Anmeldelse

Sonic Origins

En halvhjertet hyllest

De fire første Sonic-spillene byr på mye glede og tonnevis av frustrasjon, også i dette splitter nye formatet.

Espen Jansen/Gamer.no

Selv etter 31 år er Sonic fortsatt aktuell: I år har han allerede gjort det stort på kino med sin andre spillefilm, og senere i år er det duket for det Breath of the Wild-inspirerte Sonic Frontiers. I mellomtiden gir SEGA ut fordums spill på nytt, og selv om årets samlepakke på langt nær er den første i rekken, er det likevel litt ekstra stas knyttet til Sonic Origins.

Disse nyutgavene er nemlig ikke bare enkle emulatorprodukter, slik det ofte har vært tidligere, men er i stedet utviklet for å kjøre direkte på dagens moderne konsoller. Dette betyr støtte for bredformat, en del nytt innhold og et par etterlengtede moderniseringer. Men er det nok?

Robotnik får ikke hvile i 2022 heller.
Espen Jansen/Gamer.no

Pene piksler

Med i pakken følger de fire første Sonic-spillene, ergo Sonic the Hedgehog, Sonic the Hedgehog CD, Sonic the Hedgehog 2 og Sonic the Hedgehog 3 & Knuckles. En oversiktsmeny lar spilleren enkelt hoppe inn og ut av hvert enkelt spill, og da møtes man øyeblikkelig av splitter nye åpningsfilmer som er tilpasset hvert spill.

Dette er korte, men ekstremt forseggjorte animasjonsklipp som legger grunnlaget for de beskjedne historiene i de ulike spillene, og en tilsvarende sekvens spilles også på slutten av hvert spill.

Spillene er som tidligere nevnt alle oppskalert til widescreen-formatet, og ser med det bedre ut enn noensinne tidligere. Jo senere man kommer ut i serien, jo penere er pikselgrafikken, og særlig Sonic the Hedgehog 3 & Knuckles holder seg godt, på en kul, retro-aktig måte.

Slik er Sonic Origins lagt opp.
Espen Jansen/Gamer.no

Ringer til besvær

Det samme gjelder for øvrig også for selve spillingen. Selv om dette som sagt er «nye» versjoner av disse spillene, er gameplayet og følelsen omtrent nøyaktig den samme som på nittitallet. Man løper sidelengs gjennom todimensjonale omgivelser, mens man bygger opp mer og mer fart og gjør sitt ytterste for å unngå hindringer.

Nytt av året er muligheten til å fjerne det typiske «du-har-et-visst-antall-liv-før-du-får-game-over»-systemet gjennom den langt mer strømlinjeformede «Anniversary»-modusen.

I stedet for ekstra liv samler man da i stedet å mynter man enten kan bruke for å prøve bonusnivåer på nytt eller for å kjøpe gjenstander i museet. En fiffig løsning, og det er enda godt at man nå slipper å bekymre seg for «GAME OVER» på toppen av alt annet stress i disse spillene.

Tails kommer godt med.
Espen Jansen/Gamer.no

At de ikke har gjort noe med spillenes ringsystem i samme slengen, stiller jeg meg derimot undrende til. I stedet for å besitte tradisjonelle helsepoeng, bruker nemlig Sonic og kompani i stedet ringer for å holde seg i live. Disse kryr det av rundt omkring i hvert nivå, og så lenge man har én ring når man blir truffet av en ekling, kan man løpe videre.

Problemet er bare at idet man så mye som skubber lilletåa si borti en robotmarihøne, mister man alle ringene man har. Sånn sett har det ingenting å si om man har én eller 100 ringer, og det føles ikke spesielt godt i praksis.

Frustrerende feller

Til det er spillene for mannevonde, og særlig de to første spillene i samlingen merker man har et lite brukervennlig design. Her kastes feller, fiender og all mulig drit etter deg mens du løper rundt, og det er vanskelig å få noen som helst form for flyt i det man driver med.

Det var så vidt!
Espen Jansen/Gamer.no

Pigger, lavahull og blokker som knuser deg (uavhengig av om du har ringer i lomma eller ikke) dukker gjerne opp ut av ingenting, og det kan være vanskelig å reagere i tide.

Spesielt irriterende er det kanskje å spille Sonic CD, som ikke bare har veldig store nivåer – gjort mulig av CD-formatet på Sega CD – men også pakker hver bane med uhorvelig mange farger, skapninger og veisperringer. Det er rett og slett altfor mye av det gode.

Selv om spillet forsøker å gjøre et par nye og spennende ting – slik som muligheten til å reise fram og tilbake i tid – føles det rett og slett som en rotete versjon av det første spillet.

Where is the love?

De to siste spillene i pakken er markant bedre utformet, selv om heller ikke disse er fri for enorme mengder prøving og feiling. Her klarer imidlertid utviklerne til dels å balansere utforskning, plattforming og den gode fartsfølelsen uten at det blir for frustrerende.

Knuckles kan blant annet klatre på vegger og er et friskt pust etter tre forholdsvis like spill.
Espen Jansen/Gamer.no

Spesielt givende er det å bryne seg på Sonic the Hedgehog 3 & Knuckles, som er det klart beste spillet i firkløveret. Introduksjonen av Knuckles som en spillbar figur med unike egenskaper gjør mye for variasjonen, og det er sårt etterlengtet i denne ellers homogene kolleksjonen.

For når man får de fire spillene servert rett etter hverandre som her, er det vanskelig å ikke legge merke til likheter på tvers av nivåer og ideer, og sånn sett blir det litt for mye av det samme i løpet av de totalt 10-15 timene det tar å fullføre samlingen.

Det føles litt hult.

En enkel oppdragsmodus – spesialtilpassede utfordringer hvor man for eksempel skal plukke opp 50 ringer innen 3 minutter eller nå mål uten å røre borti fiender – er med på å gi opplevelsen litt mer kjøtt på beinet, og et museum med illustrasjoner, musikk og filmer er også kjærkomment.

Fine tegninger, men gi meg mer!
Espen Jansen/Gamer.no

Alt i alt føles det likevel litt hult – dette skal tross alt være en feiring og en hyllest til de fire første Sonic-spillene, og det føler jeg liksom ikke så mye av her.

Sonic CD er en rar greie.
Espen Jansen/Gamer.no

Mitt nærmeste sammenligningsgrunnlag, Mega Man Legacy Collection, byr for eksempel på mer innhold og går langt mer i dybden: Den samlingen har tonnevis av bilder, skisser og tekstbokser om alt mulig i de respektive Mega Man-spillene; utfordringene er mer interessante; og det er generelt bare mer innhold. Og så er det stort sett også snakk om mye bedre spill, da.

Animasjonene er kule, da.
Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Sonic Origins er utvilsomt den beste måten å spille de fire første Sonic-spillene på i 2022, men det er ikke til å komme utenom at dette likevel er en svært ujevn samling.

Det første spillet i serien får bonuspoeng for å være stedet hvor alt begynte, men det er fremdeles en rotete og frustrerende opplevelse store deler av tiden. Sonic CD har på sin side på et par unike vrier, men er desto dårligere designet, med altfor store, stygge og kjedelige nivåer.

Da er toeren et stort steg i riktig retning, mens Sonic the Hedgehog 3 & Knuckles er det desidert beste i samlingen. Her kommer alle de gode ideene fra forgjengerne til sin rett på tvers av store, sammenhengende og godt designede baner. Og da er det veldig gøy å leke Sonic, Tails og Knuckles.

Utover dette er «Anniversary mode», unike utfordringer, et lite museum, pikselgrafikk og bredformat alle med på å gi samlingen bein å gå på, men i det store og det hele synes jeg likevel det blir litt snaut, for frustrerende og litt lite variert.

Sonic Origins er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X/S, Windows og Nintendo Switch (testet).

6
/10
Sonic Origins
Den beste måten å spille disse spillene på, men ikke uten feil, mangler og frustrasjon.
Sonic Origins

Les også

Siste fra forsiden