Da Endnight i begynnelsen av februar kunngjorde nok en forsinkelse for Sons of the Forest, var det egentlig ingen bombe. Spillet hadde allerede vært utsatt en rekke ganger, og basert på det lille som ble kommunisert fra utvikleren var det lite som tydet på at en lansering var nært forestående.
I stedet besluttet teamet seg for å slippe overlevelsesspillet i «early access» på Steam, noe som fungerte kanonbra for forgjengeren The Forest. Spillere som ikke ønsket å vente lenger fikk muligheten til å kjøpe seg inn fra og med 23. februar – og med to millioner solgte eksemplarer på 24 timer snuser Endnight på nok en suksess.
Nå har også vi tatt safarituren gjennom Sons of the Forest, for å se hva som venter. I motsetning til seriens forrige spill sitter jeg imidlertid igjen med et litt lunkent førsteinntrykk, som det spørs om utvikleren klarer å snu på i løpet av de 6-8 månedene spillet er planlagt å være i «early access».
Større øy, færre muligheter
Sons of the Forest begynner ganske likt som forgjengeren, der man krasjlander på en øy under mystiske omstendigheter.
Riktignok er det noen endringer fra sist. Her trer man nemlig inn i skoene til en leiesoldat, og begynner derfor langt bedre utstyrt enn i The Forest. Alt av skytevåpen forsvant selvfølgelig i helikopterstyrten, men ting som en øks, medisiner og litt nødproviant gjør starten på eventyret mye mer overkommelig.
Kanskje mest nevneverdig av det som overlevde krasjlandingen – og en av de største nyvinningene for spillet – er riktignok Kelvin. Nei, det er ikke snakk om en slags temperaturmåler. Kelvin er nemlig en datastyrt soldat, som stiller som medhjelper.
I spillets nåværende stand er han er kløpper til å lage bål, bygge ly og sanke pinner, steiner og tømmerstokker. Akkurat sistnevnte er vanvittig deilig, da bygging ofte krever lass på lass med tømmer og huggejobben raskt blir kjedelig. Kelvin er grei å ha, med andre ord.
Så snart dere to er oppe på beina igjen er det bare å slå seg løs på øya. Heller ikke denne gangen får man noe særlig informasjon om hva som foregår eller hva man skal bedrive, men spillet er mye mer behjelpelig med å peke deg i riktig retning. Kanskje litt for behjelpelig, spør du meg.
GPS til besvær
Helt fra første stund er du nemlig utstyrt med GPS. Enheten har full oversikt over øya, og et kjapt knappetrykk viser deg huler og andre viktige steder du kan besøke i nærheten.
Dette er vidt forskjellig fra det forrige spillet, der man må navigere etter landemerker til man etter hvert finner kompass og et stykke papir så man kan tegne kart. GPS-en er jo kjekk å ha, spesielt ettersom denne øya er mye større enn den i The Forest. Likevel ødelegger den mye av spenningen som jeg vanligvis forbinder med å utforske.
I stedet for å stake ut en vilkårlig kurs og håpe at jeg finner noe, kan jeg bare plukke ut en av de oppmerkede stedene på kartet og labbe i vei. Med nesa begravd i GPS-en blir jeg aldri skikkelig kjent med omgivelsene, og selv etter mine 15 timer på øya vet jeg knapt hva som er hvor.
Det er synd, for spillet er faktisk veldig pent å se på – selv om det er lite variasjon i omgivelsene.
Selvfølgelig har jeg valget om å la GPS-en ligge i ryggsekken. Det er ingen som tvinger meg til å bruke den. Men nå er det nå en gang sånn at utvikleren har valgt å inkludere dette i spillet, og da er det ikke min feil at den ødelegger for moroa.
Ikke helt fri som fuglen
Måten Sons of the Forest er satt opp på gjør også at man stadig vekk må gå frem og tilbake mellom de oppmerkede stedene. Det er nemlig en korrekt rekkefølge å finne de viktige gjenstandene som låser opp videre utforsking. Har du ikke vært i «Viktig hule nummer 1» får du ikke lov til å utforske «Viktig hule nummer 2» og så videre.
I The Forest var det alltid en grunn til å utforske, selv om man ikke hadde riktig utstyr til å oppdage alt en hule hadde å by på. I dette spillet blir det mange frustrerende bomturer, der man ofte bare kan gå et par meter før veien er sperret og man må gå slukøret ut igjen.
Sons of the Forest ender dermed opp som en veldig lineær opplevelse, noe som er ganske kjipt i en stor og åpen verden. Du har frihet til å gå hvor du vil, men for å gjøre nevneverdige fremskritt er du nødt til å følge en løype som utvikleren har staket ut, men som du ikke kan se.
Historien gjør heller ikke mye av seg. Rett som det er finner man e-postutskrifter eller avisartikler som gir litt bakgrunnsinformasjon, men ikke nok til at det virkelig engasjerer. Det blir også bare forvirrende når andre mennesker plutselig dukker opp og forsvinner igjen uten å si et ord. Slutten på spillet blir man heller ikke noe klokere av, og det hele fremstår som en hastejobb bare for å ha noe klart til early access-lanseringen.
Hvor mye av dette som vil endre seg i fullversjonen gjenstår å se. Akkurat nå føles spillet svært begrensende.
Kjedsom overlevelse
Innimellom all nistirringen på GPS-en, får man også oppleve spillets overlevelsesmekanikker. Sons of the Forest bygger i stor grad på The Forest-systemene som var med å revolusjonere sjangeren, med et og annet tilskudd her og der.
Spillerfiguren må spise, drikke og sove for å holde seg gående. Mangel på det ene eller det andre gjør at man gradvis orker mindre, og det å bli kald er også en kjapp vei til svekket utholdenhet.
Som i The Forest er det altfor enkelt å finne mat. Skulle du mot formodning gå tom for hermetikkbokser, nøttebarer eller poser med militærmat er det bare å ta fra øyas overflod av fauna.
Kaniner, ekorn og småfugler er tretten på dusinet, og du trenger aldri gå langt for å finne fisk, rådyr eller elg. Så trenger man bare to pinner for å gjøre opp et bål, og så har man mat for en hel dag og enda litt til. Rent vann finner man i bekken, for den som ikke bare har lyst til å belme i seg energidrikk hele tiden.
I stedet for å føle på det å slite mot natur og annen elendighet, blir overlevelseselementene mest til bry. Jeg skal inn i den hulen der, men fyren min er sliten så jeg får vel slå opp telt og sove. Og der var måleren for mat under halvveis, så da må jeg nok stoppe i et minutt for å slenge i meg litt tørrfisk.
Sekken med det rare i
At hver eneste matbit betyr at man må brette ut ryggsekken gjør det hele ekstra slitsomt. Ved å holde inne ryggsekknappen får man riktignok hurtigtilgang på diverse gjenstander som du selv velger ut, men da mister man også oversikten over hva og hvor mye man har.
Akkurat oversikt skulle jeg i grunnen gjerne hatt litt mer av. Sons of the Forest lar deg plukke opp hundrevis av ting, som slettes ikke får plass på skjermen når du bretter ut sekken. Derfor må du dra musa opp, ned og til høyre og venstre i et forsøk på å finne frem.
Jeg fant etter hvert ut hvor jeg skulle lete etter alt, men til å begynne med visste jeg ikke engang at jeg kunne se meg rundt i sekkemenyen.
Av sekkerelaterte ting som skuffet meg mest er imidlertid hvor lite man kan lage. Som nevnt lar spillet meg plukke opp så utrolig mye, men bare en håndfull av tingene kan kombineres for å lage nye ting. Har du snekret sammen spyd, pil og bue, reparasjonsverktøy og klubbe er det liksom ikke så mye mer å gjøre.
Jeg savner å sy sammen rådyrskinn for å lage vinterklær eller posen av kaninskinn som lar meg bære flere steiner av gangen. Her får jeg bare valget om å lage tidsinnstilte bomber nesten uansett hva jeg trykker på. Dette er forhåpentlig ting som kommer til etter hvert.
Byggmester Bob
Byggingen gjør i hvert fall litt opp for spillets skuffende utstyrskonstruksjon. Som i The Forest kan man slenge opp hytter, møblement og annet etter oppskrifter i overlevelsesboka. Nytt for serien er muligheten for fribygging, som faktisk er veldig gøy.
I stedet for å bare trykke «E» for å hive på ressurser i en ferdigbygget greie, kan man fritt bygge som man ønsker. Det er noen begrensninger her, men vil du ha en toetasjes tømmerhytte er det ingen ting som stopper deg.
Det vil si, desto større du bygger, desto vanskeligere blir det å plassere ting på riktig plass. Ofte må det millimeterpresisjon til for at plankene skulle gå inn der jeg ville. Steder som hadde funket greit på småbygg blir plutselig for nærme eller for langt til siden, og etter hvert går det altfor mye tid på å finne akkurat riktig posisjonering.
Ellers skulle jeg ønske at man kunne involvere Kelvin mer i byggingen. Akkurat nå kan man bare gi ham enkle instruksjoner, som han ikke alltid er like flink til å følge. For eksempel nekter han å hente ved hvis stokkene du allerede har hugget ned er mer enn 20-30 meter unna.
Jeg håper utvikleren får justert byggingen innen spillets endelige lansering, da den delen av spillet er det jeg har hatt det mest moro med. Samtidig venter jeg i spenning på dedikerte servere, slik at det går greiere å spille med venner.
