Flåklypa Grand Prix

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Er det en ting som er typisk norsk så er det Flåklypa Grand Prix. Helt siden filmen hadde premiere i 1975 har fortellingen om Reodor Felgen og hans to koselige hjelpere sjarmert generasjoner av nordmenn i senk. PC-spillet som tok for seg dukkefilmen kan vel egentlig beskrives som overraskende bra, også i internasjonal målestokk. Flåklypa Grand Prix til DS er mer enn noe annet en nyversjon av PC-spillet. Holder Solans eplesamling og Ludvigs blomsterpinneproduksjon fortsatt mål?

I Flåklypa-spillet knytter vi på oss skoene til den blide morgenfuglen Solan eller piggsvinet Ludvig. Man leder disse to rundt omkring på Flåklypa-toppen, i søken etter bildeler. Målet er å få legendariske El Tempo Gigante, Reodors hjemmesnekrede doning, kjøreklar. Noen deler ligger begravd i blomsterbed, mens andre ligger gjemt rundt omkring, i form av skrot som bare Solan kan få noe nyttig ut av.

Men brorparten av delene skaffes til veie gjennom ulike minispill. Disse er en kombinasjon av gamle og nye, fellestrekket er at alle fungerer ganske bra på DS-en, med dens to skjermer. Noen av spillene bruker tradisjonell kontroll og noen berøring. Pennen er mer enn god nok til å erstatte PC-musa i sistnevnte tilfeller.

Du vil ikke finne noe spesielt nyskapende i denne minispillsamlingen, det utviklerne i bunn og grunn har gjort er å lage Flåklypa-versjoner av en rekke kjente og populære småspill, blant annet en Bejeweled-kopi som fungerer nesten like bra som originalen.

Dra meg nå baklenges inn i fuglekassa ...!

Av spill som bør nevnes spesifikt skiller Ludvigs Pac Man-inspirerte matjakt i piggsvinets vepseinfiserte og labyrantaktige bakhage seg ut. Dette spillet er moro, men også kanskje det mest frustrerende. Vepsesvermene er nemlig svært vanskelige å se på den lille DS-skjermen, spesielt siden insektsvermene nesten går i ett med bakgrunnen. Det var ikke så rent sjelden jeg hørte Ludvigs karakteristiske «oi!» uten at jeg egentlig fikk meg meg årsaken.

En gammel favoritt går ut på at Solan skal fange fallende epler før de treffer bakken ved hjelp av en trillebåre. Umodne og råtne epler må unngås, og i tillegg er det begrenset plass oppi båra. Det blir etterhvert en nervepirrende konsentrasjonsøvelse, når eplene faller så tett at det blir vanskelig å finne tid til å tømme trillebåra inni mellom.

Et av de helt nye spillene går ut på å lage molekyler som vann og hydrogen ved å koble sammen grunnstoffer med pennen, mens disse grunnstoffene suser rundt på skjermen. Dette spillet er undertegnedes favoritt, og definitivt et av de vanskeligste spillene. Atomene har en tendens til å klistre seg sammen med hverandre uavhengig av hva du gjør, og når de svever rundt omkring i stadig høyere fart blir det ingen lett affære å gjenskape molekylet på tegningen.

Desto bedre man gjør det på minispillene, jo flere bildeler vanker det. Noe som er litt merkelig for et utpreget barnespill er at det faktisk kan være nokså vanskelig å oppnå selv bronsemedalje, og gull henger overraskende høyt. Dette er ikke et problem i seg selv, men småbarn vil nok slite med å noen gang nå bilrace-delen av spillet.

Noe som ville være synd, for bilkjøringa er noe av det morsomste man kan finne på sammen med den koselige trioen. Det er ikke snakk om noen avansert bilsimulator, langt i fra, men det er faktisk veldig moro å svi gummi med Il Tempo Gigante og de andre doningene. Kontrollen sitter som et skudd, og de Mario Kart-aktige knepene gjør at spillet får et bittelite taktisk element også. Enkel og grei moro.

Området spillet skuffer på er mengden innhold. Det er egentlig ganske få minispill med på kassetten, og selv om vi har fått et par nye spill med denne versjonen ble jeg skuffet over at flere av de beste spillene fra PC-versjonen ble kuttet ut – deriblant Emmanuel Desperados koppelek og Solans tur ned Flåklypa-toppen på mopeden.

Hvor er du, Ben Reddik?

Man får heller ikke besøke andre steder enn tunet til Reodor, og det tar ikke mange timene før man har sett og gjort alt. Sluttskjermen ruller over skjermen tidlig i Flåklypa-spillet, og da er det lite annet å gjøre enn å forsøke å jobbe for enda edlere metall i spillets eksisterende minispill. Som konsept og velprøvd progresjonsmetode fungerer dette helt greit, men det er et klart minus at spillet er fritt for nye opplevelser bare et par timer uti.

Utviklerne skal ha stor pluss for presentasjonen. DS-ens beskjedne hestekrefter til tross, Flåklypa har omtrent aldri sett bedre ut. Dette, i tillegg til herlig musikk hentet rett fra filmen og innhenting av flere av de originale skuespillerne bidrar til at Flåklypa-stemningen virkelig er til stede i dette spillet.

Konklusjon

Flåklypa Grand Prix til DS kan som filmen beskrives med ett ord: koselig. De ulike minispillene er artige å spille, og for det meste veldig gjennomførte. Fremfor alt er den interaktive versjonen av Flåklypa-toppen en fryd å utforske, og det varmer hjertet til en som virkelig elsker filmen at utviklerne har hatt så mye respekt og lagt seg såpass i flid for å gi spillet den rette stemningen.

Dessverre er spillet ekstremt kort. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg spilte gjennom hovedspillet på under to timer. Man bruker selvsagt adskillig flere timer på å oppnå høyest mulige score i de forskjellige spillene, men det er vanskelig å ikke føle seg bittelitt snytt når man har sett alt som er å se etter så kort tid.

Flåklypa Grand Prix til Ds anbefales som en nostalgitripp av de sjeldne, og det er et koselige barnespill. Men store saker er det ikke snakk om.

Les også: Anmeldelse av Warioware Do It Yourself
Les også: EA lager monopol i 3D
Les også: Nye pokémon-spill på vei.


Flåklypa Grand Prix

DS
Slippdato: 7. mai 2010
Sjanger: Eventyr, Gåteløsning
Utvikler: Ravn Studio
Utgiver: Pan Vision

Kommentarer (9)

Forsiden akkurat nå

Til toppen