ANMELDELSE: Guitar Hero: Van Halen
Anmeldelse

Guitar Hero: Van Halen

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

80-tallsheltene Van Halen er det siste bandet som har fått et eget spill oppkalt etter seg. Selv om disse gutta kanskje ikke dominerer salgslistene lenger, er det ikke så rent få som fortsatt minnes klassikere som Jump, og som fortsatt får gåsehud og tårer i øynene av Eddies fanastiske gitarinstrumental, Eruption.

Det sier seg selv at slike helter fortjener VIP-behandling og produksjon fra øverste hylle. Klarer Van Halens teknisk krevende poprock å by på noe nytt i den nedlessede musikkspillsjangeren?

God performance av hovedbandet

Det vil kanskje ikke komme som noen overraskelse at Van Halens egen musikk gjør seg svært bra i spillformat. Det er ikke inkludert mer enn drøyt 30 av bandets låter, men de som er der er for det meste svært underholdende å spille. De fleste partiene drives frem av fengende og originale gitarriff, og man får en påminnelse om at disse gutta kunne skrive sanger også, og ikke bare briljere på sine respektive instrumenter.

Les også: Anmeldelse av Guitar Hero 5

Både tromme- og sangdelen av spillet er som vi er vant til fra lignende spill, selv om det er utfordring å hente på flere sanger, takket være trommis Alex Van Halens imponerende stikketeknikk. Men grunnen til at folk vil spille Guitar Hero: Van Halen er det samme som trakk hopetall musikkelskere til bandets konserter på 80-tallet: Den andre halvdelen av Van Halen-brødrene.

Eddie Van Halen regnes i dag som kanskje den mest innflytelsesrike gitaristen siden Jimi Hendrix. Enhver gitarist med i alle fall en moderat interesse i såkalt «shredding» (som egentlig bare betyr å spille kjapt og presist) vil på en eller annen måte ha blitt påvirket av Eddie Van Halen, bevisst eller ei.

Derfor bør det ikke komme som noen bombe at Guitar Hero: Van Halen vil være krevende for gitaristen i plastbandet deres. Overnevnte Eruption og den kanskje enda mer fryktinngytende akustiske instrumentalen Spanish Fly hører til de ekstreme eksemplene, med hammer-ons og tohåndstapping som krever minst 15 fingre på fingerbrettet. Eddie er ikke en mann som nøler med å flerre ut et par tusen noter i minuttet fra tid til annen, og det merkes.

Jeg kvier meg for å si at dette er det vanskeligste Guitar Hero-spillet, men hvis du er en av de som lengter tilbake til de gode gamle gitarspesifikke spillene i serien og synes at Beatles-spillet var for pyser, kan det hende at Van Halen vil være bandet som kan utfordre fingrene dine igjen. Mye takket være Eddies varierte og kreative soloer og riff er Van Halen et spill som i alle fall gitaristene vil kunne finne glede i.

Les også: Anmeldelse av DJ Hero

Resten av spillelista består av hakket mindre spennende sanger, men bandene er nå i alle fall vidt forskjellige. Alt i fra Queen til Killswitch Engage og Foo Fighters; fellesnevneren later til å være fortapt i utviklernes hoder. Enkelt og greit virker det som om utviklerne har valgt sanger vilkårlig, med liten tanke på om de passer inn med Van Halens egen musikk, eller om sangene i det hele tatt er morsomme å spille. Brorparten mangler både utfordring og driv.

Utviklernes lite inspirerte holdning har ikke bare påvirket låtvalg, men har også smittet over på resten av spillet.

Med spill som Guitar Hero: Metallica merket man virkelig at utviklerne hadde tatt jobben sin seriøst, de behandlet det legendariske metalbandet med respekt. Teamet som har jobbet med Van Halen har såvidt tatt seg bryet med å endre fargene på bakgrunnene og temaene. Spillet er også praktisk talt ribbet for bonusmateriale.

I tillegg fremstår spillet som nokså gammeldags. Etter å ha blitt bortskjemt av det mer brukervennlige og tilgjengelige Guitar Hero 5, var det er realt slag i skrittet at dette spillet, som kommer såpass lenge etter femmern, har gått tilbake til grensesnittet World Tour tok i bruk. Party-modusen uten mulighet for feilskjær savnes dypt, ikke minst fordi Van Halen-spillet er såpass krevende som det er.

Konklusjon

Guitar Hero: Van Halen kan tidvis by på grei underholdning. Dette kan derimot ikke tilskrives utviklerne, det endelige produktet stinker av lavt engasjement og kjappe, billige designløsninger. Sangene fra andre band er helt greie på papiret, men få egner seg i Guitar Hero-format, og ingen på en Van Halen-disk.

Det er egentlig ingenting som tilsier at dette spillet fortjener en egen disk. Activision ser ikke ut til å innse at publikum vil ha en samlet plattform, og ikke utallige småsamlinger solgt til fullpris. Hylla mi er nå snart overfylt med forskjellige Guitar Hero-spill, og ikke ett eneste av de er kompatible med de andre.

Det eneste som redder dette spillet fra den absolutte bunnhylle er sangene Van Halen selv leverer, som er både utfordrende å spille og i mine øyne ganske så fete. Men det holder ikke til bronsemedalje engang.

Kommentarer (9)

Forsiden akkurat nå

Til toppen