ANMELDELSE: Lux-Pain
Anmeldelse

Lux-Pain

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Utvekslingsstudenten er et velbrukt motiv i anime og manga. Utvekslingsstudenten er eksotisk, mystisk og fremmed og står for uventede omveltninger i en ellers ordnet hverdag. En utvekslingsstudent kan snu klassemiljøet på hodet og tvinge frem nye sosiale mønstre. Når utvekslingsstudenten er en topptrent emo-demonjeger, blir det ekstra fart på sakene – særlig når han er på jakt etter en smittsom ormeånd som livnærer seg på negative følelser og driver sin ofre til selvmord og drap.

Øst eller vest?

Atsuki Saijo er sendt til den dovne byen Kisaragi av gothbataljonen FORT, kort for Force for Obliteration of the Risk of Terror, et fiffig retronym som ikke bare forteller oss alt vi trenger å vite om organisasjonen men også avslører at Lux-Pain er umiskjennelig japansk.

Ikke at oversetterne ser ut til å ha fått med seg det. Den mindreårige og nokså tvilsomt antrukne spiritisten Natsuki prater om Los Angeles og New York, mens manuset beskriver Tokyo og Kyoto. Stemmeskuespillet er tydelig spilt inn etter et annet manus enn det teksten er hentet fra, og dette dårlige førsteinntrykket har spillet vanskelig for å riste av seg.

Oversettelsen er rotete, stappfull av direkte oversettelser fra japansk og av og til tukler manuset til personlige pronomen, omtaler menn som kvinner og plutselig er det ikke helt lett å forstå hva som foregår. Siden mesteparten av Lux-Pain består av tekst, er det nokså vesentlig at manuset henger på greip.

Det gjør det ikke

Fra første stund teppebomber Lux-Pain deg med sin helt egne sjargong, komplett med en salig blanding av japansk, latinsk og engelsk terminologi.

Sigma, en overnaturlig kraft som gir Atsukis øyne en gylden glød, lar Atsuki skrelle til side maskene vi alle bærer og bekjempe emo-ormene som har infisert befolkningen i Kisaragi. Sigma sørger også for at Atsuki kan sanse restene av sterke følelser, såkalte Shinen, og på den måten få dypt innblikk i folks følelser og motiver. Så fort Atsuki har infiltrert byens videregående skole, får vi – det heldige publikum – seter på første rad til den beste underholdningen som finnes: ungdomsangst, selvbedrag og rivalri.

Selv om de fleste av innbyggerne ved første øyekast ser ut som løvtynne stereotyper, gir Atsukis unike innblikk i deres følelsesliv dem en viss dybde samtidig som spillet aldri blir for snakkesalig.

Hypertekst

Det betyr ikke at Lux-Pain er fåmælt. Det prates betraktelig mer enn det spilles, og de første timene går fullstendig på skinner, uten mer enn en håndfull muligheter til å gjøre noe annet enn å trykke vekk dialogbokser og rusle mellom en håndfull steder i Kisaragi ved hjelp av et fantasiløst kartgrensesnitt.

Det nærmeste Lux-Pain kommer direkte interaksjon er Sigma-sekvensene, hvor Atsuki skreller unna virkeligheten med blikket og avslører åndeverdenen som vaker under overflaten. Ved hjelp av pekepennen skraper du vekk folks fasader og bekjemper emo-ormene som forsøpler tankene deres. Selv om følelsen av å skrape til side hverdagen og avsløre folks virkelige følelser er til stede, er mekanikkene alt for enkle og forutsigbare. Så fort nyhetens interesse har falmet, blir Sigma bare et kort avbrekk uten noen særlig underholdningsverdi.

Belønningen din for å drive ut emo-ormene er dog ikke å kimse av. Etter å ha blitt tildelt tilsynelatende meningsløse erfaringspoeng, blir du som regel konfrontert med et minne eller en følelse. Korte animerte sekvenser bestående av fargeglad, dansende tekst avslører følelseslivet til figurene Atsuki gjennomborer med blikket, komplett med selvfornektelser og undertrykte følelser som blir rasjonalisert foran øynene på deg.

Lux-Pain

DS
Slippdato: 4. mars 2009
Sjanger: Rollespill
Utvikler: Killaware
Utgiver: Rising Star Games

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen