I løpet av de siste ukene har jeg brukt noen minutter hver dag på å utforske en fremmed planet. Den sirkler rundt en av våre nærmeste naboer i rommet, stjernen Epsilon Eridani – som er cirka ti lysår unna vårt eget solsystem. Planeten ligger innenfor det som populært kalles «goldilocks»-sonen, altså det området i et solsystem hvor planetene får nok varme fra sin lokale sol til at vann kan eksistere i væskeform – noe som igjen betyr at forholdene ligger til rette for utviklingen av avansert liv slik vi har på vår egen klode. Ikke bare det, men Epsilon Eridani er en stjerne som på mange måter ligner veldig på vår egen sol – bare at den er langt yngre.
Gjennom et nettbasert grensesnitt har jeg kjørt en Curiosity-aktig rover rundt på planetens overflate, og regelmessig tatt bilder som jeg har studert for tegn etter liv og utenomjordisk intelligens. Dessverre har jeg taushetsplikt, så jeg kan ikke diskutere funnene mine – men jeg kan i alle fall si at planeten har mer å by på enn grus og vann.
Nettbasert ekspedisjon
Planeten jeg har utforsket finnes selvsagt bare i et spill – det heter Extrasolar, og er ganske ulikt den typen spill jeg vanligvis bruker tiden min på. Spillet er for eksempel fullstendig nettbasert, og spilles utelukkende gjennom nettleseren. Det har ingen animerte elementer og ingen action i sanntid. Det hele presenteres som et grensesnitt for roveren din, som du ved hjelp av et oversiktskart kan beordre rundt på ei stor øy. Når du har gitt roveren en ordre, beveger den seg dit du vil, før den tar et bilde – i den retningen du selv har spesifisert – og så står den stille og venter på neste instruksjon. Det går også an å legge flere instruksjoner i kø.
Bildet dannes i nettskyen, og takket være et høyt detaljnivå ser miljøene du får utforske ganske autentiske ut. Om du noen gang har lekt deg med en fraktalbasert landskapsgenerator vil du ha en god idé om stilen og detaljnivået du kan forvente. Hvis du er heldig avbildes ett eller annet av interesse, som du kan tagge og sende til analyse. Det er stort sett ved å tagge objekter, enten de er levende eller ikke, at du beveger deg gjennom spillet. Men det har også en historiedrevet handling, som formidles gjennom videoer og meldinger, og som omhandler mye mer enn det som skjer på selve planeten.
Extrasolar er i utgangspunktet gratis å spille, men da går det fire timer mellom hver ordre roveren kan utføre. Om du velger å punge ut cirka 55 kroner kuttes tiden mellom ordrene til én time, og du får også mulighet til å legge en ekstra ordre i kø, for mer effektiv utforskning. I tillegg får du ubegrensede muligheter til å ta panoramabilder og bilder med infrarødt kamera. Dette er en fordel, men slett ikke nødvendig. Selv holdt jeg på med gratisversjonen en stund, før jeg betalte. Da jeg først tok valget om å åpne lommeboken var det like mye fordi jeg satte pris på spillopplevelsen og ønsket å gi noe tilbake som det var for å faktisk få de ekstra fordelene betalingen ga meg, men jeg kan ikke nekte for at spillet ble mye greiere når jeg slapp å vente fire timer mellom hvert bilde.
Jeg har alltid hatt en viss interesse for romfart og verdensrommet, og det var nok en kombinasjon av denne interessen og en naturlig utforskningstrang som gjorde at Extrasolar appellerte til meg. Jeg synes det var spennende og fascinerende å utforske den fremmede planeten, som stadig åpenbarte nye hemmeligheter for meg. Bildene roveren min sendte tilbake var dessuten ofte ganske lekre, og det å ta kule bilder av planetoverflaten ble en ekstra motivasjonsfaktor.
I tillegg var det artig å stadig avdekke planetens biologi. Beskrivelsene av de mange livsformene du kommer over er skrevet av en ekte biolog, og det er interessant å lese de mange teoriene hennes om livsformene og økosystemet og vite at de har en viss vitenskapelig ryggdekning. Apropos vitenskapelig ryggdekning – spillet vrir seg selvsagt unna det store spørsmålet om hvordan du kan kommunisere direkte med en rover som er over ti lysår unna, men her havner vi potensielt i «spoiler»-territorium.
Kunne vært mer involverende
Spillets handling er spennende til tider, men samtidig føles den påklistret – og det er egentlig vanskelig å ta mye av det som skjer alvorlig. Jeg hadde nok likt handlingen mye mer hvis fokus i større grad var på planetens egne mysterier, og ikke konspirasjonsteorier og slikt. Det oppleves også som unaturlig å stadig bli kommunisert til, men aldri få muligheten til å svare eller selv avgjøre hvordan jeg ville forholde meg til informasjonen som ble avdekket. Når det hele avsluttes skjer det på antiklimatisk vis, og selv om jeg nærmest ble hyllet som en helt fra enkelte hold satt jeg ikke med noen følelse av å ha bidratt i noen særlig grad.
Her kommer vi til min største skuffelse med Extrasolar. Når alt kommer til alt er det nemlig en svært lineær affære der du aldri får noen muligheter til å påvirke det som skjer, og der du aldri blir utfordret i særlig stor grad. Jeg kan godt sette pris på spill som toner ned interaktiviteten til fordel for andre elementer, men i Extrasolar ligger forholdene så godt til rette for interessante spillelementer at det er veldig synd disse uteblir.
Noen ganger frister spillet med utenomjordiske språk som må tolkes og passord som må finnes, men det blir aldri noe skikkelig ut av det – språket tar noen andre seg av, og passordene – vel, jo mindre jeg sier om dem, jo bedre. Den eneste reelle «gåten» du får handler om å finne et spesifikt punkt på kartet, og denne representerer absolutt et høydepunkt i opplevelsen. Det er bare synd dette også er den eneste gangen du blir bedt om å bruke hodet. Jeg tror Extrasolar ville vært et mye bedre spill om det omfavnet eventyrspillsjangeren i større grad, og kombinerte utforskningen og historiefortellingen med noen interessante gåter.
Moro tross svakhetene
Det er viktig å understreke at jeg liker Extrasolar, på tross av svakhetene. Jeg angrer ikke på at jeg brukte noen kroner på å oppgradere kontoen, og jeg angrer ikke på tiden jeg brukte på spillet. En periode var jeg veldig ivrig, sjekket roveren min jevnlig gjennom hele dagen og studerte hvert bilde i detalj. Interessen dabbet litt av mot slutten, når utforskningen ble mer rutinepreget og fokusert på å nå historiebaserte mål, men jeg satte såpass stor pris på opplevelsen generelt at jeg ikke er negativ til å forsøke meg igjen hvis utviklerne lager en fortsettelse. Samtidig er det ikke til å komme utenom at jeg blir skuffet om de ikke tar konseptet videre og implementerer mer interaktive og utfordrende elementer neste gang.
Totalt brukte jeg litt under tre uker på å fullføre spillet. Det er litt vrient å si hvor mye genuin spilletid dette resulterte i – det ble nok en håndfull timer, alt i alt – men spillet stiller altså ikke veldig høye krav til tidsbruk. Det holder å gå innom en gang eller tre i løpet av dagen, og bruke noen minutter hver gang. Spillet venter også tålmodig på deg om du ikke har tid i en periode. Ofte dukker det opp nye meldinger mens du er borte, så det er alltid litt spennende å stikke innom igjen for å se hva som har skjedd – spesielt hvis du vet at du har tagget noe nytt og potensielt interessant.
Hvis du synes tanken på å utforske en fremmed planet virker spennende, synes jeg du skal ta en titt på Extrasolar. Ikke forvent alt for mye, og ikke la deg skremme av den litt kjedelige «simulatoren» du får teste før du eventuelt velger å registrere deg. Extrasolar ga meg noe interessant å holde på med i pausene mellom andre ting, som jeg sannsynligvis hadde brukt på meningsløs surfing eller Youtube-titting hvis det ikke var for at jeg hadde dette spillet, og i noen uker ble det en liten men artig del av livet mitt. Jeg savnet det faktisk litt da det hele var over.
