Pixeljunk Monsters Deluxe

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Såkalte tower defense-spill, har blitt såpass populære at det har etablert seg som en helt egen undersjanger av strategispill. Spillene finnes i hopetall i flash-baserte gratisvarianter, men sjangeren har også opptrådd i mer avanserte former, som det strålende Plants vs. Zombies og konsollspillene Defense Grid: The Awakening og Savage Moon.

Kort sagt går spillene ut på å bygge et fungerende forsvar som på egen hånd skal ta seg av bølger av fiender som prøver å komme seg forbi.

Monstre i lommen

Pixeljunk Monsters, som er en av variantene laget til Playstation 3, kommer nå til PSP i en fyldigere utgave ved navn Pixeljunk Monsters Deluxe, og overgangen fra stuekonsoll til håndholdt konsoll har det taklet med glans. I forhold til PS3-spillet legger Deluxe-utgaven til alt innholdet fra utvidelsespakken Encore, nye fiender, mer musikk og en helt ny øy å boltre seg på.

Grafikken ser flott ut, det flyter godt, og styringen sitter som et skudd. Tilhengere av PS3-versjonen vil også huske at spillet støttet samarbeidsspilling. Det samme gjør PSP-utgaven, både med direkte ad-hoc-tilkobling og over Internett.

Tårnene velges enkelt fra en sirkelmeny.
Tårnene velges enkelt fra en sirkelmeny.

I Pixeljunk Monsters er det helten Tikiman som har fått i oppgave å organisere forsvaret av hjelpeløse skapninger som holder til i hytter i villmarken. Det eneste forsvaret Tikiman har er å bygge trær om til forsvarstårn. I motsetning til mange lignende spill styrer man ikke bygging og oppgraderinger med en muspeker, men ved å styre Tikiman til det aktuelle treet eller tårnet.

De fire grunnleggende tårnene består av et piltårn som skyter relativt svake piler ganske ofte og kan treffe alle slags fiender, et antiluftskyts-tårn som peprer flygende fiender med bly, et istårn som fryser og sakker ned monstrene og et tregt kanontårn som bare kan treffe fiender på bakken, men som til gjengjeld gjør mye skade.

Praktisk nok bærer alle fiendene på mynter og edelsteiner som man kan bruke til å kjøpe flere tårn, oppgradere tårn, og låse opp nye typer tårn. Etter hvert vil man få tilgang på bombekastertårn, lasertårn, ildtårn og strømførende teslatårn, som alle blir nødvendig for å klare enkelte av brettene. Nytt i Deluxe-utgaven er blant annet et tårn som gir andre tårn erfaringspoeng, og et todelt tårn som lager en felle for monstrene.

Trøbbel i tårnet

Bare å sjonglere de fire grunnleggende tårnene kan vise seg å være ganske krevende, fordi ulike typer fiender krever vidt forskjellige håndteringer. De forferdelig irriterende edderkoppene for eksempel, er raske og kommer ofte i store antall som både krever at man har kanontårn som kan tynne rekkene, og piltårn som raskt kan sende de overlevende til sitt neste liv før de klarer å stikke avgårde.

Når man senere får en hel rekke flere tårn å velge mellom, og ikke minst ulike oppgraderinger å velge mellom, oppstår plutselig et stort antall mulige strategier.

Like irriterende som i virkeligheten: edderkoppjævler.
Like irriterende som i virkeligheten: edderkoppjævler.

I tillegg til variasjonen av tårn har også plasseringen mye å si. Om man for eksempel plasserer to kanontårn rett ved siden av hverandre vil man ofte oppleve at de fyrer av samtidig på samme fiende, og dermed sløses en kanonkule bort. Når begge så må lade om samtidig sniker gjerne et helt bol med små edderkopprakkere seg forbi og spiser de stakkars forsvarsløse skapningene du forsøker å forsvare. Tårnenes rekkevidde varierer også voldsomt, noe som må tas hensyn til når man velger plassering.

Heldigvis er ikke monstrene ute etter deg eller tårnene dine. De er sultne, og har bare øye for selve måltidet. Dermed får du og tårnene arbeidsro. Men det å hindre monstrene fra å spurte inn til etegildet kan være mer enn tøft nok.

Prøving og feiling

Selve utfordringen i samtlige brett går ut på å balansere utvalget tårn til å passe med hvilke fiender som dukker opp. Som oftest kommer fiendene i puljer av like monstre, med en liten pustepause mellom hver pulje. Mens man holder på med en av puljene kan man alltid se hvilke to puljer som kommer i neste omgang, slik at man kan planlegge litt.

Hvem sin ide var det å gi ballonger til monstrene?
Hvem sin ide var det å gi ballonger til monstrene?

