FEATURE: – Føkk it. Livet er for kort til dette. Men først …

Feature Skribenter prøver spill de ikke liker

(Petter Lønningen/Gamer.no)

– Føkk it. Livet er for kort til dette. Men først …

Petter kan ikke fordra Destiny 2, men klarer ikke helt å gi slipp.

Jeg hater flerspillerspill hvor man må snakke med fremmede. Ikke at jeg har forsøkt slike spill i nevneverdig grad, jeg blir nemlig fysisk uvel bare av tanken på å måtte forholde meg til ukjente mennesker hvis suksess i spillet er avhengig av at jeg gjør som de ønsker.

For meg er spill virkelighetsflukt. Spill er friheten til å kunne rote rundt i eget tempo, uten å tenke på hvordan andre bedømmer det en gjør. Jeg hater å spille på lag med – eller mot – noen som ikke sitter i samme rom som meg, da kan jeg nemlig ikke surre rundt i spillverdenen etter innfallsmetoden. Mitt problem er at jeg lett blir distrahert. Noen ganger vil jeg for eksempel bare råne rundt i filledukkemodus i Saint's Row-spillene, plukke blomster i The Witcher-universet, finne finurlige måter å knerte nazister på i Sniper Elite, fiske med bomber i Zelda eller finne den perfekte linjen i Tony Hawk-spillene. Spill er å rote rundt i mitt eget tempo.

PETTER LØNNINGEN

Skribent for Gamer.no siden 2015. Hans personlige favorittspill er Warcraft II, Tony Hawk's Pro Skater 2, Monkey Island 2, Bayonetta 2, Wolfenstein II og Turtles II. Har kun sett Counter-Strike på NRK-nyhetene og tenker først og fremst på Beyoncé når noen nevner Halo.

Flerspillerspill er derimot ID-tyveri, rasistiske 13-åringer som slenger dritt om hverandres mødre, SWAT-angrep, drapstrusler, kvinnehat og skriking. Det er ikke slik jeg ville beskrevet en trivelig kveld foran skjermen.

Nettopp derfor skal jeg spille Destiny 2. Jo visst kan man spille mye av det alene, men hele spillet er bygget opp rundt det å være sammen med andre. Jeg er altså tvunget til å få meg venner over nettet. Det har jeg ikke gjort siden IRC var en greie på slutten av 90-tallet. Dessuten kom jeg over denne traileren.

Ny dag, nye våpen. Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

Romheks i farta

Jeg elsker skytespill, særlig de som bruker sjangeren til å fortelle en historie. Men Destiny har ingen historie, tror jeg. Det er noe med en Onkel Reisende Mac som gir lyset sitt til en gjeng selvutnevnte voktere. Samme kan det være, det virker ikke som om noen andre på de forskjellige Destiny 2-foraene jeg besøker bryr seg.

Les vår Destiny 2-anmeldelse: – Her har jeg endret mening, gitt! 

Først må jeg velge klasse. Etter å ha saumfart flere ulike nettsteder, innser jeg at jeg 1) er altfor lite strategisk anlagt til å kunne være en god Titan og 2) altfor lite treffsikker og like lite fokusert til å mestre en Hunter. Derfor går jeg for en Warlock. Warlocker skal nemlig være vanskelige å treffe, i tillegg til at man kan hele seg selv og andre. Da kan jeg kanskje være litt verdifull for andre spillere likevel. For det tredje: warlocken ser ut til å ha et litt mer svevende hopp, litt som prinsesse Peach i Super Mario-spillene. Ifølge Nintendo har hun fått denne egenskapen for å gjøre spillene litt enklere å styre for nybegynnere, altså er det bare logisk at jeg går for dette alternativet i Destiny-universet også. Dataspill er dataspill, ikke sant?

Warlock er en slags trollmann, så jeg gir ham grønt hår. Så bytter jeg kjønn og hudfarge. Dette er jo et slags rollespill, så hvorfor ikke ta den helt ut? Romvesen og robot er også sikkert helt streite alternativer, men det blir for teit.

Så begynner vi. Romheks i farta!

Rumpesparker par excellence

En kjapp runde fotball i spillets første sosiale arena. Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

Jeg blir ikke overvettes imponert av de første brettene. Som så mange ganger før begynner man med full utrustning (tror jeg), men etter å ha barket sammen med sjefsskumlingen Ghaul begynner jeg på bar bakke. Tenke seg til. Ja, det er en lang og komplisert bakgrunnshistorie, men den har jeg ikke orket å sette meg inn i. Alt jeg egentlig vet om Destiny er at han fra Game of Thrones var litt for flink til å spille følelsesløs robot. Og så er det noe med trollmenn fra månen. Sjåræbryrmæ.

