ANMELDELSE: Metroid: Other M
Anmeldelse

Metroid: Other M

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Metroid-serien har vært med oss lenge. Hvert eneste spill som har blitt lansert til nå har blitt klappet frem av et fullstendig ensporet anmelderkorps, og gamere over hele verden har trykket heltinnen Samus Aran nærmest religiøst til sitt bryst.

Det startet med flere briljante 2D-spill, med Super Metroid i spissen og endte opp med en slags omstart nå, med Metroid: Other M. Det mest utrolige er at til tross for alle forandringene spillene har gått gjennom opp gjennom årene har fanbasen holdt seg mer eller mindre intakt.

Samus Aran-religionen er fortsatt hel den dag i dag. Kan det kontroversielle Metroid: Other M være spillet som skaper splid innad i tilhengernes rekker?

En fortsettelse

Other M er satt til tiden umiddelbart etter det legendariske Super Metroid. Samus har såvidt unnsluppet planeten Zebes, hvor hun etter å ha praktisk talt utryddet alle Metroid-ene nesten omkom i kampen med superskurken Mother Brain. Spillet starter med at hun er ute og tråler i verdensrommet, når hun plutselig får inn såkalt baby-gråt, et SOS-signal, på radiofrekvensen.

Hun finner kjapt ut at signalet stammer fra en tilsynelatende forlatt romstasjon. Når hun lander på stasjonen oppdager Samus også at hennes tidligere soldatkollegaer allerede har ankommet åstedet. Samus tidligere sjef er også tilstede, som Samus senere forklarer var det nærmeste hun hadde en far da hun vokste opp som liten pike.

I de neste minuttene får vi veldig detaljerte beskrivelser av hva Samus føler om denne gjengen, og hvor mye de har betydd for henne i oppveksten, før hun ble dusørjeger og enmannshær. Vi får virkelig et innblikk i hva Samus tenker og føler, og hennes usikkerhet og naivitet skinner gjennom den råtøffe hjelmen.

Ny og kontroversiell retning

Vent nå litt, tenker du helt sikkert nå. Samus føler da vel ikke noe? I alle fall ikke usikkerhet, eller tvil ...!? Damen har utryddet millioner av livsfarlige, muterte vesener, overvunnet hele hærer av livsfarlige Space Pirates og har kommet seirende ut av kamper med alt i fra gigantiske larver og Metroider, til superskurkene Ridley og robotnemesisen Mother Brain opp til flere ganger. Så hvorfor er hun plutselig bekymret over hva en gjeng avdankede soldater synes om henne?

Jeg vet ikke om det er Team Ninja eller Nintendo selv som har bestemt seg for at Samus plutselig skal få en kompleks, og ærlig talt sutrete, personlighet. Det eneste jeg vet er at denne avgjørelsen var en tabbe. Jeg tar mye heller en tøff og staut superhelt som grynter og innimellom peser litt bak hjelmen, fremfor en sutrete og barnslig småjente som uttrykker hver minste tanke og bekymring. Spesielt når det er så mange av dem.

Likevel forstår jeg godt hva utviklerne har prøvd på her: Samus sin konstante loggføring av tanker og refleksjoner kunne ha vært et virkemiddel for å huke spilleren inn og få vedkommende til å føle for Samus. Problemet er at personen Samus ender opp som etter å ha spilt Metroid: Other M føles som en helt annen person enn vi har spilt som tidligere. Horribelt oversatt manus og dårlige stemmeskuespillere over hele fjøla hjelper heller ikke det grann.

En spennende fortelling til tross

Det nye fokuset på historie er ikke bare negativt. Metroid-spillene har alltid være kjent for sin minimalistiske og kryptiske måte å formidle handling på. Faktisk er samtlige av spillene, med unntak av Metroid Prime: Corruption, nærmest ribbet for alt som kan minne om dialog.

I Other M blir vi dermot servert et storstilt plott som vrir og vender på seg helt til slutten, komplett med masseødeleggelsesvåpen, superhærer og utspekulerte forrædere. Handlingen er tungt regissert og strengt lineær, og faktisk svært spennende.

Kommentarer (41)

Forsiden akkurat nå

Til toppen