulturell arv man ikke kan kimse av.
Spillet som egentlig var en oppussing av Star Fox på Super Nintendo, høstet ros for grafikk, kvantiteten av ekte stemmeskuespill, og forgreiningssystemet i kartet.
Nå kommer oppussingen av oppussingen, og alt som gjorde forgjengeren så bra, er ivaretatt og videreført.
I et solsystem langt, langt borte
For de som spilte Star Fox på 90-tallet, er det nesten som å komme hjem. Spillet har fått seg en sprek omlakkering, men foregår ellers helt likt som i 1997.
Den geniale, men onde, forskeren Andross, ble som følge av heller tvilsom arbeidsetikk forvist til den øde og giftige planeten Venom. Der har han klart å skaffe seg sympati med deler av solsystemets innbyggere, og bygget en hær klare for å gå i korstog for den hevngjerrige forskeren som nå kaller seg keiser.
Den paramilitære pilotgruppen Star Fox leies inn for å sette kjepper i hjulene til Andross. Man styrer kapteinen på laget, Fox McCloud, i Airwing-skipet, og blæster alt som kommer i veien mens man glir gjennom verdensrommet.
Du styrer romskipet Arwing gjennom baner, lavt over bakken, under vann og gjennom asteroidebelter. Spillet ruller fremover av seg selv, mens du må unngå hindringer og skyte ned fiender med lasere og bomber.
Slemme roboter, fiendtlige romskip og romvesener i alskens fasonger eksploderer i et kaos av farger. Spillet ser regelrett fantastisk ut. Jeg husker jeg lot meg forbløffe av hvor lekkert Lylat Wars så ut da jeg var 8-9 år gammel, og tar meg i å tenke at Star Fox nå ser ut slik jeg opplevde det da.
Historien er like lang (eller kort) som før, og hver gjennomspilling består av sju kapitler. Heldigvis er muligheten for å velge rute gjennom solsystemet intakt, slik at en gjennomspilling ikke trenger å være lik den forrige. En drøss med ekstrautfordringer er lagt til, og er med på å opprettholde gjenspillingsverdien.
Mellom oppdragene er det også lagt til mellomsekvenser av Fox, Falco, Peppy og Slippy som henger i baseskipet, Great Fox, mens de venter på nye oppdrag fra General Pepper. Disse er stort sett ganske søte, og er med på å gi litt dilemma og tyngde til valg av vei videre.
Stemmeskuespillet er unektelig bedre enn det var i 1997, men det er likevel noe «uncanny valley» at det er noen andre stemmer som leser opp de etter hvert legendariske sitatene. Selv om skuespillet jevnt over er bedre enn i originalen, er det likevel ofte også ganske platt. Velan Studios kunne godt kostet på seg noen ekstra tagninger av enkelte linjer før de avsluttet dagen i innspillingsstudioet.
Den nyinnspilte musikken er det imidlertid ikke noe å skorte på. Koji Kondo og Hajime Wakais storslåtte komposisjoner har virkelig fått nytt liv når det nå er spilt av et fullt orkester.
Kløning med musa
Ny konsoll byr selvfølgelig på nye muligheter. I tillegg til en visuell overhaling, kan man nå benytte Joy-Con 2 som en PC-mus. Man skulle tro dette tilførte mer presisjon i skytingen, men min opplevelse er det motsatte.
I musemodus, tvinges du inn i cockpiten og førstepersons synsvinkel. Kontrollene med en Joy-Con som musepeker er langt fra intuitive. Kanskje er det bare et mengdetreningsproblem, og at jeg har spilt Lylat Wars med de samme klassiske kontrollene i nærmere tre tiår, men jeg får ikke dreisen på å spille dette spillet med mus.
Å bruke venstre stikke til å vippe flyet, og musepekeren for å endre flyveretning føles veldig klønete. Jeg husker aldri forskjellen på å «booste» og å skyte en bombe. Og da har jeg ikke nevnt at kameraet følger cockpiten når du gjør en loop. Jeg har aldri slitt med bilsyke, men her føler til og med jeg at svimmelheten melder seg.
Spillet for øvrig oppleves litt lettere enn N64-versjonen. Peppy, Slippy og Falco tar merkbart mindre skade, og overlever oftere selv de tøffere bataljene. Ønsker man en ekstra utfordring, finnes det dog en høyere vanskelighetsgrad.
Konklusjon
Det er rett og slett griselekkert å suse gjennom verdensrommet. Det lukter svidd av den grafiske overhalingen, og jeg gjør store øyne i noen av de mest fargerike og spektakulære øyeblikkene.
Til tross for den lekre grafikken, og mengden ting som skjer på skjermen samtidig går det aldri utover ytelsen. Spillet kjører jevnt og fint, og stotrer aldri. Star Fox-musikken er på sitt flotteste noensinne, med et fullt orkester som fyller hver scene med musikk som står i stil med actionen.
Det er lett å fullføre en gjennomspilling i én smell, men bonusutfordringer og ekstrainnhold gjør det enkelt å plukke opp spillet igjen og igjen.
For de som aldri har spilt Lylat Wars/Star Fox før, våger jeg å påstå at dette er den aller beste måten å oppleve denne klassikeren på. For barn av 90-tallet er opp mot 600 kroner kanskje litt i stiveste laget. Velan Studios har lagt seg tett på originalopplevelsen, så du vet hva du får, i en lekker innpakning.
Star Fox lanseres til Switch 2 torsdag 25. juni.
