På begynnelsen av 2000-tallet var det ikke kommet spill basert på Tolkiens verker på flere år. Da Peter Jackson sine filmer viste seg å bli en braksuksess, hastet det for Vivendi å få spill ut på markedet som kunne konkurrere med Electronic Arts. Dette førte til en underlig situasjon der to forskjellige rettighetsinnehavere produserte egne spill i Middle-Earth, og de hadde ingenting med hverandre å gjøre.
Les første artikkel om spill basert på Tolkiens verker »
Filmene som forandret alt
Noen dager før jul i 2003 er det duket for den tredje filmen i Ringenes Herre-trilogien sin premiere på Colosseum Kino i Oslo. Fans har teltet i kø for å få billetter i ukevis. Stemningen i salen er til å ta og føle på når Viggo Mortensen kommer ut på scenen for å overraske dem. «Jeg kunne ikke forlate landet uten å si takk», sier skuespilleren til VG. Filmen slår rekorder både i billettsalg og på Oscarutdelingen. Ingen fantasy-film har gjort dette tidligere.
At Peter Jacksons Ringenes Herre-filmer ble laget i det hele tatt er å anse som et lite mirakel. Det ble produsert kostymer, rekvisitter og scenografi i flere år til den samtidige produksjonen av tre storfilmer fra en regissør som først og fremst var kjent for vulgære skrekk-komedier. De forandret hva det vil si å være en blockbusterfilm.
Etterspørselen for spill basert på filmene var stor, og det var Electronic Arts som fikk rettighetene til å utvikle dem. Action-spillene basert på de to første filmene i trilogien, The Two Towers (2002) og Return of the King (2003), plasserte spilleren midt i filmenes mest spenningsfylte scener, mens The Battle for Middle-Earth og oppfølgeren (2004, 2006) lot spilleren råde over gode og onde hærskarer i et strategispill som mange minnes med glede.
Men på begynnelsen av 2000-tallet var det ikke bare Electronic Arts som lagde spill fra Tolkiens verden.
Kampen om Ringen
Det kom også ut flere spill som ikke hadde noe med filmene å gjøre i det hele tatt. De hadde en helt annen visjon for Middle-Earth, og dette er historien om disse spillene. Det første var The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring, som kom ut høsten 2002, bare noen uker før EA lanserte sitt eget spill basert på The Two Towers.
Omsetningen var ikke så alt for gale, med omtrent én million solgte enheter. Dette bleknet for øvrig i sammenlikning med The Two Towers, som solgte fire millioner enheter. Det var ikke bare lett for forbrukere å holde tritt med hva slags spill som ble produsert, og av hvem.
The Fellowship of the Ring er for øvrig et eventyrspill som i likhet med spillene fra 80- og 90-tallet, følger handlingen i boken ganske nøye. I hvert fall innledningsvis. Den veldig korte produksjonstiden på ti måneder gjorde dessverre at spillet var mekanisk mangelfullt, og tok mange snarveier mot slutten av handlingen. I lys av den lunkne mottakelsen spillet fikk, ble de planlagte oppfølgerne kansellert.
Vivendis neste satsning var en eventyr-platformer basert på The Hobbit i 2003. Spillet er rettet mot en yngre målgruppe enn spillene til EA, så det visuelle uttrykket var stilisert, fargerikt og barnevennlig. Kontrollene er litt mer presise enn de var i The Fellowship of the Ring, men som plattformspill i 3D er det ikke nok til at man ikke blir frustrert når de kommer til korte. Likevel er det mye å like med The Hobbit, og jeg husker godt å ha spilt det på besøk hos venner da jeg var barn.
Samme året kom strategispillet The Lord of the Rings: War of the Ring, som kom EA sin egen strategisatsning ett år i forkjøpet. Omtalene til dette spillet var likevel ikke så mye å skryte av, og det samlede inntrykket av Vivendi sine spill fra Middle-Earth ble store ambisjoner og middelmådig gjennomføring.
Dette er et spill jeg også husker godt fra den tiden. Siden jeg ikke ennå hadde sett mye av handlingen fra bøkene representert i spill var det mye jeg kunne sette pris på. Jeg hadde heller ikke spilt Warcraft 3 ennå, så uten den sammenlikningen fremsto War of the Ring som spillmekanisk nytt og spennende for meg. Jeg likte disse spillene godt, selv om de ikke kunne tilby den samme fantasioppfyllelsen man fikk ved å delta i slaget ved Helm's Deep i The Two Towers, eller beleire Dol Guldur med Elrond i The Battle for Middle-Earth II.
Dette sistnevnte spillet var i det hele tatt et veiskille. Electronic Arts fikk nemlig på plass en avtale med Middle-Earth Enterprises som gjorde at de kunne lage spill som tok utgangspunkt i både filmene og bøkene. Dette løste opp i en av de store frustrasjonene jeg har hatt med spill basert på Tolkien sine verker: at det ikke er så fryktelig interaktivt å gjenskape handlingen man kjenner fra før.
Med tilgang på både bøkene og filmene som kilder, hadde utviklere tilgang på en dybde og bredde av materiale de ikke hadde hatt tidligere. De hadde friere tøyler enn noen sinne. Som leser forelsket jeg meg i Middle-Earth. Det vekket nysgjerrighet og var et sted jeg ville vie tanker og tid. Til en mye større grad var det blitt mulig nå. Men det er helt klart ett spill som gjorde det best.
I en klasse for seg selv
Da The Lord of the Rings Online (LOTRO) kom ut i våren 2007, falt den inn i en rekke massive flerspiller-rollespill som kom i kjølvannet av World of Warcraft. Måten den skilte seg ut på innledningsvis var såklart settingen, men det var også en solid nettrollespill. Peter Jackson sine filmer hadde satt Middle-Earth på kartet, men LOTRO tilbyr spilleren å leve seg inn i den verdenen på en måte vi ikke har sett maken til hverken før eller siden.
Den første utgaven av spillet var Shadows of Angmar, som tok for seg hendelser nord i Middle-Earth parallelt med handlingen som utspiller seg i Fellowship of the Ring. Siden den gang har spillet blitt bygget videre på, først av Turbine Inc., og senere av Standing Stone Games.
Av spillene som kom ut på denne tiden og konkurrerte med Electronic Arts, er LOTRO i en særklasse. Det er en av de første spillene jeg kan huske å ha ønsket meg. Den månedlige avgiften gjorde det uaktuelt for foreldrene mine, men jeg fulgte med på spillet opp gjennom årene.
I 2010 ble Turbine kjøpt opp av Warner Bros. Games, og samme året gikk spillet over til en gratis-modell. Da hadde jeg ikke lenger en unnskyldning til å la det ligge. Så jeg testet ut alle de forskjellige klassene, og startområdene til både alver, dverger, mennesker og hobbiter i løpet av våren etterpå. Og selv om det er mange som har spilt det mer enn meg, kommer jeg tilbake omtrent en gang i året for å se hvordan det står til.
LOTRO er ikke perfekt. Mye av kampsystemet kjenner vi igjen fra andre spill i samme sjanger, men det er engasjerende nok til å lære og mestre. PVP-modusen der man kan spille som orker er en nokså kul idé som få spillere benytter seg av, men spesielt butikken (med tilhørende spillvaluta) er hårreisende dårlig. Og dyr. Men en av de mange tingene jeg setter pris på med LOTRO er at utvikleren er på ballen, og ønsker å forbedre det.
Den godviljen har gjort spillet til en klassiker. Og det virker ikke som at kommer til å ta slutt med det første heller. Den ellevte utvidelsespakken heter Corsairs of Umbar, og kom nylig ut.
Konklusjon
Historien om spill i Tolkiens verden fortsetter. Den er og blir både frustrerende og uoversiktlig, og det har i stor grad vært det fordi utviklere ikke har hatt frie nok tøyler til å gjøre det de ville med materialet.
Selv Amazon, som er underveis med en ny MMO basert på Middle-Earth, måtte slite seg til en avtale som ikke en gang omfattet kildematerialet de ønsket å filmatisere, The Silmarillion og Unfinished Tales of Númenor and Middle-earth, som begge kom ut etter at Tolkien var gått bort. Dette var den første avtalen av sin sort siden 1968. Hva slags forutsetning gir egentlig det for å skape en tro tolkning av kildematerialet?
Jeg tenker tilbake til det brevet Tolkien skrev til en fan om sitt forfatterskap. Ønsket om å skape rom for tolkning som en gang ville gjøre det mulig for «andre sinn og hender» å bygge videre på fortellingene hans. Det er ikke bare lett for utviklere å bygge videre når Tolkien-stiftelsen våker over åndsverket som en hauk. Og selv om jeg forstår hvorfor de opplever det som viktig, er det frustrerende når produktene tilsynelatende ikke blir slik de ønsket seg uansett.
Det er lett å bli dogmatisk i møte med nyproduksjoner av litteratur og film man er glad i. Men det er også noe befriende med å se at det ikke bare er én tolkning som er riktig. Tolkien var selv opptatt av at vi som mennesker er «skapt i en skapers bilde», og at det ligger i vår natur å være kreative. Og selv om frustrasjonen rundt fortolkninger av Tolkien fortsetter, ser det også ut til at situasjonen blir bedre med tiden.
Selv om det ikke nødvendigvis bare blir gode spill av det, syns jeg det er forfriskende å se at små utviklere får være blant de sinnene og hendene som bygger videre på det den gamle professoren en gang skrev.
Det er flere aktuelle spill fra utviklere med helt egne visjoner for Middle-Earth. The Lord of the Rings: Return to Moria kom ut 24. oktober, og vi anmeldte det den gang.