I «early access»-utgaven er løsningen for samarbeidsspilling ganske spinkel. Venner som er logget på kan inviteres til å bli med i ditt spill, gitt at du startet Sons of the Forest i flerspillermodus. Serveren er riktignok kun åpen så lenge du spiller, så venner kan ikke gjøre ting uten at du også er på plass.
I The Forest kunne jeg hoppe kjapt inn hvis jeg hadde 10-15 minutter, for å sette opp feller eller bygge mur rundt leirplassen. Det går ikke her. Spiller du på serveren til en venn må du pent vente på at hen dukker opp. Alternativt kan du starte hele spillet forfra igjen på egen server, som for min del gjør det lite fristende å spille.
Vil dere slåss?
Enten du bygger leirplass eller utforsker vil du før eller siden støte på spillets fiender. Øya er hjem til ulike kannibalstammer, som er meget nysgjerrige på inntrengere.
Innledningsvis dukker det kanskje opp et par skikkelser som bare følger med på hva du driver med. Etter hvert blir de mer dristige. Noen prøver kanskje å stjele fra deg, mens andre går til angrep. Det er kult å se utviklingen i hvordan fiendene oppfører seg, fra forsiktige møter til mer planlagte angrep i store grupper.
Fraksjonssystemet i spillet merket jeg riktignok ikke så mye til. Endnight har blant annet lovet at de ulike kannibalene kan gå løs på hverandre, men det skjedde aldri i løpet av min tid i spillet. Jeg så forskjell på dem, men møtte aldri på mer enn én stamme av gangen.
Kampsystemet er som sist, bare med litt større variasjon i våpenarsenalet. Stort sett dæljer du løs på alt som går og står, mens tøffere fiender krever at du henter frem hagle eller granater.
Endnight vet fortsatt hvordan de skal skape ekkel stemning. Spesielt nede i spillets mørke huler er det svært så uhyggelig å snike seg fremover. Også ute i dagslys kan det bli nokså nifst, der dyrelyder og menneskeskrik kombineres for å skremme vettet av meg.
Når fiendene angriper i større grupper går det dessverre utover ytelsen. PC-en min er riktignok noen år gammel, men den matcher anbefalt maskinvare for Sons of the Forest. Fall i bildefrekvensen opplevde jeg ofte, både i kamp og under bygging. Av og til ble figuren min også sittende fast, og jeg kunne ikke bytte våpen eller finne frem mat når det var nødvendig. Flokene løste seg alltid, men ytelsesproblemene er irriterende.
Konklusjon
Sons of the Forest ser ut til å tilføre mye nytt og spennende til alt som funket så bra i forgjengeren. «Early access»-utgaven er riktignok litt for mangelfull til at jeg kan anbefale noen å kjøpe seg inn enda.
Spillet er pent å se på, men omgivelsene glir litt inn i hverandre og stort sett ble det bare til at jeg fulgte GPS-en i stedet for å lære øya å kjenne. Gleden over å utforske forsvinner også når man etter hvert finner ut at det er en bestemt, men usynlig løype man er nødt til å følge fra punkt til punkt og enhver avstikker bare blir bortkastet tid.
Ellers savner jeg muligheten til å lage flere ting enn det som foreløpig er tilgjengelig. Den nye fribyggingen hjelper på, og denne biten av spillet var klart mest spennende for meg. Prosessen blir klønete når man bygger stort, men forhåpentlig kommer det justeringer innen fullversjonen står klar.
Hva fiender angår er det kult å se disse oppføre seg annerledes over tid. I løpet av mine 15 timer merket jeg riktignok ikke noe til utviklerens løfte om stammekrig mellom de ulike kannibalene som bor på øya, men kanskje jeg bare var uheldig. Kampene er i hvert fall helt greie – til tross for noen ytelsesproblemer – og det utvidede våpenarsenalet er kjekt å leke seg med.
Jeg skal innrømme at det er gøy å se hva Endnight har puslet med de siste årene. Etter å ha kommet meg gjennom «early access»-versjonen er jeg dog ganske mettet på Sons of the Forest. Dersom jeg hadde ventet på fullversjonen ville jeg etter all sannsynlighet fått en mye bedre opplevelse, og – kanskje viktigst av alt – kjent på uhyggen som følger med en første gjennomspilling av denne typen spill.
Med det sagt vender jeg nok tilbake når fullversjonen er klar, men jeg stoler ikke helt på at alt vil stå klart om et drøyt halvår.
Liker du kamp mot monstre? Da kan vi anbefale nyversjonen av Dead Space. Om en god historie er det du foretrekker er kanskje Like a Dragon: Ishin! mer for deg.
