Anmeldelse

Pokémon: Let's Go, Pikachu!

En altoppslukende nostalgibombe

Men synder fra fortiden hindrer Let's Go, Pikachu fra å helt være det Pokémon-spillet vi har ventet på.

Espen Jansen/Gamer.no

Pokémon GO tok verden med storm da det ble lansert i 2016, og ikke uventet har dette nå fått ringvirkninger på resten av den populære spillserien. Utvikler Game Freak har riktignok vært ute i god tid for å forvisse oss om at Pokémon: Let's Go, Pikachu! og Pokémon: Let's Go, Eevee! ikke er de neste innslagene i hovedserien, men i stedet to frivole sidesprang som forsøker å ta Pokémon over på den nyeste Nintendo-konsollen, Nintendo Switch.

Akkurat det lykkes de helt og holdent med – Let's Go-spillene byr på en fantastisk hyggelig, minneverdig og fargerik reise gjennom Kanto, og alle som har et litt over snittet godt forhold til de første 151 lommemonstrene vil kose seg masse med det som blir levert her. Noen frustrasjonsmomenter dukker derimot opp som paddehatter etter hvert som man spiller, og disse problemene er dessverre irriterende og mange nok til at dette likevel ikke er den fenomenale gjenkomsten mange kanskje hadde håpet på.

Brocks Onix er så stor at den nesten ikke får plass på skjermen.
Espen Jansen/Gamer.no

Pikachu i fokus?

Pokémon: Let's Go er nyversjoner av en nyversjon – spillene tar utgangspunkt i Pokémon Yellow fra 1998 og lar spilleren utforske den første pokémon-generasjonen sett fra et synspunkt som ligger litt nærmere den reisen Ash og Pikachu la ut på i animasjonsserien i 1997. Handlingsforløpet er ikke enormt ulikt det man allerede har sett i originalspillene, Pokémon Blue og Pokémon Red, men det legges litt mer fokus på Team Rocket, et par velkjente gymledere og, ikke minst, forholdet mellom hovedpersonen og hans/hennes trofaste Pikachu/Eevee.

I vårt tilfelle la vi ut på tur med Pikachu, og selv om undertegnede egentlig har gått lei den gule maskoten for flere år siden, tok det ikke lang tid før jeg lot meg begeistre av min nye reisekamerat. Figuren presenteres som en nysgjerrig, nusselig og godhjertet rakker som i stedet for å holde seg i ballen sin, sitter på skulderen din når du er ute på tur. Flere ganger i løpet av spillet får man også servert sekvenser hvor du og partneren din gjør hyggelige ting sammen, som for eksempel når Pikachu lar seg fascinere av fontenen i Cerulean, eller når dere snubler over legendariske beist i grotter og nedlagte kraftverk.

Man blir også oppfordret til å kle ut og dulle med partneren din, men jeg synes likevel spillet kunne gjort enda mer ut av forholdet mellom trener og pokémon i dette tilfellet. Til å ha navnet sitt i spilltittelen, er det egentlig veldig lite fokus på Pikachu og hvis man, som meg, heller ikke bruker strømgnageren i kamp, kan man nesten risikere å glemme hvem spillets maskot er.

Pikachu et alltid sammen med deg, men når man ikke bruker henne i kamp, kan hun lett gå i glemmeboka.
Espen Jansen/Gamer.no

Ut på tur

At man står fritt til å velge hvilke skapninger man skal ha på laget sitt er selvfølgelig ikke dumt, spesielt når de mange lommemonstrene ser så bra ut som det de gjør her. I overgangen til Nintendo Switch har utviklerne nemlig tatt det grafiske uttrykket enda litt lenger, og de mange ulike skapningene har (om mulig) blitt enda vakrere og mer spennende.

