Nye medier og kommunikasjonsformer møter som regel motstand. Populærmusikk, film og tegneserier har fått skylden for mye rart opp gjennom årene, men det er ikke noe nytt fenomen. De gamle grekerne var skeptiske til skriftspråket ettersom dette kunne gå utover folks hukommelse, mens romanen ble beskyldt for å være fordummende virkelighetsflukt.
Det er derfor knapt overraskende at videospill har møtt tungt skyts fra PR-kåte advokater, stemmesankende politikere og moralens voktere. Så langt har det riktignok ikke lyktes noen å påvise skadevirkninger av videospill, men det hindrer ikke forskere i å fortsette jakten. Denne gangen er det spillavhengighet som gås nærmere etter i sømmene i en rapport utarbeidet av NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) på oppdrag fra Lotteri- og stiftelsestilsynet.
Undersøkelsen skal kartlegge bruken av penge- og videospill blant unge i alderen 12 til 17 år, og 8356 elever fra skoler over hele landet har svart på spørsmål om sine spillvaner. Rapporten er på 255 sider og er dermed litt i lengste laget for en detaljert gjennomgang, så jeg har lyst til å titte nærmere på gruppen i undersøkelsen som omtales som “dataspillavhengige” – eller kort og godt “problemspillere”.
Syv kriterier legges til grunn for å beregne avhengighet, og 0,9 prosent av deltakerne oppfyller alle kravene – herav 0,3 prosent jenter og 1,5 prosent gutter. Undersøkelsen finner for få avhengige jenter til å danne data av statistisk relevanse, hvilket levner 59 gutter i gruppen definert som problemspillere. Forutsetningen er at man har svart “noen ganger”, “ofte” eller “svært ofte” på alle de syv spørsmålene.
Grønn var min barndoms dal
De syv kriteriene som skal indikere spillavhengighet går på omfang, toleranse, tilbakefall, endret sinnsstemning, frustrasjon/sinne, konflikt og tilleggsproblemer som for lite søvn og neglisjering av skolearbeid og sosiale aktiviteter.
Forskerne hevder at spørsmålene først ble testet for å undersøke om respondenten oppfattet dem slik forskerne ønsket at de skulle oppfattes, og vi skal titte litt på de syv spørsmålene slik de er formulert i spørreskjemaet.
Både jeg og samboeren min begynte å spille videospill lenge før skolealder, og har en ganske annen oppfatning av hva disse spørsmålene ville betydd for oss da vi var på testgruppens alder. Respondentene skal ta utgangspunkt i sine bruksmønstre de siste seks måneder.
1. Brukte du mer og mer tid på dataspill?
Det første spørsmålet er lett å svare på, men hva betyr det egentlig? Selvsagt kan tiden man bruker på spilling ha økt jevnt og trutt det siste halve året, og til slutt endt med å konsumere fryktelig mye tid daglig, men det er slettes ikke en forutsetning for å kunne svare “noen ganger” på dette spørsmålet.
Det kan hende man nylig har fattet interesse for mediet og dermed spiller mer enn tidligere, eller fått tilgang til nytt utstyr som lar en dyrke interessen oftere. At det må tolkes som et tegn på avhengighet er ikke en selvsagthet.
2. Gikk du rundt hele dagen og tenkte på å spille dataspill?
Hvis noen av de spillende elevene i undersøkelsen er i samme skolesituasjon som jeg var, er det lett å svare “ofte”. Min virkelighet involverte blant annet at skolen hadde dårlig råd og begrensede ressurser, jeg var understimulert fordi det ikke var noe alternativt pensum for de raske, og flere av lærerene mine var mennesker som aldri burde fått lov til å ha noe med barn å gjøre. Er det rart man drømmer seg bort?
Hvis man ikke drakk alkohol, drev med idrett eller hang på bedehuset, var det ikke stort å ta seg til for ungdommen der jeg kommer fra. Spillinteressen ble iherdig dyrket – helst hver dag etter skolen, og ofte sammen med en kompis. Det er klart jeg tenkte mye på spill. Ikke bare fordi jeg gledet meg til å slippe fri fra skolens klamme klør, men også fordi jeg likte å planlegge hva jeg skulle gjøre i spillet når jeg kom hjem, hvordan jeg skulle gjøre det, og jeg dagdrømte ofte om deler av spillet jeg enda ikke hadde utforsket.
3. Har andre prøvd å få deg til å redusere tiden du bruker på spill uten å lykkes?
Mange voksne ser på videospill som bortkastet og fjasete tidsfordriv. Hvis foreldrene dine tilhører denne gruppen har du sannsynligvis hørt leksa før: – Slutt med de tåpelige dataspillene og kom deg ut i frisk luft.
Det var ikke uvanlig å bli kjeppjaget ut av huset for å spille fotball i stedet for videospill, men i smug og med lyden av gikk det likevel an å ta igjen det tapte på kveldstid. Var det et tegn på at jeg var avhengig? Bare hvis det å plyndre kakeboksen før middag er et tegn på kjeksavhengighet.
4. Kranglet du med noen (familie, venner eller lignende) om tiden du har brukt på å spille dataspill?
Dette henger litt sammen med spørsmålet over; mange foreldre klarer ikke forstå hvordan spilling kan være en meningsfylt hobby. Flere av mine bekjente hadde foreldre som ønsket at ungene hadde “mer fornuftige ting å finne på”, og det var ikke helt uvanlig at høylydte diskusjoner oppstod når mor ville at man skulle leke utendørs i stedet for å spille slik man egentlig hadde lyst til.
Den beste måten å unngå krangling om fritidsaktiviteter på var selvsagt å gjøre noe stuerent som idrett og 4H. Det var ikke alltid enkelt for oss som trivdes bedre i den digitale verdenen å forsvare vår stillesittende hobby, og slikt ble det ofte bråk av.
