Til tross for at jeg virkelig likte det første The Crew, er det lett å se hvordan mange kanskje følte seg litt lurt av Ubisofts lovnader om en virkelig MMORPG-aktig bilspillopplevelse.
Joda, man fikk riktignok servert en rekke oppdrag i en diger og omfattende spillverden, men ekte samarbeid med andre spillere, engasjerende sideoppdrag og gode historier – ting som er livsviktige for ethvert online-basert rollespill – uteble.
The Crew 2 fremstår mye mer oppriktig i sin fremtoning: Det prøver ikke å være noe det ikke er, men klarer i stedet (etter litt om og men) å levere en solid spillopplevelse som byr på spennende og engasjerende oppdagelsesreiser rundt omkring i det ganske Nord-Amerika.
Tredelt opplevelse
The Crew 2 er nok en gang et bilspill satt i en enorm, digital utgave av USA. Her skal man som forventet kjøre fort, fullføre løp og gjennomføre utfordringer for å tjene nye bildeler og erfaringspoeng. Nytt av året er muligheten til å i tillegg boltre seg med båter og fly.
De ulike transportmetodene fungerer godt i praksis, selv om det kanskje tar litt vel lang tid å bli vant med den litt løse kjøretøyfysikken. Men det fungerer godt nok, akkurat som et litt typisk arkadebilspill.
Disse spillestilene er heller ingen enkel ettertanke, men i stedet svært essensielle deler av opplevelsen – man merker at Ubisoft har fokusert på dette i alle ledd av spillet.
Som et resultat får man innledningsvis servert løpsutfordringer som krever at man veksler mellom de ulike fartøyene på farten, mens verdenskartet også befolkes av like deler bil-, båt- og flyaktiviteter etter hvert som man spiller.
Nøkkelordene her er «etter hvert», for i likhet med originalen, bruker også The Crew 2 lovlig lang tid på å finne marsjfart. De første par timene går med på å låse opp de fire hovedkjøretøyklassene og bli kjent med den helt forglemmelige fortellingen. Denne gangen har utviklerne sløyfet «råkjører på kant med loven»-plottet fra forgjengeren til fordel for et økt fokus på motorsport og «gleden ved å kjøre fort».
Dette er vel og bra, det, men måten handlingen blir presentert på er sedvanlig tam og tannløs – ja, faktisk vil jeg tørre å påstå at det er rent flaut til tider. Nå er jeg riktignok ingen råner i det virkelige liv, så jeg har ingenting å basere dette på, men jeg kjøper altså ikke noe av det de ulike figurene man møter lirer av seg.
Flatt førsteinntrykk
Her møter man den enormt irriterende makkeren sin, Hiro, som er den typiske, masete rasstappen som ønsker å gjøre det stort; sjefen for gatebildelen av spillet ønsker å legalisere løpstevlingene; forkjemperen for de mer ekstreme utfordringene ønsker bare å gjøre så mye sprøtt og kult bak rattet som overhodet mulig; og midt oppi det hele står også en håndfull rivaler som alle må beseires før man kan si seg ferdig med handlingsforløpet.
Ingen fremstår som troverdige personligheter, og dette gjør at man egentlig bare kan spole forbi alt som dukker opp av mellomsekvenser og dialoger underveis.
Si hva du vil om originalspillets blåkopi av Fast & Furious, men det var i hvert fall litt mer kjøtt på beinet den gang: Noe man kunne gripe fatt i og strekke seg mot. I rollen som den uskyldig dømte Alex Taylor skulle man legge ut på en lang og strabasiøs ferd gjennom samtlige bilgjenger fra Detroit til Los Angeles, og underveis var det en klar følelse av at man stadig ble bedre og tryggere bak rattet.
Til sammenligning er plottet (og dermed også progresjonen) i The Crew 2 helt på bærtur fra aller første sekund bak spakene. Verdenskartet står åpent på vidt gap fra første stund, og selv om dette legger opp til en helt enorm frihetsfølelse, mister man også litt mål og mening underveis. I The Crew ble ulike deler av kartet lyst opp etter hvert som man kjørte dit, men her er det så mange steder man kan dra til med en eneste gang at man nesten ikke har lyst til å dra noe sted.
Det hjelper heller ikke at man låser opp utfordringer og løp basert på hvilket nivå man er i. Dette fører nemlig til at verdenen virker ulidelig tom de første par timene man spiller – beskjeden «fame level too low» dukker opp i tide og utide – og dette var nesten nok til å ødelegge opplevelsen helt før jeg i det hele tatt hadde rukket å begynne skikkelig.
Velkommen variasjon
Heldigvis endrer dette seg etter hvert: Hver gang man når et nytt nivå låser man opp 40-50 nye aktiviteter og en rekke unike disipliner. Det tar med andre ord ikke lang tid før det er mer enn nok å ta seg til på tvers av det massive spillkartet, og kjedsomheten forsvinner som dugg for solen.
Med på å sørge for dette er den rene og skjære variasjonen innad i utfordringene. Vanlige løp er én ting, men underveis låser man også opp oppdrag som ber deg utføre stunts med fly, leke bajas med monster truck, gire og brenne gummi på drag race og begi deg ut på skikkelige offroad-turer i den amerikanske ødemarken.
Disse ulike øvelsene er som sagt knyttet til nivået man er i, og på denne måten er det som regel alltid noe nytt å gjøre fram til man når spillets prestisjetunge Icon-nivåer. Selv da er det fortsatt masse å gjøre, enten man leker seg med slalomutfordringer, leter etter landemerker man skal ta bilde av eller kjører sammen med andre spillere.
The Crew 2 er fortsatt flerspillerbasert, slik at man stadig ser spillere rundt omkring i verdenen. Mulighetene for å interagere med disse er riktignok små – spillet får ikke mulighet for spiller-mot-spiller-løp før senere i år – men man kan alltids legge ut på kjøretur sammen.
Jeg snublet for eksempel over en tilfeldig spiller på vei opp mot Seattle, og da kjørte vi langt av gårde uten at noen av oss trengte å kommunisere på noen som helst måte: Vi endte bare opp med å kjøre sammen langs en fjellside, gjennom en diger skog og ned i sentrum. Og så kjørte vi hver vår vei idet vi nådde enden av hovedgaten. Akkurat dette minnet meg faktisk om flerspillerdelen i Journey.
Å kjøre for kjøringens skyld
Hvis slike flyktige sammenstøt blir litt i slappeste laget (noe jeg har full forståelse for) kan man også invitere en til tre kumpaner med på kjøretur. Da blir samarbeids- og konkurransemulighetene øyeblikkelig mye større: For det første kan man delta i løp sammen med spillere fra «crewet» sitt, og så er det selvfølgelig en fordel å kunne kommunisere.
Å kjøre om kapp med motorsykler på tvers av kontinentet, krasje i hverandre med fly midt i ørkenen og se hvem som kan nå toppen av et fjell først er bare noen av de tingene vi fant på underveis, og det er masse mer å ta seg til i The Crew 2.
Muligheten til å veksle mellom de ulike kjøretøyene i fart og med et par enkle knappetrykk, legger opp til en haug med spennende muligheter. Man står fritt til å velge mellom vei, sjø og luft når som helst: Det er ingenting som holder en tilbake.
Denne friheten, sammen med det enorme verdenskartet, gjør dette til en lekestue for oppdagelser og underholdning. Bare det å kjøre på måfå gjennom universet kan være svært givende, enten man er sammen med en kameraet eller ruller av gårde i ensom majestet.
Plutselig befinner man seg i Las Vegas hvor det venter et nytt drag race; en halvtime senere befinner man seg i St. Louis hvor man slår følge med en fremmed spiller som har satt kursen mot Chicago; litt senere har man tatt en flytur til New York, og her kan man velge om man vil kjøre båt til Miami, fly sikksakk rundt Empire State Building eller begi seg ut på et 45 minutter langt løp som bærer helt til motsatt side av kartet, San Francisco.
Men man må liksom ingenting: Ofte er det å kjøre for kjøringens del nok. Selv om man helst ikke bør stoppe opp for å studere dem nærmere, er de fleste av spillets omgivelser enormt vakre der de farer forbi det virtuelle vinduet. Det å finne en gammel dampbåt midt i sumpen, fare over saltslettene i Utah og ta loop over Mount Rushmore er rett og slett bare trivelig.
Konklusjon
Etter en håndfull timer bak det virtuelle rattet, tar The Crew 2 seg kraftig opp. Det som begynner som en nokså tom, kjedelig og innholdsløs spillverden, blir etter hvert fylt opp med en rekke unike oppdragstyper, utfordringer og kjøretøy, og da blir det også veldig mye mer givende å leke motorsportentusiast i Ubisofts nyeste utgave av Nord-Amerika.
Det er riktignok ikke alt som blir bedre jo mer man spiller: Den trauste historien viker ikke en tomme, figurene man snakker med er stadig like uappetittlige og det blir litt mye av det samme til tider.
Man kan heller ikke gjøre så mye spennende sammen med spillere man møter i den åpne verdenen, og det er tydelig at det er massevis av forbedringspotensiale her.
Men til tross for alle feil, mangler og svake førsteinntrykk, liker jeg The Crew 2 veldig godt. Den massive verdenen er en yngleplass for utforskning og moro, og det å øyeblikkelig kunne veksle mellom bil båt og fly alt ettersom er utrolig stas.
Friheten til å velge er stor, og det å kappkjøre med en venn nedover Mississippi, slå følge med en fremmed gjennom gatene i Seattle eller bare ta seg en halvtimes kjøretur fra Los Angeles til Detroit, er svært gøyalt. Da får det liksom bare være at de første timene er litt kjedelige og at progresjonen er litt rotete – når man først kommer i gang, er The Crew 2 et bilspill det bare er veldig trivelig å spille.
The Crew 2 er ute på Windows, Xbox One og PlayStation 4 (testet). For andre spennende bilspill, kan vi anbefale Mario Kart 8 Deluxe og Forza Motorsport 7.