Det kryr av pokémon i spillet. Noen av dem kan man også ri på.
Espen Jansen/Gamer.no

Det visuelle spranget er riktignok ikke like stort som det vi fikk oppleve i overgangen fra todimensjonale figurer i Pokémon Black og Pokémon White-spillene til de fenomenale tredimensjonale skapningene i Pokémon X og Pokémon Y, men det er likevel noe spesielt med å se disse vesenene og dette universet på storskjerm.

Universet er fint, flott og fargerikt, og jeg blir stadig like imponert over hvordan de ulike figurene kommer til live. Her bidrar ikke bare den faktiske grafikken, men også de mange animasjonene som er med på å skille monstrene fra hverandre.

Dette kommer kanskje aller tydeligst fram når man tar en pokémon ut av ballen sin for å la den traske rundt sammen med deg og Pikachu. Eksempelvis kan man se hvordan den lille og raske Rattata formelig spretter bortover mens den snuser og løper i forveien, mens den langt mer tungsinnede og klønete Psyduck vagger bak deg og stadig blir løpt fra. Dette er små, men betydningsfulle detaljer som gir denne utgaven av Kanto det lille ekstra.

Universet formelig kryr av disse skapningene, og dette er med på å gjøre verdenen til et sted som føles levende, naturlig og bebodd.

En fin gjeng.
Espen Jansen/Gamer.no

For ja, nå blir man ikke overrumplet av tilfeldige monstre hvorhen man går. I stedet kan man nå alltid se de ulike lommemonstrene ute på selve verdenskartet, og dette gjør utflukter gjennom grotter, herrskapshus og andre former for fangekjellere langt mer tolererbart. Nå kan man for eksempel ta seg gjennom Diglett-tunnelen på et knapt minutt, og hvis man ikke ønsker å havne i tvekamp med en eneste Zubat i Mt. Moon, er dette fullt mulig.

Og herregud, så deilig det er. Ikke bare gjør dette det lettere å unngå pokémon man ikke vil møte, men det blir også langt mer overkommelig å finne de skapningene man faktisk vil fange og legge til i samlingen.

Klar, ferdig, GO

Måten man faktisk fanger skapningene på er også ny for kjernerollespillene – her skal man ikke lenger angripe og svekke ville monstre før man prøver å fange dem, men i stedet bare kaste pokéballer med god timing. Det minner veldig om systemet fra Pokémon GO, hvor det aktuelle monsteret hopper rundt på skjermen med en ring rundt seg. Jo mindre ringen er og jo nærmere midten man treffer, jo større sjanse er det for at man får tak i det man prøver å fange.

Jo mindre sirkelen er, jo større sjanse er det for at man fanger det man prøver å fange.
Espen Jansen/Gamer.no

Det er et system som for det meste fungerer veldig godt: Avhengig av hvorvidt man spiller i TV- eller håndholdt modus må man enten bruke en «joy-con» som håndkontroller for å fysisk kaste baller mot TV-skjermen eller bevege på det håndholdte Switch-systemet for å sikte på monsteret. Det blir litt mye kløning til tider, spesielt når man spiller i TV-modus og ballen ikke treffer i nærheten av der man kastet, og av og til skulle jeg gjerne sluppet å styre med alt dette ekstra tullet, men det fungerer altså til sitt bruk.

Vi har for øvrig også fått anledning til å leke oss med den fiffige Poké Ball Plus, en tingest som er formet som en liten pokéball som du kan bruke som kontroller. Den fungerer da tilsvarende en vanlig «joy-con», i tillegg til at den lyser og lager lyder når du fanger nye monstre. Jeg setter pris på hva utviklerne har prøvd på her, for det er egentlig ganske finurlig å bruke denne artige kontrolleren, men dessverre sliter den med litt for få knapper, i tillegg til å ikke være spesielt behagelig å holde i over lenger tid.

De mange ulike skapningene har blitt enda vakrere.

Men uavhengig av hvilken kontroller man bruker og hva man synes om de ulike, er det utvilsomt at det å fange pokémon er langt viktigere i Let's Go-spillene enn det noensinne har vært tidligere. Her får man ikke bare tak i nye og kraftigere skapninger underveis, men de gir også massevis av erfaringspoeng til de figurene man allerede har på laget sitt.

Hvorvidt utviklerne kom til å klare å treffe en fin balansegang mellom for mye og for lite erfaringspoeng i disse nye spillene var noe av det jeg var mest usikker på fram mot lansering, men her er det altså ingenting å frykte. Man slåss mot et par trenere, fanger noen monstre, ankommer en ny by, løser et par gåter og går til angrep på den lokale gymlederen, og slik går no dagan. Jeg følte sjelden at jeg var altfor sterk eller altfor svak i forhold til trenerne jeg måtte hamle opp med, så da har vel Game Freak gjort jobben sin riktig akkurat her.

Klar for kamp.
Espen Jansen/Gamer.no

Ubalansert

Litt ubalanse er det likevel å finne av og til, og vanskelighetsgraden utenfor kamp er kanskje det aller mest problematiske med hele spillet. For der noen ting blir så ettertrykkelig forklart at det er nesten pinlig, går annen, essensiell informasjon forbi i absolutt stillhet. Jeg er helt for at spillet forsøker å åpne for større frihet og mer utforskning, men da må utviklerne være mye mer konsekvent på hvor de legger lista.

Dette er spesielt merkbart i spillets andre akt, hvor man nesten utelukkende loker rundt i trange, klaustrofobiske og forvirrende kontorlokaler. Å ta seg gjennom Team Rockets hovedkvarter, spøkelsestårnet i Lavender Town og Silph Co. tett etter hverandre er ekstremt langdrygt, utrolig rotete og veldig lite givende.

Jo takk, jeg hater den.
Espen Jansen/Gamer.no

Her har opplevelsen gått fra den enormt fargerike, nostalgiske og regelrett spennende åpningshalvdelen (hvor man legger ut fra Pallett, drar innom Brock, kjemper seg over Nugget Bridge og stiger ombord i SS Anne), til å tvinge deg gjennom en lang sekvens hvor man nesten aldri vet helt hva man driver med og hvor man er på vei.

Dette er noe av det verste ragget som henger igjen fra 1996, og det er synd at det tar opp så stor del av opplevelsen.

Ellers savner jeg egentlig bare en bedre flerspillerløsning. Slik det er nå, har utviklerne nemlig fjernet muligheten for å bytte og konkurrere med vilt fremmede. I stedet kan man bare slåss mot og bytte skapninger med folk man kjenner og har på vennelisten sin, og da blir det øyeblikkelig hakket mer komplisert å ta del i flerspillermoroa. Selv hadde jeg egentlig tenkt meg å benytte meg av en Golem i denne gjennomspillingen, men det faktum at jeg ikke hadde noen å bytte med for å utvikle Graveler, gjorde dette til en prosess jeg rett og slett ikke gadd å bry meg med.

Man kan også bytte til seg Alola-utgaver av utvalgte monstre, og det må man selvfølgelig benytte seg av. Bare se på de lokkene, da!
Espen Jansen/Gamer.no

Skakkjørt mangfold

Det er litt synd, for det er mangfoldet av skapninger og monstre som alltid har vært Pokémon-spillenes sterkeste side. Dette gjelder for så vidt fortsatt i Let's Go-spillene – det er mange rare dyr å finne, fange og bli kjent med i dette universet – men jeg synes fordelingen er litt skakkjørt. Dette var noe jeg egentlig trodde utviklerne hadde endret litt på da jeg prøvekjørte spillet tidligere i år, men monsterfordelingen er fortsatt ganske lik det den var i originalspillene.

Dette betyr at man får servert mange Grass-, Bug- og Normal-typer tidlig i spillet, mens Ghost-, Electric- og Water-skapninger for det meste dukker opp nesten helt mot slutten av reisen. For meg er sistnevnte gruppe blant de aller kuleste i den første pokémon-generasjonen, og det at jeg måtte spille i nesten 20 timer før jeg fikk kloa i Dewgong, Slowbro og Poliwrath, synes jeg er litt teit.

Akkurat dette er riktignok en ren smakssak: Mange vil antagelig finne sine favoritter langt tidligere i spillet, og selvfølgelig klarte også jeg å finne en bøling skapninger jeg ville ha med i gjengen underveis. Det var kanskje ikke akkurat de jeg ville ha, men de ble nå med, og sammen hadde vi det riktig så koselig.

For til syvende og sist er det nettopp det Let's Go-spillene er: koselige som fy. Den nydelige grafiske stilen, de enormt vakre skapningene, den meget flotte musikken og de detaljerte animasjonene er alle med på å skape en ramme som er trivelig og fin fra start til slutt, og det skal man ikke kimse av.

Heldigvis kan man finne Eevee et stykke ut i spillet.
Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Pokémon: Let's Go, Pikachu! og Pokémon: Let's Go, Eevee! fremstår i utgangspunktet som et ganske så annerledes Pokémon-spill, men i realiteten er det egentlig veldig likt det som har kommet tidligere. Joda, man kan nå se pokémon valse rundt omkring på verdenskartet, og fangingen er kraftig inspirert av Pokémon GO, men utenom dette får man servert stort sett den samme opplevelsen som man fikk for henholdsvis 22, 20 og 14 år siden.

At det er det fjerde spillet som gjenforteller eventyret fra Kanto-regionen er én sak, men det er egentlig ikke det som er hovedproblemet. I stedet er det det enkle faktum at utviklerne ikke har innført store nok endringer denne gangen.

Våkn opp, din rugg!
Espen Jansen/Gamer.no

Dette er spesielt merkbart i spillets andre akt, hvor tempoet stopper mer eller mindre helt opp, og de vakre og spennende omgivelsene man har utforsket fram til det punktet blir erstattet med klaustrofobiske og forvirrende høyblokker. Denne delen – som i tillegg til å være skuffende kjedelig og utrolig rotete – varer altfor, altfor lenge, og jeg merket at noe av spillgleden jeg hadde bygd opp underveis, døde litt.

Utenom dette er det fortsatt gøy å fange monstre, slåss med trenere og utforske omgivelsene. Det audiovisuelle løftet gjør mye for å heve opplevelsen på dette området: Å se Vulpix i all sin prakt, snike seg gjennom gymsalen til Lt. Surge og snuble over en Snorlax på vei til Fucshia er ting jeg har gjort et dusin ganger tidligere, men dette nye malingstrøket tilfører noe nytt og spennende som sikrer at spillet aldri blir fullstendig forutsigbart.

Det finnes riktignok flere ting jeg gjerne skulle sett at utviklerne gjorde annerledes – den ubalanserte vanskelighetsgraden og mangel på ordentlige nettfunksjoner skiller seg mest ut – men likevel er det stort sett bare koselig å spille Pokémon: Let's Go, Pikachu! Universet er vakkert, lyst og fargerikt; monstrene er spennende, tøffe og nydelige; og rollespillelementene er akkurat slik de bør være.

Resultatet er en spillopplevelse som byr på mange høydepunkter og en håndfull skikkelig nedturer. Det ble med andre ord litt som forventet da jeg fikk nyss om Let's Go-spillene for aller første gang: Et spennende avbrekk, men likevel ikke det neste omfattende rollespillparet mange har ventet på. Det kommer forhåpentligvis neste år.

Pokémon: Let's Go, Eevee og Pokémon: Let's Go, Pikachu (testet) er ute på Nintendo Switch nå. For andre spennende rollespill, kan vi anbefale Octopath Traveler og Ni No Kuni II: Revenant Kingdom. Det beste Pokémon-spillet i nyere tid er fortsatt Pokémon X/Y.

7
/10
Pokémon: Let's Go, Pikachu!
Koselig og nostalgisk rollespillmoro, men spillet har svakheter som ikke kan ignoreres.

Siste fra forsiden