Litt senere har jeg kommet til The Farm, et slags Green Hill Zone hvor man kan tuste rundt og øve seg på å gå. Det trengs, for romheksen min er elendig å styre. Jeg spiller noen nye oppdrag, som i hovedsak handler om å hente ting for noen sjarmløse skrotinger. Gjesp.

Så. Ved en tilfeldighet roter meg inn i et offentlig oppdrag, et såkalt Public Event. Med ekte mennesker. Jeg er altfor svak til å bistå mine medspillere i nevneverdig grad, men vi (de) drar seieren i land likevel. Jeg plukker opp litt nips på slagmarken, før jeg ser kisten. En kiste med stæsj. Masse skinnende, deilig stæsj. De forskjellige tallene spretter i taket og jeg har fått en granatkaster.

Dette er noe du vil se mye til i Destiny 2. Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

Fem timer senere har jeg nådd nivå 10. Jeg har et light-nivå på 107 (ikke spør, jeg vet ennå ikke helt hva det vil si), masse grønne og blå våpen, en fancy heksekappe og jeg har låst opp både Dawnblade- og Voidwalker-underklassene (dette er henholdsvis en trollkar som kaster ildsverd og en annen som skyter lilla bomber med fingrene). Jeg har stjålet en sånn Jedi Speedwalker som de har i Star Wars og jeg har masse snåle oblater som angivelig er verdt noe i en eller annen butikk. For å oppsummere: jeg sparker rumpe, som det heter på fagspråket. I hvert fall i egne øyne.

Og jeg vet ennå ikke helt hva som er poenget med spillet. Det beste er kanskje å spille litt av kampanjedelen? Men nei, det kan jeg ikke, for serverne er nede. Altså kan jeg ikke spille den delen som strengt tatt ikke burde kreve serveroppkobling. Greit, ingen spilling i dag.

Ikke dagen etterpå heller, viser det seg. Bungie har tatt serverne ned for å drive vedlikehold, akkurat i de timene jeg har til rådighet.

Greit. Dette er sikkert verdt ventetiden, ikke sant?

Destiny 2 er pent, men fiendene dine er temmelig kjedelige. Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

Kampanjedelen stinker

Kampanjedelen stinker. Misforstå meg rett: skytefølelsen er fremdeles knallgod og brettene er godt utformet, men hvem i svarte svingende er det som skriver disse greiene? Og får de betalt for dette makkverket? Dialogene i spillet høres ut som ting folk sier på spøk når de gjør narr av dataspill.

Sjefsskurken Ghaul har like mye karisma som en dørstopper. Han ene roboten med stemmen til han skuespilleren som var med i Pizzagengen er litt vittig, men ellers? Nedtur. De grønne og blå våpnene jeg var så stolt over var visst ikke noe gode likevel, men nå er enspillerdelen unnagjort. Over til selve hovedretten:

Flerspillermodusen.

Hjelp, jeg har kjørt meg fast i skauen! Dette skjer HELE tiden! Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

Så skjer det noe. Plutselig dukker det opp en barnebursdag. Ikke noe spilling da. Lange overtidsdager på jobb. Familiebesøk i helgene. Ingen spilling da heller. Så kommer Wolfenstein 2 og Super Mario Odyssey. Så kommer jeg på at jeg aldri spilte ferdig Mafia 3 eller Life is Strange. Hus, bil og hage må gjøres klart til vinteren. Mer overtid. Den lille tiden jeg har til spill, er mens jeg pendler til og fra jobb (takk og lov for Doom og Zelda til Switch).

I noen uker kan jeg ikke helt huske hvorfor jeg har brukt så mye tid på Destiny 2. Jeg mener, det var jo et artig skytespill, men hva var egentlig insentivet mitt? Å samle stæsj?

I en periode følger jeg bare Destiny 2 sporadisk gjennom ulike spillmedier. Jeg får med meg at folk er sinte over at det var så lite å gjøre. Så sprekker nyheten om at Bungie kanskje ikke var så rundhåndet med erfaringspoengene som mange kanskje hadde håpet på. Det viser seg at belønningskurven avtar når man når de høyeste nivåene. Av en eller annen grunn later folk som om dette er en ny og uventet praksis. De er KJEMPESINTE! Men ingen av dem vil slutte å spille Destiny 2 av den grunn.

