ANMELDELSE: Madworld
Anmeldelse

Madworld

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Madworld har lenge blitt hausset opp som Wii-konsollens alibi for den gruppen spillere som ikke alltid ser seg fornøyd med familievennlig hygge. Og spillet er så til de grader lite familievennlig, at her er de utvilsomt inne på noe. Vi inviteres med inn i et gameshow som nok hadde vært for drøyt til og med for japanske TV-kanaler. Deathwatch er navnet på programmet, som setter moderne gladiatorer opp mot hverandre i kulisser som er fulle av potensielle våpen og dødsfeller.

Svart, hvitt og mye rødt er et gjennomgangstema i Madworld.
Svart, hvitt og mye rødt er et gjennomgangstema i Madworld.

Organisasjonen bak det tvilsomme realityshowet har for anledningen okkupert og sperret av en hel bydel i Varrigan City, hvor de også har sluppet løs et dødelig virus over befolkningen. Innbyggerne blir tvunget til å delta i spillet hvor den sterkestes rett bestemmer hvem som overlever. Siden myndighetene ikke tør, kan eller vil ta området tilbake med makt blir vår mann Jack sendt inn på oppdrag. Han er billedlig talt skapt for jobben, med sitt motorsagimplantat og sin overdrevent maskuline, muskuløse kropp.

Drep med stil

Det er derimot litt uklart nøyaktig hva som er Jacks oppdrag. Han har utvilsomt vært i ilden før, og er full av brutal iver og drapsglede. Som han sier det selv, han redder ikke folk – han dreper dem. Han deltar like godt i konkurransen, og fra første stund viser han at han vet hvordan han skal både latterliggjøre og brutalisere sine fiender på samme tid. Å bare bruke den høyst effektive motorsagen hele tiden blir for enkelt for Jack - og spillet gir flere poeng for oppfinnsomme, spektakulære dødsfall. Aller mest får man for lengre serier brutale angrep.

Å tre et bildekk rundt midjen på fienden og låse armene hans, kjøre en jernstang gjennom halsen, og toppe angrepet med å tre ham inn på en vegg av pigger er, utrolig nok, ikke et av spillets mest voldsomme angrep. Tvert imot er det den serien du får lære aller først. Spillet slutter aldri helt å overraske, eller sjokkere, og for hvert brett introduseres nye drapsmetoder som overgår de forrige. Jeg skal ikke gå nærmere inn på disse, for å unngå å ødelegge overraskelsene. Men det har i hvert fall ikke manglet kreativitet hos Platinum Games.

Man-darts er en morsom gimmick.
Man-darts er en morsom gimmick.

Spillet er delt opp i flere brett med en helt fast oppbygning. Ved å utføre kreative og brutale drap må du oppnå den nødvendige poengsummen for å låse opp de neste delene av spillet. Poeng oppnås ikke nødvendigvis ved å drepe fiendene fortest mulig, men på mest mulig brutalt og kreativt vis. Det kan være en aldri så liten omstilling fra andre spill der prioriteringene er annerledes, og det gjør at den overveldende brutaliteten faktisk blir et mål, snarere enn et påtatt middel. Gameshow-settingen er som skapt for dette formålet. I første omgang blir poengene premiert med flere våpen, og blodbad-utfordringer låses opp. Disse utfordringene er små minispill der man på en eller annen oppsiktsvekkende måte skal ta hånd om flest mulig fiender, enten det er å mate dem inn i en turbinmotor eller å bruke menneskekropper som piler i et gigantisk dartspill. Disse utfordringene gir også massevis av poeng, som man etter hvert kan bruke til å låse opp hovedfienden.

Selv om man ikke bare dreper for å holde seg i live er overlevelse likevel i høyeste grad et tema utover i spillet. Jack har 2 ekstraliv, og med mindre han klarer å hoppe unna fiendenes angrep går helsemåleren fort nedover. Når Jack er tom for liv, må hele brettet spilles på nytt. Det finnes ingen sjekkpunkter eller andre sikkerhetsnett. Man risikerer altså å "miste" opptil en halvtimes spilletid. Slik sett blir det en konstant vurdering mellom det å spille på det trygge, ved å enkelt dele fiendene i to med motorsagen og spare på helsen, eller å ta seg tid til å utøve litt skikkelig voldskunst for å nå de nødvendige poengsummene, noe som kanskje medfører større risiko.

Etter at det første lille sjokket over blodbadet har lagt seg er det vanskelig å ikke la seg underholde av det hysteriske opplegget. Det unngår heldigvis såvidt å bli alt for spekulativt eller frastøtende, siden rammen rundt er såpass selvironisk, overdreven og humoristisk. Surrealistiske småspill som "man-darts" gjør sitt for å formidle en følelse av at vi slett ikke har med noe virkelighetsnært å gjøre.

Noen gang drømt om å mate folk inn i en spinnende jet-turbin? Da bør du antagelig søke hjelp.
Noen gang drømt om å mate folk inn i en spinnende turbinmotor? Da bør du antagelig søke hjelp.

Utvikleren har også valgt en stilisert, tegneserieaktig grafikk i svart-hvitt, som selv om den framhever spillets eneste farge, blodrødt, også toner ned litt av den grafiske volden. Det kunne kanskje blitt et hakk for voldsomt om alt var skildret i en realistisk og fargelagt grafikk. Men like fullt er det en frisk og levende grafikk vi får servert.

Bredt repertoar

Konseptet og oppbygningen legger i utgangspunktet opp til en ganske ensformig spillopplevelse. Men etter hvert som man lærer seg nyansene i kontrollsystemet finner man ut at det er ganske mye man kan gjøre, og variasjonen i spillet hviler i stor grad på variasjon i kamp. En blanding av knappetrykk og armbevegelser med Wiimoten tillater en god del ulike angrep, og i tillegg blir enkelte av kampene brutt opp av såkalte "power struggles", som man typisk må vinne ved å utføre de bevegelsene som vises på skjermen. Det føles unektelig litt spesielt å utføre en kaskade av knivhugg mot en forsvarsløs fiende ved frenetisk risting med kontrollene. Noe av denne bevegelsesstyringen krever et såpass høyt aktivitetsnivå at man faktisk oppnår en litt urovekkende innlevelse. Bevegelsesstyringen er for det meste begrenset til enkle bevegelser som er lett å skille fra hverandre. Spillet faller dermed ikke i fellen å la utnyttelse av bevegelser gå ut over presisjonen.

Til å begynne med er fiendene som filledukker du kan riste løs, plage og leke med som du vil, og om det hadde vært slik i en time lenger enn det faktisk er kunne det nok blitt kjedelig. Etter hvert kommer det heldigvis fiender som er ulike i mer enn utseende. De kommer i forskjellige størrelser og med forskjellige våpen, men ikke minst angriper og forsvarer de seg på forskjellige måter. Noen fiender har skjold, og kan ikke umiddelbart tas hånd om med et motorsag-sveip, men må kanskje mykes opp på andre måter først. Utfordringen i dette er akkurat nok til å holde interessen oppe, uten at det blir Ninja Gaiden-nivå på vanskelighetsgraden.

Kanskje Jack har lært improvisasjon av Greg Proops?
Kanskje Jack har lært improvisasjon av Greg Proops?

Et annet moment som drev meg til å spille videre var Deathwatch sine to offisielle kommentatorer som kontinuerlig overøser oss med mer, eller for det meste mindre saklige kommentarer. Tilhengere av animasjonsserien Futurama og improvisasjons-showet Whose line is it anyway vil kjenne igjen John DiMaggio og Greg Proops som sammen utgjør den fantastiske duoen. Tross mye morsomt er det litt synd at så mange av kommentarene går igjen såpass ofte som de gjør. Det er også en uting at mye av dette drukner i lyden av motorsager og kropper som går i oppløsning. Å skru lyden på kommmentarene opp, og de øvrige lydene ned, er sterkt anbefalt.

Enkelte dødpunkter

Jacks mål er å stige i Deathwatch-rangeringen, og mot slutten av hvert brett møter han en duellant som må forsvare sin posisjon. Disse er heldigvis varierte i form, men dessverre også av litt varierende kvalitet og underholdningsverdi. Noen av kampene krever at man prøver seg frem og "knekker koden" ved hjelp av de vanlige angrep og våpen man har til rådighet. Men litt for ofte lener de seg på forhåndsbestemte "power struggles", slik at utfordringen blir å følge instruksjoner på skjermen framfor det å kjempe selv. Men det er klart at det kunne blitt vanskelig å la spilleren utrette mye med de vanlige angrepene mot fem meter høye kjemper og andre overdimensjonerte fiender.

Macho som han er, skal Jack selvfølgelig kjøre litt motorsykkel også i løpet av spillet. Disse brettene fremtoner seg slik at man kjører mer eller mindre rett fram, og har to angrep, et til venstre og et til høyre. Fiendene kjører på rekke og rad opp ved siden av Jack og blir tatt av dage. I tillegg er det mulig å kjøre på hopp og lande på fiendene, men likevel blir disse brettene rene transportetapper som ikke tilfører spillopplevelsen noe positivt, på grunn av mangel på utfordring og reelle valgmuligheter. Kanskje er det en liten hyllest til klassikeren Full Throttle, som ligner mye. Men det kan også virke litt som om de bare er lagt til for å forlenge spillet, som helt klart er på den korte siden.

Massive fiender er ikke alltid så lett å ramme med vanlige angrep.
Massive hovedfiender er ikke alltid så lett å ramme med vanlige angrep.

Spillet er delt opp i 14 brett som hver varer i maks 30 minutter (om man ikke må begynne på nytt). Noen av brettene er også vesentlig kortere enn det, noe som gjør at man uten problemer kan fullføre enspillerdelen på 6-7 timer. En liten flerspillerdel er også inkludert. Du kan ta med deg en venn og leke i de tidligere nevnte blodbadsutfordringene på delt skjerm. Her konkurrerer man om poeng, og kan også sabotere for motspilleren ved å denge ham istedenfor fiendene, selv om ikke det er målet. Det kan være artig en liten stund, men dette har heller ikke den helt lange levetiden.

Konklusjon

Utvikleren Platinum Games heller nok bensin på voldsspill-bålet når de inviterer oss inn i Madworlds tvers gjennom korrumperte og politisk ukorrekte verden, selv om de elegant unngår å gjøre det til noen drapssimulator ved å tilføre såpass mye sterkt overdreven vold og humor.

Madworld er et friskt pust, og fremstår som en veldig god grunn til å tørke støvet av Wiien. Bevegelsesstyringen passer godt, og det visuelle uttrykket er ulikt både den vanlige, fotorealistiske standarden og det nesten like vanlige fargerike alternativet. Et annet av spillets sterke sider er at det tross det som fort kunne blitt repetitiv slåssing, aldri føles gammelt eller oppbrukt på grunn av Jacks brede repertoar og nye våpen, fiender, områder og småspill. Det toppes av en hysterisk sjokkhumor som man bare må elske eller hate.

Spillet er ikke helt uten dødpunkter, og det er også kanskje litt i det korteste laget, men jeg storkoste meg likevel så lenge det elleville gameshowet varte.

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen