Det er sprøtt at det er først nå, i forbindelse med Pokémons 30-årsdag og ni år etter Nintendo Switch sin utgivelse, at et moderne publikum endelig får enkel tilgang på et klassisk Pokémon-spill. Men, bedre sent enn aldri. Først ut er Pokémon FireRed og LeafGreen (FRLG), de første nyutgavene av seriens aller første spill Rød og Grønn (eller Rød og Blå, som vi fikk i Vesten). 22 år er gått, og Pokémon har levd et mye lenger liv etter FRLGs utgivelse i 2004.
Gjensynet med denne klassiske Game Boy Advance-tittelen (jeg spilte det opprinnelig på Advance SP) er rørende, for etter bare minutter blir det tydelig hvor mye serien har mistet – og hvor genial den var til å begynne med.
Bulbazaur, Squirtle eller Charmander?
FireRed og LeafGreen utgjorde i 2004 mitt første møtet med konseptet “nyutgivelse”, og ettersom Pokémon Rød og Blå opprinnelig kom så tidlig som i 1996, var hoppet i de visuelle effektene til å dåne av.
Noe av det som gjør opplevelsen i Kanto-regionen så ikonisk er hvor kompetent det fortsatt fremstår, men “kompetent” er et vagt uttrykk, så la oss være tydelige. Pokémon FireRed og LeafGreen tilbyr en opplevelse som behandler deg som et tenkende menneske, som lar deg drømme og utforske selv uten å pøse på med hjelp, quest markers, oppdragsliste eller annen overflødig informasjon. Pokémon FRLFG er et vaskeekte rollespill som krever at du benytter dine Pokémon taktisk, som ikke magisk gir ubrukte Pokémon erfaringspoeng, og der store og små hemmeligheter og stengte veier avdekkes og låses opp etter hvert som du løser spillets mysterier. Pokémon utvikler seg på forskjellige tider uten å si nøyaktig når, du vet aldri helt hva sjansene er for at status-angrepet ditt vil treffe neste gang, og det føles like spennende hver gang du kaster en Pokéball for å fange et monster du aldri har sett før.
Det er noe ekstremt forfriskende ved at spillet sier “har du ikke Flash? Bruker du ikke Repel? Nei, da får du komme deg gjennom denne mørke hulen helt i “blinde” da!”. Det er ingen i spillet som forteller deg eller GPS-peiler deg inn på hvordan du skal få deg en sykkel, en fiskestang, eller hvor du finner viktige evner som Cut, Fly eller Surf. Du finner dem ved god gammeldags utforskning, interaksjon med figurer, og tålmodighet.
Kanskje deiligst av alt er kombinasjonen av enkle 150 innfødte Pokémon med en rival som hater deg av hele sitt hjerte. Det geniale ved Pokémons to første generasjoner var at det faktisk var ordentlig friksjon mellom deg og “rivalen” din. Innsatsen føltes høy. Det betød ikke noe hvilken Pokémon du valgte først – motstanderen din valgte alltid etter deg, og plukket alltid Pokémon-typen som var sterkest mot din. Valgte du ild-typen Charmander, valgte rivalen din vann-typen Squirtle. Plukket du Squirtle valgte han gress-typen Bulbazaur. Etter hvert som dere begge fikk et sterkere lag, merkes også denne type-forskjellen mer.
Mystikken, utforskningen og den brutale realiteten av Pokémon-kampene var alfa omega; de gjorde spillet gøy, givende, og skapte noe helt eget. Og ettersom disse spillene tilsynelatende bare er enkle “overføringer” av de gamle titlene til Switch-systemet, får du nøyaktig den samme opplevelsen også nå. Det er intet mindre enn fantastisk.
Joda, det er riktig at motstanden tidvis blir repeterende - visse seksjoner kommer til å teste tålmodigheten din når det kommer til hvor mange Pidgyer eller Rattataer du kan meie ned etter hverandre. Til gjengjeld er det gøy at FireRed og LeafGreen, i motsetning til originalene, inkluderer mekanismer som duo-kamper, nye evner, gjenstander, at man kan løpe (etter å ha slått første gymtrener), og at man kan slåss mot trenere om igjen hvis man har gjenstanden VS Seeker.
At denne utgivelsen ikke inkluderer vanlige port-aspekter som spoling og flere lagringsplasser er helt greit for meg - det gjør at det opprinnelige tempoet forblir, selv i en tid hvor alt skal skje så raskt som mulig.
Hvordan er opplevelsen på Switch?
Pokémon FRLG på Switch/Switch 2 er som sagt den enkleste typen nyutgivelse du kan tenke deg. Utenom høyere oppløsning er dette spillene som du husker det, men dessverre gjør det også at Switch-utgaven irriterer på noen områder. For eksempel er spillene fortsatt i 4:3 format på våre nye 16:9-skjermer. Ikke noe er gjort for at pikslene skal blende fint inn på store skjermer, så for meg kan det bli noe ubehagelig å spille på TVen versus håndholdtmodus. Det er fortsatt ingen autolagringsfunksjon, så du må alltid huske å lagre manuelt for å ikke miste fremgang. Det er ingen flerspillerfunksjon, så du må faktisk være fysisk nærme en venn for å bytte med eller kjempe mot dem (som faktisk er litt søtt).
Det mest frustrerende jeg har opplevd er at kontrollene blir uresponsive når jeg går fra TV- til håndholdtmodus. Om dette er en systemfeil eller om jeg bare var uheldig vet jeg ikke, men sjansen for å oppleve dette er altså til stede. Til tross for – eller tidvis på grunn av – disse aspektene er spillopplevelsen svært god, og alt fra farger til pixelkunst og musikk lever absolutt i beste velgående.
Konklusjon
Gode spill er gode spill, og det er en grunn til at Pokémon tok av som spillfenomen til å begynne med. Mens 3D-spill gjerne viser sin alder via klunkete kontrollere eller utdaterte visuelle effekter, er 2D-spill bygget på pixelkunst gjerne mer tidløse grunnet en iboende tegneserie-aktig stil, og et kontrollsystem som er så enkelt som opp, ned, høyre, venstre og ja eller nei. Den gode opplevelsen ligger ikke i hvor dreven du er med kompliserte ferdigheter som må utføres i øyeblikket, men hvor taktisk du er, hvor mye kunnskap du har om deg og motstanderen, og hvordan verden er utformet slik at utforskning og gåteløsning blir morsomt og spennende.
Alt dette mestrer FireRed og LeafGreen så utrolig godt, og det varmer et gammelt Pokémon-hjerte å føle at magien fortsatt er der. Til en brøkdel av prisen for et av de nye eventyrene kan du med andre ord (gjen)oppleve kanskje den beste Pokémon-opplevelsen noen gang, og det er ekstra gøy at i en tid hvor vi alle er nærmest kronisk online, at vi faktisk må finne tilbake til den fysiske verden med andre – kanskje på en sofa, benk, eller skolegård – for å fange dem alle.