Det som derimot ikke indikeres er hvor mange det vil være av den fiendetypen som kommer neste gang – og ofte vel så viktig – hvor de kommer fra. I mange av brettene er de ressursene man sitter med i såpass nøye samsvar med fiendene som dukker opp at om man gjør et bare et par dårlige prioriteringer bærer det galt av sted. For å klare det må man på forhånd ha en viss innsikt i puljene som kommer, og hvilke som er ekstra krevende, noe man ikke får vite før man har prøvd.

På den midterste vanskelighetsgraden, ”Regular”, er resultatet av denne balansen at man som oftest feiler brettene flerfoldige ganger før man til slutt får det til. Jeg er av typen som sjelden eller aldri velger den letteste vanskelighetsgraden i spill, men jeg fant etter hvert ut at Pixeljunk Monsters måtte bli et unntak. Det var ikke umulig, men innebar alt for mange repetisjoner for å komme i havn. At erfarne spillere blir tvunget til å gå ned på det letteste nivået er kanskje ikke et spesielt godt tegn, men jeg fant meg i hvert fall til slutt til rette på det nivået.

Utviklerne skal ha honnør for å ha sørget for at det uansett vanskelighetsgrad alltid er noe å gjøre på. Når en pulje er i gang sitter man ikke bare og ser på hvordan det går og venter på den neste. Tikiman kan nemlig gi ekstra erfaringspoeng til tårnene ved å danse ved dem, noe som gjør at det ofte blir frenetisk løping frem og tilbake mellom tårnene for at de skal rekke å nå neste erfaringsnivå i tide til at puljen rekker fram. På grunn av vanskelighetsgraden kan denne innsatsen tidvis være avgjørende, og i tillegg må man løpe rundt og samle opp alle myntene som blir igjen når monstrene dør, før de forsvinner.

Enden av regnbuen

Spillet har ikke noen historie, men brettene knyttes sammen gjennom et kart der man må klare et brett for å låse opp det neste. Totalt er det tre separate øyer med ganske mange brett til sammen. Vi kan i hvert fall slå fast at spillet gir enormt mye innhold for pengene.

Det som kreves for å passere et brett er å sørge for at minst én av de forsvarsløse skapningene overlever, men for hver gruppe av brett kreves det også at man har et visst antall regnbuer, og regnbuer får man bare ved å klare et brett uten å slippe et eneste monster forbi. På grunn av denne måten å legge opp brettene på er det ofte ikke så stor vits i å bare klare å passere brettene. Man må også gjennomføre et flertall av dem helt perfekt for å komme noen vei.

Flerspillerrommene lar deg skrive til medspillerne dine.
Flerspillerrommene lar deg skrive til medspillerne dine.

Selv på den letteste vanskelighetsgraden kan det altså bli en del repetisjoner for å avansere. Når det er sagt, så er det ganske bra variasjon mellom de ulike brettene. Fordi Tikiman bare kan bygge tårn der det er trær har utviklerne hatt alle muligheter til å gjøre at man må tenke nytt for å utnytte den plassen man har til å bygge. Noen ganger har du bare et fåtall trær å bygge på, mens noen ganger må du velge akkurat de riktige trærne for å få maksimal uttelling i forhold til rekkevidde.

Spillet har også en utfordringsdel med 24 brett som hver har spesielle regler om at man bare kan bruke visse tårn, ikke oppgradere tårn, ikke bevege seg i visse deler av brettet, og mye mer. Ved å klare utfordringene kan man låse opp artig ekstrainnhold som for eksempel Pixeljunk Monsters-tema til PSP-menyene – et artig grep for å belønne spilleren.

Jeg mistenker at spillet er enda noen hakk artigere sammen med en venn. Samarbeidsdelen er ikke testet fordi det ikke har vært mulig å oppdrive andre spillere, men en kikk innom menyene avslører at spillet muliggjør kommunikasjon ved hjelp av både forhåndsdefinerte fraser, ikoner og manuell inntasting av tekst.

Konklusjon

Pixeljunk Monsters Deluxe ser veldig søtt og harmløst ut, men er sannelig en ulv i fåreklær, i alle fall om man velger den ordinære, mellomste vanskelighetsgraden. ”Casual”-nivået anbefales sterkt for de fleste, for selv da er det spennende og hektisk. De hardeste av de harde kan bryne seg på to vanskeligere nivåer.

Selv om spillet er lett å komme inn i, er det ikke et spill man sitter og fullfører i ett strekk. Det blir litt for mye repetisjon av de samme oppgavene, og tidvis også repetisjon av de samme brettene til å holde på med mer enn en stund av gangen. Det er derimot et helt uovertruffent spill om man har en liten stund å avse innimellom.

På riktig vanskelighetsgrad er det mye moro å hente i Pixeljunk Monsters Deluxe. Det er virkelig spekket med innhold, og gir mange timers underholdning for pengene. Som en nedlastbar tittel som antakelig vil gå for en billig penge er dette et veldig godt kjøp.

PS. Vi har ikke fått opplyst noen definitiv slippdato, men spillet utgis i løpet av høsten.

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen