Anmeldelse

The Quarry

Klarer nesten å gjenskape Until Dawn-magien

The Quarry er lettfattelig og underholdende slasher-moro.

The Quarry.
Supermassive Games

Siden den enorme suksessen de fikk med Until Dawn i 2015, har de britiske utviklerne i Supermassive Games klart å stake ut en egen liten nisje i spillbransjen. Her lager de filmatisk, flott og gjerne også litt «campy» skrekk, og dette er en oppskrift de etter hvert begynner å mestre ganske godt.

Etter flere korte og sånn passe interessante sidesprang i The Dark Pictures-serien, byr de nå nok en gang på mer omfattende gru, og The Quarry gjør sitt ytterste for å leve opp til lista satt av Until Dawn. Det er ikke langt unna, men det blir bare nesten magisk denne gangen.

Klar til aksjon.
Espen Jansen/Gamer.no

Typiske typer

Oppskriften er som sagt ganske kjent, og innbefatter dermed en gjeng snobbete ungdommer som isoleres fra omverdenen og må kjempe med nebb og klør for å overleve en rekke overnaturlige utfordringer. Denne gangen er det «fanget-på-sommerleir»-premisset som skal til pers, og det fungerer omtrent akkurat som forventet.

Deg har jeg sett før!
Espen Jansen/Gamer.no

Ergo møter man en rekke nokså stereotypiske jyplinger underveis, med et spekter som strekker seg fra korttenkte fotballspillere og jålete primadonnaer, til beskjedne kunstnerspirer og nabojenter med bein i nesa. Det er kjent og dermed også kjært – Supermassive Games maler med bred pensel og lager med det en rekke fargerike typer som man kan finne på å bli ørlite glad i.

Samtlige bringes til live via utviklernes sedvanlige teft for «motion capture», og det er således mange kjente fjes som dukker opp underveis.

Den yndige Abigail spilles for eksempel av Modern Family-stjernen Ariel Winter; David Arquette gestalter rollen som camp-leder Chris Hackett; mens Justice Smith er den stoiske «loneren» Ryan.

Det er kjent og dermed også kjært.

Med unntak av sistnevnte, som gjør en ukarakteristisk stiv og kjedelig tolkning av figuren sin, leverer de fleste ganske gode prestasjoner. Særlig lot jeg meg begeistre for Miles Robbins i rollen som den eplekjekke DJ-en Dylan, mens Brenda Song er uimotståelig som den slagkraftige Kaitlyn. Ted Raimi som upålitelig politibetjent er også en kul variant.

Kaitlyn og Dylan er best.
Espen Jansen/Gamer.no

Lite lys og lite varme

Grafikken er for det meste flott å se på, særlig i riktig lys. Ofte er spillet imidlertid hakket for mørkt for min smak – spesielt ødeleggende er det i sekvenser hvor man trasker rundt i skog og mark, hvor det noen ganger føles som om man bokstavelig talt leter etter spor og ledetråder i blinde.

Her må vi skru opp lyset.
Espen Jansen/Gamer.no
Flott bruk av lys, men hvorfor Justice Smith er så deppa skjønner jeg ikke.
Espen Jansen/Gamer.no

Spillet benytter seg også av store, svarte linjer øverst og nederst på skjermen – dette fungerer godt for å lage en filmaktig stemning når mellomsekvenser pågår, men blokkerer mye når man skal utforske på egen hånd. Synsfeltet kunne med hell også vært større i disse situasjonene, da ryggen til figurene har for vane å ta opp hvert fall 20 prosent av skjermen.

«Motion capture»-figurene fungerer på sin side stort sett supert, og gjengir flotte og livaktige personer.

Dessverre har ikke alle skuespillerne tålt overgangen til 3D-grafikk like godt. Her snakker vi bittelitt «uncanny valley», hvor for mye ansiktsmimikk hos enkelte figurer gjør det vanskelig å kjøpe illusjonen.

Manuset de lirer av seg gjør også sitt for å bryte med troverdigheten, men dette er nok hakket mer tiltenkt. Her leker nemlig utviklerne helt bevisst med klisjeer og typiske sjangergrep, og resultatet er for det meste lettbeint og deilig «cheesy».

Spillet følger omtrent den samme spenningskurven som de foregående Supermassive Games-spillene, ved å være veldig skummelt helt i starten, for så å bli mindre og mindre ekkelt etter hvert som man skjønner hva som foregår. Utviklerne skal ha kudos for å lene seg mindre på enkle «jump scares», og jeg liker mange av de fortellertekniske grepene som blir benyttet underveis.

... the 21st night of September?
Espen Jansen/Gamer.no

Prepare to die?

At hovedpersonene er folk man kan like, til tross for tidvis stive ansikter og enda stivere manus, gjør det desto mer spennende når man tar hva slags spill The Quarry er i betraktning.

I likhet med Until Dawn, er dette nemlig et tredjepersons eventyr hvor man tar valg og må utføre «quick-time»-sekvenser for å komme helskinnet ut på andre siden, og det er ingen selvfølge at ungdommene overlever helt til daggry. Tvert imot må man belage seg på at ting vil gå skeis før eller siden, dels på grunn av dårlige valg man har tatt.

Bra jobba, Jacob.
Espen Jansen/Gamer.no

Jeg kunne sagt at det også var dels på grunn av at sekvensene er vanskelige, men det stemmer rett og slett ikke.

I stedet er knappemosesekvensene i The Quarry tvert imot altfor, altfor lette: Fra start til slutt trenger man bare å reagere med å enten hamre «X» eller peke stikka i riktig retning når spillet ber deg om det. Noen ganger må man simulere at figurene holder pusten ved å holde inne en knapp til faren er over, og andre ganger man også sikte og skyte med en og annen hagle, men ellers er det lite direkte interaksjon å spore her, og det meste er altså i letteste laget.

Noen sekvenser valgte jeg sågar å feile med vilje, fordi jeg ganske tidlig skjønte litt av mysteriet. Som vanlig for Supermassive Games, ligger det nemlig strødd med små og store ledetråder i omgivelsene – en stor del del av moroa er å finne disse og knekke den såkalte koden. Dette fungerer bedre i The Quarry enn det har gjort tidligere, og selv uten alle spor, følte jeg at jeg fikk mye igjen for å utforske.

Et velplassert stikk til sjangeren.
Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

The Quarry er et artig, lite skrekkspill som føyer seg fint inn i rekken over Supermassive Games' etter hvert ganske omfattende bibliotek med engasjerende overlevelseseventyr. Her utnytter utviklerne typiske klisjeer og kjente og kjære arketyper for å lage lettfattelig og underholdende slasher-moro.

redruM, redruM.
Espen Jansen/Gamer.no

Det fungerer stort sett utmerket, med flott «motion capture», artige personligheter og et spennende mysterium som det er gøy å løse.

Spillet taper likevel en del på oppløpssiden, ikke bare på grunn av litt grafisk grums, men også fordi gameplayet og historien ikke holder helt til mål.

Førstnevnte er rett og slett for lett hele veien, mens en del av handlingen koker bort i kålen etter hvert som ting ikke lenger er like skummelt og utviklerne helt klart ikke vet hvordan de skal avslutte moroa.

Alt i alt når The Quarry dermed nesten opp til fordums skrekkmagi, men ikke helt.

The Quarry er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One, Xbox Series X/S og Windows.

7
/10
The Quarry
Lettfattelig og underholdende slasher-moro.
Supermassive Games The Quarry Until Dawn

Les også

Siste fra forsiden