Jeg forsøker å tromme sammen noen venner og bekjente som begynte å spille omtrent samtidig som meg, men de har gått lei alle sammen. De forteller at de ble så skuffet over at det ikke var noe å gjøre etter at historiedelen var ferdig. Alt måtte kjøpes som DLC. Noen sier at vi burde teste Fortnite i stedet. Eller PUBG. Jeg merker at jeg blir litt irritert.

Klarer jeg å holde meg i live i mer enn 10 sekunder? Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

Mann med en klan

Greit, jeg får spille mot ukjente, da. Etter litt mye klabb og babb med en mobilapp, finner jeg en klan som passer for meg. «Cyber Ghost of Christmas Past». Hei, de leser Dickens. Det må jo telle for noe, eller hva? «Clan for Casual Working Professionals with a life outside D2». Ja ja, Kaia. Deretter kaster jeg meg ut i Crucible.

Crucible byr på flere ulike lagbaserte flerspillermoduser. Noen handler om å score flest poeng, andre om å kontrollere områder, og så videre. Felles for dem alle er at jeg er like dårlig i dem alle sammen. Ikke misforstå, jeg prøver virkelig hardt, men hver eneste gang kommer jeg dårligst ut av alle på laget mitt. Jeg har bare ikke refleksene som skal til for å hevde meg på dette nivået: som regel går jeg ned for telling før jeg har bestemt meg for hvilken vei jeg bør flykte bort fra mine motspillere. Bedre blir det ikke av at jeg har granatkaster, mens han som stadig tar rotta på meg bare har et sverd.

Et sverd. Et stort, lysende sverd. Med flammer og røyk og det hele. En slags vikinghjelm har han også.

Jeg trenger et slikt sverd. Og kanskje en hjelm med horn også.

Og plutselig går det opp for meg hva Destiny 2 egentlig handler om. Det handler om å skaffe seg finere stæsj enn alle andre. Det gjør man ved å spille veldig mye, eventuelt ved å handle i butikken kalt Eververse. Her kan man selvfølgelig bruke ordentlige penger, noe som gjør mange spillere sinte. Klanen min klager mye på akkurat det, men likevel vil ingen vil slutte å spille.

Destiny 2 handler om å se bra ut. Det er det som driver meg videre. I spillet selv heter det at dette er en kamp om menneskehetens og galaksens overlevelse, men egentlig handler det om swag. Litt som i det virkelige liv, altså. Det som betyr noe, er at du har den feteste stilen når du gruser alle andre i flerspillermodusen. Og plutselig får jeg nok av det hele, og slår av.

Dette gidder jeg ikke mer av.

Opp på hesten igjen

Det er sent på kveld nå. Jeg skulle egentlig lagt meg for flere timer siden, men jeg kan ikke gi meg nå. Romheksen min er level 25 med light level 288, jeg har en drøss med fete exotics, kan danse som om jeg rir en veddeløpshest og har lommen full av shadere i flere farger enn det er mulig for det menneskelige øyet å oppfatte. Bare én strike til nå, så skal jeg gi meg for i kveld. Kanskje.

Jeg kan fremdeles ikke fordra flerspillermodus, men Destiny 2 er noe av det beste (og verste) jeg har vært borti. Jeg holder meg langt unna Crucible og spiller-mot-spiller-kamper, men raidene er ekstremt tilfredsstillende. Jo visst må man forholde seg litt til fremmede mennesker, men ellers er det egentlig bare som å spille med litt smartere, datastyrte medhjelpere.

Ja, jeg innrømmer det: jeg tok feil. Folk som spiller på nett er som regel ganske trivelige typer, i hvert fall om du velger en klan med samme mål og forutsetninger som deg selv. Dørstokkmilen var lang, men det har sin sjarm å diskutere jobbspørsmål eller matoppskrifter mens laserpistolene går varme. De fleste jeg spiller sammen med sier ikke så mye om mine elendige reaksjonsevner, men skryter av meg når jeg gjør noe riktig. De virker fornøyde så lenge jeg klarer å følge enkle instrukser og husker å vekke dem til live hver gang de dør.

Jeg er som et støttehjul for de andre på teamet mitt. Men det lever jeg helt fint med.

LES OGSÅ: Bungie lanserer gratisprøve for Destiny 2 »

De små, kjappe, offentlige utfordringene er også ganske raffe: hvis jeg har noen ledige minutter kan jeg kaste meg inn i en hektisk kamp, hjelpe fremmede spillere og sikre meg litt stæsj. Dette er en form for flerspiller som lar selv temmelig menneskesky spillere som meg selv delta på vilkår som passer oss. Samtidig har de mer sosiale spillerne nok av alternativer å velge imellom.

Galaksens stiligste romheks! Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

Et skikkelig møkkaspill

Destiny 2 er bedre enn jeg hadde fryktet, mye bedre. Skytefølelsen er uovertruffen, brettene er spennende og utfordringene er varierte nok. Historiedelen er pinlig, men flerspillerdelen funker selv for oss som helst ikke vil ha noe med andre spillere å gjøre. Men Destiny 2 har minst ett kjempestort problem. La meg illustrere med følgende historie:

Unna vei, her kommer jeg, hele veien trenger jeg! Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

Jeg skulle egentlig bare spille et lite sideoppdrag jeg hadde glemt, men stoppet på veien dit for å delta i en offentlig hendelse. Da jeg kom frem var slaget godt i gang, så jeg hoppet av sveveskuteren min og betraktet det hele litt på avstand. Plutselig hoppet en jeger på nivå 9 frem og forsøkte å sette seg på skuteren min; han sirklet rundt den og forsøkte stadig nye vinkler, før den forsvant i løse luften foran ham. Da ble han stående og se på meg en stund, før han danset en liten dans jeg ikke hadde sett før. Jeg fant frem det nye, flotte sverdet mitt og veivet det i luften. Så kastet vi oss inn i kampen sammen.

Senere den dagen trålet jeg Eververse-butikken for å se om jeg kunne kjøpe den dansen jeg så. Jeg endte opp med å kjøpe den for ekte penger. Jeg vedder fem legendary shards på at jegeren jeg traff googlet skuteren min samme dag.

LES OGSÅ: Her er den første Destiny 2-utvidelsen »

Hvem vil smake sverdet? Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

Du skjønner, Destiny 2 handler om å vise seg frem. Tidligere har jeg vært veldig positiv til mikrotransaksjoner så lenge det har dreiet seg om kosmetiske ting, men Destiny 2 endrer alt dette. Dette er et spill som er snekret sammen rundt swag og bling, det gjennomsyrer samtlige spillmoduser og måten man samhandler med andre spillere på. Det verste er kanskje at de gratisgreiene du får underveis som regel må låses opp i butikken hvor du kjøper annet stæsj.

Hva verre er: Fjerner du stæsjet fra Destiny-opplevelsen, sitter du igjen med et rimelig ordinært skytespill. Det vil si, et helt ordinært skytespill som krever at du alltid er på nett, at du (på konsoll) betaler for nettspilling, som stadig lokker deg til å bruke mer penger, og som gjerne går ned for telling akkurat når du har tid til å spille det.

Derfor sier jeg føkk it. Livet er for kort til dette.

Men først skal jeg bare skaffe meg den Exotic-vikinghjelmen jeg så forleden. Den med hornene. Gjett om folk vil bli misunnelige!

Les om andre skribenter som prøver seg på spill de ikke liker:
Magnus hæler egentlig ikke Final Fantasy. Kan sjueren omvende ham?
Jens Erik hadde aldri spilt World of Warcraft »
Slik gikk det da redaksjonens selvutnevnte reddhare spilte Amnesia: The Dark Descent »
Sjekk hvordan det gikk da GTA-hateren Øystein utfordret Grand Theft Auto V »

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Destiny 2 Windows

Destiny 2 XOne

Destiny 2 PS4

Destiny 2 Windows Windows PS4 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 24. oktober 2017
  • Plattform: Windows

Beste priser

Nedlasting 334,-
På lager 498,-
På lager 498,-
På lager 499,-

Destiny 2 XOne XOne PS4 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 6. september 2017
  • Plattform: Xbox One

Beste priser

Nedlasting 241,-
På lager 357,-
På lager 509,-
Ikke på lager 509,-

Destiny 2 PS4 PS4 XOne Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 6. september 2017
  • Plattform: PlayStation 4

Beste priser

På lager 288,-
På lager 298,-
På lager 347,-
På lager 509,-

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen