FEATURE: Vi lister opp våre personlige favoritter fra i år
Feature

Personlige favoritter fra 2013

Vi lister opp våre personlige favoritter fra i år

Disse spillopplevelsene rager høyest blant våre skribenter.

Vi er nå på sakens siste side, og begynner å runde av favorittlistene for i år. En god del har nevnt Grand Theft Auto V og The Last of Us, men også noen mer kuriøse titler har karret seg inn på enkeltes lister. 

De siste tre skribentene som gir sine favorittlister er Marius Kjørmo, Audun Rodem og Gøran Solbakken.

Marius' favoritter

Å ha en så flott skribent som Marius Kjørmo på vestlandet kommer godt med i disse tider. Mens spillmiljøet i Oslo og omegn stadig vokser skjer det også litt i de mer regntunge landskapene som strekker seg mot vestkysten. Like etter at Rain Games slapp Teslagrad var Marius på plass med notatblokken for å ta en titt på hvordan det Bergen-baserte studioet jobbet. I tillegg var han med på årets E3-utflukt, og har også fått tid til å spille en god del av årets nykommere. At preferansen hans heller mot rollespill er det også mulig å spore i favorittlista.

Grand Theft Auto V

Grand Theft Auto V. (Bilde: 2K Games).
Grand Theft Auto V. (Bilde: 2K Games)

Jeg var ikke noe glad i Grand Theft Auto IV, men årets utgave av det som etter hvert har blitt så mye mer enn en bilstjelingssimulator var rett og slett strålende. Rockstars fyrtårn leverte bitende samfunnskritikk som er like subtil som klesstilen til Miley Cyrus. Hvert poeng ble banket inn, og kombinert med interessante figurer og høy underholdningsfaktor måtte Grand Theft Auto V bli en stor suksess.

Hovedgrunnen til at jeg koste meg sånn med spillet var enkelt å greit de tre protagonistene som på tross av sine kriminelle trekninger og psykotiske trekk var overraskende lett å relatere seg til. Borte er tankegangen om at man må ha «et blankt ansikt» som spilleren kan legge seg selv i. Her spilte du flere sammensatte figurer og det fungerte aldeles strålende.

For en gangs skyld føles det som om Rockstar har forsøkt å lage et spill for voksne, og det gjorde i hvert fall til at jeg satt med et glis hele veien gjennom Los Santos.

Baldur’s Gate II: Enhanced Edition

Baldur's Gate II: Enhanced Edition. (Bilde: Beamdog).
Baldur's Gate II: Enhanced Edition. (Bilde: Beamdog)

Det er ikke til å skyve under teppet at jeg har sterke nostalgiske koblinger til Baldur’s Gate-serien. Det første spillet var min introduksjon til Dungeons & Dragons, og toeren var det enormt store eventyret som jeg spilte igjen og igjen.

Da Enhanced Edition kom ut ble alle disse opplevelsene tilgjengeliggjort igjen. Jeg fikk gjenopplevd min romanse med enkedruiden Jaheira, muligheten til å drive mitt eget storbyteater, og ikke minst å gi ondskap et realt ballespark.

Jeg savner virkelig spill som utarter seg ulikt alt etter hva slags figur du spiller, og her er Baldur’s Gate II et eksempel på hvordan man kan lage et spill som det er moro å spille gjennom gang på gang. En grad av valgfrihet, og et så enormt eventyr som nærmest aldri tar slutt. Det finnes bare en konge blant datarollespill og takket være denne nyutgaven lever kongen i beste velgående.

Papers, Please

Papers, Please. (Bilde: Lucas Pope).
Papers, Please. (Bilde: Lucas Pope)

Innimellom dukker det opp titler som tar en litt på senga. I mitt tilfelle var Papers, Please et spill som kom ut av intet og skinte av genialitet. Det viser hvordan helt banale og enkle oppgaver kan bli underholdende dersom man har riktig insentiv.

Samtidig er spillet langt fra noen lystig affære. Det behandler tema rundt liv og død med en helt annen tyngde enn vi er vant til fra andre spill. Der kokes det meste ned til en rask konklusjon om at vedkommende var slem og derfor fortjente å dø. I Papers, Please får man mer innblikk i skjebnen til mennesker og hvilke konsekvenser dine valg har. Det gir deg også en god motivasjon for hvorfor du tar akkurat de valgene du tar. 

I bunn og grunn er det likevel det at spillets konsept er såpass modig og annerledes som gjør at det appellerer slik. Dette er slagkraften vi ønsker å se fra indie-utviklere.

Shadowrun Returns

Shadowrun Returns. (Bilde: Harebrained Schemes).
Shadowrun Returns. (Bilde: Harebrained Schemes)

Blant de mange Kickstarter-prosjektene som har hentet penger fra ivrige spillere er Shadorun Returns et av de som har levert varene. Mannen bak spillet er skaperen av Shadowrun-universet som gjennom folkefinansiering har fått kjøpt tilbake rettighetene fra Microsoft og fått utviklet et dataspill som er mer i tråd med det originale rollespillet fra 1989.

Shadowrun er en fascinerende verden hvor fantasy møter det moderne samfunnet og historien «Dead Man’s Switch» som er spillets første tilgjengelige kampanje er en svært underholdende affære.

Det er godt å se at folkefinansiering faktisk bidrar til at spill som kanskje har litt for liten nedslagsfelt for de store utgiverne får muligheten til å se dagens lys. Kvalitetsmessig er det ingenting å utsette på spillet som bydde på stor underholdning hele veien gjennom. Magiske alver og sverdsvingende orker i urbane omgivelser er moro i seg selv, og når en god historie og taktiske kamper legges til er Shadowrun Returns  veldig underholdende.

Broken Sword 5: The Serpent’s Curse

Broken Sword 5: The Serpent’s Curse. (Revolution Software).
Broken Sword 5: The Serpent’s Curse. (Revolution Software)

Det siste høydepunktet fra 2013 kom sent, men godt. Broken Sword 5: The Serpent’s Curse ble muliggjort gjennom folkefinansiering, og tar serien tilbake til der den startet. Broken Sword 1 og 2 var blant de aller beste pek-og-klikk-eventyrene fra sin tid, og etter at serien famlet seg rundt etter en ny oppskrift for eventyrspill er den femte utgaven heldigvis tilbake i det klassiske formatet.

De tegnede omgivelsene er helt nydelige, og leverer så langt en spennende historie fylt meg mystiske og historiske vendinger, akkurat som vi husker Broken Sword.

Jeg tror ikke dette spillet vil føre med seg en bølge med spill som vender tilbake til den klassiske pek-og-klikk-formen, men for de som har et forhold til de gamle spillene i serien var dette en aldeles flott retur til fordums tid. Vi kan bare håpe at det blir mange flere eventyr med George og Nico.


Auduns favoritter

Selv om Audun Rodem har greid å høvle over en god del av årets spill, ergrer han seg stadig over de som glapp gjennom i tidsklemma. Det blir liksom ikke like lett å få med seg absolutt alt når det er så mye annet interessant som skjer i spillverdenen enn bare spillene i seg selv, mener journalisten. Gamer.nos trønder-alibi og esportsansvarlige har likevel greid å skrape sammen et godt utvalg av spill til listen sin, og kan si seg rimelig fornøyd med resultatet. 

Papers, Please

Papers, Please. (Bilde: Lucas Pope).
Papers, Please. (Bilde: Lucas Pope)

En av de største feilslutningene som verserer i samtaler om spill er at et spill må være moro for å være bra. For det handler egentlig sjelden om hvor moro man har det mens man meier ned zombier, plyndrer gallioner eller begår folkemord i stor skala, men hvor engasjert man blir. Ingen av årets spill demonstrerer dette bedre enn Papers, Please.

I rollen som streng eller dumsnill grensevakt i et monokromatisk østblokkland er det uhyre engasjerende å vurdere immigrantene som tusler forbi tollbua. Ikke minst på grunn av tankeprosessene som settes i gang når man må forholde seg til de groteske, nærmest dehumaniserte personene som flyr forbi luka med papirene kanskje på stell. Tanken bak hvordan og hvorfor man bør holde de uønskede ute av landet er også uhyggelig dagsaktuelt – bare ta en titt nedover i Europa, mot hamburgerlandet i vest, eller retorikken i den norske samfunnsdebatten. 

Å vekke empati hos spilleren er noe jeg har sett blitt dradd frem som Papers, Pleases største bragd. Men selv om jeg også slites mellom de moralske gråsonene synes jeg det desto viktigere å trekke frem hva Papers, Please kan bety for et medium som fremdeles sliter med å ta opp politiske og kontroversielle tema. Det er nettopp det jeg vil ha mer av: meningsbærende spill som oppfordrer til debatt og tenking. 

Persona 4: Golden

Persona 4: Golden. (Bilde: Atlus).
Persona 4: Golden. (Bilde: Atlus).

Som liten tenåringspjokk bestod spillmenyen stort sett av japanske rollespill. De mektige melodramaene og sarte figurene traff hjerteroten, og de omfangsrike og mytologiske verdenene kunne engasjere i flere måneder.

Jeg vokste etter hvert opp, men dessverre føltes det aldri som om jRPG-sjangeren fulgte etter. Den stagnerte i sine egne inngrodde systemer og ensporede fortellinger, og jeg kjempet en innbitt kamp for å holde interessen oppe.

Når Persona 4: Golden nå treffer meg så godt er det faktisk på grunn av konturene av et spill som ønsker å være noe mer som gjør det. Joda, fremdeles består alt for mye av tiden i å drage gjennom platte monsterkammer, men det er det som skjer utenfor dette som gjør at grindingen er verdt det.

Det lystige ungdomskoledramaet, ispedd en kladd med Freudiansk psykoanalyse er glimrende gjennomført, og de sterke figurene med sine undertrykte lyster og lengsler fenger godt. Persona 4: Golden fortjener en plass på listen for å ha vekket en interesse for en sjanger jeg for lengst hadde mistet interesse for – selv om det er nettopp det atypiske i spillet jeg trigger på.

Grand Theft Auto V

Grand Theft Auto V. (Bilde: 2K Games).
Grand Theft Auto V. (Bilde: 2K Games).

O Grand Theft Auto V, den store. Vi hyller deg som den stjernen du er. Led oss inn i frelsen med din store åpne verden, ditt særegne vulgære skråblikk på amerikansk popkultur, og din kompromissløse hang til å skape fyrrig debatt i en altfor ofte monoton spilldiskurs.

La spilleren utfolde seg like helsprøtt som deg i din bizarro-utgave av Los Angeles, fylt til randen av manne- og kvinnevonde karakterer som er på bunn av empatiskalaen. Vit hva du er: et spill man ikke bør ta for alvorlig, men innslaget som for første gang i serien makter å kvitte seg med dissonansen mellom historien og psykopatutfoldelsen i storbyen.

Ta din velfortjente topplass på Årets spill-tronen – selv om jeg ikke er helt enig – og forvalt posisjonen vel. Vis at du skjønner hva en slik bragd betyr, og oppfør deg deretter, så skal vi, spillerne, sørge for å fremme ditt ettermæle, og bygge deg større enn det du egentlig er – akkurat slik vi gjorde med din forgjenger og dets forgjenger før det.

Gone Home

Gone Home. (Bilde: The Fullbright Company).
Gone Home. (Bilde: The Fullbright Company).

Egentlig er jeg litt delt når det gjelder Gone Home. På enkelte måter er spillet mer et eksperiment innen omgivelsesbasert historiefortelling enn et fullendt spill, litt på samme måte som Dear Esther i fjor. Men det er et spill – ikke la noen fortelle deg noe annet.

Det såre ungdomsdramaet, fortalt gjennom lydlogger adressert til storesøster, er ulikt det meste annet vi finner i spill. Forfatterteamet i Fullbright Company treffer blink med brevformen, som skildrer ungdomsidentitet, blomstrende usikker seksualitet og nittitallskultur på en smakfull måte.

Spillnovellen står også i bresjen for noe jeg har etterlyst lenge – spill som ikke trenger strekke seg lenger enn et par timer for å få frem poenget sitt. I en stadig mer travel hverdag trekkes jeg gjerne mot slike kortere opplevelser, og setter pris på et spill som vet å verdsette tiden min.

Phoenix Wright: Ace Attorney – Dual Destinies

Phoenix Wright: Ace Attorney – Dual Destinies. (Bilde: Capcom).
Phoenix Wright: Ace Attorney – Dual Destinies. (Bilde: Capcom).

Ingen av listens spill er nok mer personlig enn Phoenix Wrights siste advokatstrabaser. Etter å ha sett serien rote seg ned i et middelmådig hull de siste årene på Nintendo DS er det femte innslaget en triumf for Capcom, og forhåpentligvis et tegn på at mer er på vei.

Nei, heller ikke her er det spillmekanikkene som står i førersetet. Phoenix Wright-spillene har alltid først og fremst truffet meg med sine karakteristiske figurer, overdrivelser og en jussverden gått av totalt av hengslene. Og selv om det er flust av øyeblikk som ikke treffer helt blink, er de velskrevne og intrikate krimsakene nok til å sikre engasjement hele veien gjennom det overraskende lange spillet.


Gørans favoritter:

I 2013 har Gøran Solbakken rukket å anbefale godt over 100 mobilspill allerede. Siden han tok over hele ansvaret i den månedlige mobilspillspalten i mai har han imponert med en stålkontroll på mobilmarkedet – men som favorittlisten viser er ikke mobilspill alt for den aktive skribenten. Gøran har også funnet tid til å se på noen av årets beste titler, og listen bærer preg av en bred spillsmak som strekker seg mellom både konsollene og PC-en.

Gone Home

Gone Home. (Bilde: The Fullbright Company).
Gone Home. (Bilde: The Fullbright Company).

Gone Home er den spillopplevelsen jeg husker best fra året som har gått. Her spiller man storesøsteren som kommer hjem til familiens tomme hus, uten å vite hvorfor det er tomt. Derfra skal du plukke opp, lete, lese og snoke deg vei gjennom huset for å prøve å forstå hva som har skjedd.

Det er imidlertid ikke din historie som fortelles, men lillesøster Samantha som deler sin historie og intime tanker via en rekke lydklipp. Stemmeskuespillet, temaet som fortelles, musikk og settingen er rett og slett fantastisk. Jeg kan ikke komme på hverken filmer eller TV-serier som har sugd meg så inn, og gjort meg så involvert og engasjert som Gone Home.

Spillet vaker mellom skummelt, romantisk, desperat og koselig, og du vet aldri helt hva som skjer videre. Gone Home er en fantastisk spillopplevelse, og de tre timene jeg brukte på spillet er det sterkeste spillminnet jeg tar med meg fra 2013.

Path of Exile

Path of Exile. (Bilde: Grinding Gear Games).
Path of Exile. (Bilde: Grinding Gear Games).

I rak motsetning til Gone Home står på mange måter Path of Exile. Dette Diablo-inspirerte actionrollespillet handler helt og fullt om spillmekanikk, figurbygging og kompliserte ferdighetstrær.

Gratisspillet har vært under utvikling lenge, og hatt en lang og grundig betatest. Det som virkelig fikk meg til å like Path of Exile er kompleksiteten og friheten du har i figurutviklingen din. Alle veier er i utgangspunktet åpne for alle, uavhengig av klasse du velger fra starten av. Det er også lite tilgivende, gjør du feil har du ikke mange muligheter til å rette opp feilene.

I tillegg til dette er kampsystemet veldig bra, og mange tusen fiender tas av dage på noen innmari morsomme måter. Måten du får tildelt evner og angrep er spennende, og er så fri at man lett finner sin egen spillestil.

Path of Exile er et av de spillene som overrasket meg mest i 2013, og er et selvskrevent valg denne listen.

Dota 2

Dota 2. (Bilde: Valve).
Dota 2. (Bilde: Valve).

For mange har Dota 2 vært en stor del av livet i flere år. Betatestingen har pågått en god stund, og det finnes mange som har hundrevis av kamper før spillet offisielt ble lansert tidligere på året.

Jeg bestemte meg for å bruke tid på spillet, og samtidig dele min erfaring med leserne via flere blogginnlegg. Jeg likte det umiddelbart, og det er ingen andre spill jeg har brukt så mye tid på i året som gikk, men som jeg samtidig skulle ønske jeg fikk spilt veldig mye mer.

Det er noe med den ekstreme læringskurven, blanding av intenst sinne og euforisk glede og den enorme mengden helter som gjør Dota 2 til spillet jeg elsker og hater. Følelsen man får etter å ha spilt bra og vunnet en kamp sammen med fire andre er rett og slett fantastisk.

Valve har skrudd sammen et vanskelig, utilgivelig og nydelig MOBA jeg kommer til å spille mye i mange år framover.  Jeg håper i hvert fall jeg har tid til det.

Brothers: A Tale of Two Sons

Brothers: A Tale of Two Sons. (Bilde: 505 Games).
Brothers: A Tale of Two Sons. (Bilde: 505 Games)

Brothers forteller historien om to gutter på desperate jakt etter en medisin som kan kurere faren deres. Medisinen er desverre bare å finne på et sted, og veien dit er alt annet enn lett.

Det er den svenske filmskaperen Josef Fares, i samarbeid med spillutviklerne i Starbreeze, som har laget dette vakre spillet. Det er måten styreoppsettet er laget, og hvordan det drar nytte av dette, som er virkelig nytt i dette spillet.

Man styrer lillebror med høyre kontrollstikke, mens storebror styres med venstre. Alle handlinger du vil at brødrene skal gjøre styres trykk på skulderknapp på siden til den du vil gjøre noe med. Dermed styrer du to figurer samtidig, og gjennom deg hjelper brødrene hverandre gjennom et fantastisk nydelig landskap.

Utfodringene du møter er ikke vanskelige, men det er den hjerteskjærende, men samtidig søte historien som fortelles som virkelig griper tak i deg fra første stund.

Grand Theft Auto V

Grand Theft Auto V. (Bilde: 2K Games).
Grand Theft Auto V. (Bilde: 2K Games)

Mastodonten jeg forventet lite av, men som gav så mye. Jeg er en av få, virker det som, som overhodet ikke likte Grand Theft Auto IV. Historien fenget ikke, hovedrollen var kjip og jeg kjedet meg rett og slett.

Det var broren min som til slutt overtalte meg til å gi Grand Theft Auto V en sjanse, og han lovet dyrt og hellig at dette var verdt å spille. Han hadde rett, og etter en særdeles lang og innholdsrik helg hadde jeg fullført historien.

Det er først og fremst størrelsen og kvaliteten, samt alle de små detaljene Rockstar har fått til i sitt mesterverk som imponerer meg mest. Grafikken er flott, og det å cruise rundt i byen i en frekk liten sportsbil er deilig i seg selv.

Sleng på en interessant historie, med et stort og variert persongalleri, og måten Rockstar har løst tre hovedroller på så har du et spill det oser kvalitet av. Jeg har ikke rørt nettdelen av spillet, har ingen interesse av det og den farger derfor ikke mitt syn på spillet.

Grand Theft Auto V er på ingen måter feilfritt, historien har store glipper som ikke er morsomme, men den totale pakken og opplevelsen jeg fikk fra Grand Theft Auto-helgen min ser jeg tilbake på med gode minner.


Bravely Default

3DS
Slippdato: 6. desember 2013
Sjanger: Rollespill
Utvikler: Silicon Studio
Utgiver: Square Enix

Path of Exile

Windows
Slippdato: 23. oktober 2013
Sjanger: Action, Rollespill
Utvikler: Grinding Gear Games
Utgiver: Grinding Gear Games

Pokémon Y

3DS
Slippdato: 12. oktober 2013
Sjanger: Rollespill
Utvikler: Game Freak
Utgiver: Nintendo

Pokémon X

3DS
Slippdato: 12. oktober 2013
Sjanger: Rollespill
Utvikler: Game Freak
Utgiver: Nintendo

The Last of Us

PS3
Slippdato: 14. juni 2013
Sjanger: Action, Eventyr
Utvikler: Naughty Dog
Utgiver: Sony Computer Entertainment

Kommentarer (11)

Forsiden akkurat nå

Til toppen