Den norske spillbransjen er bitteliten.
Du har relativt få spillutviklere og enda færre dedikerte spilljournalister. Den globale konkurransen er knallhard, og de færreste, om noen, kan drive med spillutvikling eller -formidling uten økonomisk støtte fra et dedikert publikum eller statlige og private støtteordninger.
De få fulltidsjobbene som finnes virker å gå på rundgang mellom kjentfolk. Om det skyldes nepotisme eller esoterisme er ikke godt å si.
Noe av det beste med spillnorge (ikke til forveksling med spillnorge.no) er også en konsekvens av at bransjen er liten: Det er kort vei til de største spillskaperne eller de mest erfarne kritikerne. Det er lite kynisme, og mye idealisme som rår blant spillfolk.
Dette er selvfølgelig bra på et medmenneskelig plan, men den idealistiske tilnærmingen kan også hindre utviklerne i å konkurrere internasjonalt.
I hvert fall så lenge «kommersiell suksess» fortsetter å være et fremmedord for NFI, den største økonomiske støttespilleren til norske spillprosjekter. Kategorien «Utvikling av spill etter kunstnerisk vurdering» fortsetter å være førende for hvem som får penger der i gården.
Og apropos penger, så er det ikke sånn at vi som skriver om spill drukner i sedler. Som sjefredaktør i Gamer.no skal jeg være forsiktig med å hente fram fiolinen, all den tid jeg er én av en håndfull personer som kan drive med spilljournalistikk på heltid i Norge.
Men dermed vet jeg også hvor utrolig viktig det er at de få midlene vi har å rutte med blir brukt riktig.
At anmeldelsene vi betaler for når ut til nok personer, og at hver artikkel vi produserer hjelper oss litt på veien mot et større publikum – slik at vi kan fortsette å eksistere litt lenger.
Hver krone må brukes riktig og hver artikkel må helst publiseres på det optimale tidspunktet.
Vi er en nisje innenfor en nisje.
Kulturaviser dør og erstattes med flere kjendiser, TikTok-nyheter og Hollywood-ansikter i monitor. En sjelden gang kommer en nyhet om dataspill gjennom nåløyet hos de største mediene, bare for å være så fordummende generisk og lettbeint at den gjør vondt verre for de av oss som snakker om spill på en måte som ikke umiddelbart fornærmer lesernes intelligens.
Da svir det litt ekstra å lese at statskanalen vår kan kaste bort 40 millioner kroner på et algoritmebasert forsøk på å lage «gaminginnhold», bare for å le det bort når fiaskoen var et faktum og påstå at man har «lært mye».
Det er nesten ubegripelig å tenke hva en promille av det samme budsjettet kunne betydd for nettopp oss, Level Up, eller Pressfire.
Og jeg vet det er et tilbakelagt kapittel nå, men jeg har bare vært her siden mars, så jeg må få det ut.
Hva i huleste skjedde med NRKs forsøk på å treffe ungt™ med LL35?
Det kan umulig finnes et mer formålsflatt og kostbart forsøk på å nå unge målgrupper enn dette i norsk kulturhistorie.
Hvorfor fikk det ikke et større etterspill at statskanalen brukte over 40 millioner skattekroner på fyllestreams, pinlig YouTube-innhold og spying?
Noe kritikk var det, men LL35 er også en skamplett på pressens kappe, som lot millionsløseriet skli forbi uten nesten å stille et eneste kritisk spørsmål i ettertid.
Faktisk kom det forsvarstaler. Blant annet ved Medier 24-redaktør Erik Waatland, som skrev at han «ville vært langt mer bekymret om ikke allmennkringkasteren gjorde alt i sin makt for å prøve å være relevant».
La oss ignorere den retoriske avledningen, og følge den tanketråden ett steg videre:
Hvis LL35 er et resultat av at NRK gjorde alt i sin makt for å forsøke å være relevante, så er det intet mindre enn en pinlig fallitterklæring for allmennkringkasteren.
LL35 er historie, og det skal det få lov til å forbli. Men det er også et symptom på noe større – en slags nasjonal identitetskrise rundt hva spillkultur faktisk er og bør være.
Denne identitetskrisen viser ikke sitt ansikt bare når norske medier gjør et forsøk på å treffe ungt™, men også når norske spillutviklere skal… vel, utvikle spill.
Erlend Kirkebø, aktuell med det svært unike samlekortspillet Skogdal, sa det best i en samtale med Gamer.no i april:
– Jeg tror vi har vært litt for dårlig i Norge på å lage spill som bare er dritmorsomt å spille.
Han kan ha et poeng.
The Holy Gosh Darn tok hjem fem priser – inkludert «Årets spill» under Spillprisen i april. Perfectly Paranormal beskriver selv spillet som et «narrativt eventyr», og spillet plasserer seg godt inni pek-og-klikk-sjangeren.
Det er jevnt over ganske mange pek-og-klikk-spill fra norske utviklere, er det ikke?
For en som er under middels interessert i denne spillsjangeren, så skal jeg være forsiktig med å konkludere noe bombastisk, men all den tid norske spill faktisk konkurrerer med dataspill fra hele verden, så er det verdt å stille spørsmålet:
Er ambisjonene til norske spillutviklere for lave, eller er den kunstneriske utformingen i utakt med det norske forbrukere faktisk ønsker seg?
Det trenger ikke være en sammenheng, men mye tyder på at det ofte er det. Vis meg salgstallene til finalistene under årets Spillprisen og si at det ikke har et snev av sannhet i seg.
Identitetskrisen favner også om selve spillerne, hvis et mindretall virkelig vet å trekke hele bransjen ned i gjørma. Som høylytt klager over importerte og ofte konstruerte problemstillinger knyttet til «woke» og «DEI».
Den britiske spillforskeren Alfie Bown skrev i The Guardian at «video games are political, whether they like it or not».
Spill speiler verdiene våre – og verdiene vi ikke helt tør vedkjenne oss. De viser hva vi prioriterer, hva vi tåler, og hva vi slipper unna med.
Og akkurat nå, på nasjonaldagen, bør det være innafor å si at vi kan bedre.
Norsk spillkultur er fortsatt i støpeskjeen, og formes av alle oss. Meningsbærere, spillskapere, pengefolk. Og til syvende og sist, spillere. Som enten bidrar til en rausere, modigere kultur, eller trekker den ned i kommentarfelt og forakt.
Vi trenger spill som tør å være morsomme. Vi trenger presse som tør å være kritiske og tydelige. Vi trenger institusjoner som vet hva de faktisk forsøker å bygge.
Og vi trenger et publikum som forstår at spillkultur er noe vi former i fellesskap.
