FEATURE: Her er våre personlige favorittspill fra 2018
Feature

Skribentenes favoritter fra 2018

Her er våre personlige favorittspill fra 2018

Ni skribenter gir deg sine topplister for året.

Vi har nådd siste side for i år, og det er Gøran, Andreas Bjørnbekk og Espen som får æren av å avslutte listegildet. Selv her finner vi flere spill som ikke har blitt nevnt ennå, og som viser hvordan smaken mellom de Gamer.no-ansatte spriker en del.

Likevel er det noen spill som går igjen her også. 

Gøran Solbakkens favoritter:

God of War

Foto: Sony

God of War er et fantastisk bra spill, på nesten alle måter. Kampsystemet er bunnsolid, har masse dybde og den øksa kjennes så digg ut. Tyngden i animasjonene er deilig, og man kan nesten føle hvert slag Kratos gir og tar i kampene.

Det ser også fabelaktig ut. Spesielt figurdesignet og detaljrikdom er nok kanskje det alle beste som er laget i 2018, og jeg kan heller ikke komme på mange spill som kommer i nærheten. Kratos, ”boy” og alle de andre figurene ser nydelig ut, ikke minst hvis du spiller i 4k-oppløsning.

Men allikevel så er det, overraskende nok, historien som sitter igjen som det mest imponerende med God of War. Og det er rart å skulle si noe sånt om et spill der Kratos har hovedrollen. Spillet skildrer sorg, bånd mellom far og sønn, deres reise og deres måte å takle tapet av et familiemedlem på. God of War er et spill som kjenner besøkstiden sin, som vet når det skal trykke, og når det skal holde igjen, og vi står igjen med et av årets aller beste spill som et resultat.

Celeste

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle like Celeste, og i hvert fall ikke at jeg skulle like det så godt som jeg gjorde. Men det er få spill som får meg rørt, og at et beinhardt og skitvanskelig plattformspill skulle få meg til å føle slik så jeg ikke komme.

Det er noe med hvordan plattformutfordringene du får i Celeste settes i konteks med det Madeline opplever og går igjennom som funker så utrolig bra. Hun skal klatre dette mytiske fjellet Celeste, men på vei ditt må hun kjempe mot sine indre demoner, både bokstavelig og metaforisk ment. Temaer som depresjon og angst tas opp på en nær og rørende måte, og reisen til Madeline er blant de sterkeste jeg har vært med på i år.

Satt sammen med et lydspor som er blant det aller beste jeg har hørt noen gang er dette kanskje den største overraskelsen i år for min del , og et spill jeg kommer til å huske i lang tid.

Dead Cells

Jeg har gledet meg til Dead Cells lenge, og jeg tok for lenge siden et valg om at jeg skulle vente til spillet ble offisielt sluppet før jeg skulle spille det. Ventetiden var lang, men det var definitivt verdt det. 

Kampsystemet i Dead Cells er så godt skrudd sammen, det er så responsivt og med så mye dybde at hver eneste nye runde er en fryd. Du kan virkelig bli god i Dead Cells, og spillet premierer den som ikke gir seg. Ikke bare i ferdighet, men du beholder også en del fremgang du eventuelt får fra de tidligere rundene, slik at det ikke er like lite nådig som et «roguelike» kan oppleves å være.

Våpenmangfoldet er enormt, og kombinasjonene du kan lage med utstyr og oppgradering er supergøy å leke seg med. Det å spille med skjold og bue er noe helt annet enn med et sverd eller hammer, og man kan være både defensiv og offensiv i spillestilen. 

Monster Hunter: World

Jeg har aldri spilt et Monster Hunter-spill noen gang. Jeg har spilt over 140 timer med Monster Hunter: World, og det er få andre spill i år jeg har spilt så mye, over en så kort tid, som dette. Jeg ble hektet på utstyrsjaget, på verdenen man utforsker, og alle monstrene man jakter.

Det at en jakt på Anjanath kan være kul når jeg har tatt livet av dette monsteret 47 ganger før er en bragd, og sier litt om hvor godt monstrene og kampsystemet i Monster Hunter: World er. Og samtidig hvor unike og annerledes de ulike våpentypene er. Det er en herlig variasjon i dette spillet, som etter at historien er spilt ferdig ikke er noe annet enn en endeløs «grind» etter materialer slik at du kan lage en litt bedre rustning, eller et litt bedre våpen. 

Men jeg elsker det, og det er det spillet jeg uten tvil har spilt mest i 2018.

Red Dead Redemption 2

Det første spillet er blant mine absolutte favorittspill noen gang, så at jeg hadde store forventninger er det liten tvil om. Det skal også nevnes at jeg fortsatt ikke er ferdig med historien i RDR2. Uansett så er dette en av de aller beste spillopplevelsene i 2018, og kanskje en av de beste noensinne.

Men det er ikke uten svakheter. Jeg synes min versjon av Arthur Morgan til tider tvinges inn i oppdrag og handlinger som ikke passer helt sammen. Oppdragsstrukturen er også tidvis litt repeterende og forutsigbar. 

Til tross for dette elsker jeg å leve i verdenen Rockstar har skapt. Stemningen i spillet, musikken, grafikken og verdenen er ekstremt imponerende. Det at jeg tar meg tiden til å sette meg ned i campen med en kaffekopp og bare se på utsikten i et spill har aldri skjedd meg før, og sier sitt om hvor pent dette er. Og lyssettingen er verdt prisen alene, jeg har aldri før sett et spill med en lyssetting som dette. 

Red Dead Redemption 2 er et mesterverk i sakte spill, et spill som ikke gjør kompromisser på spilldesignet sitt, og som skildrer en flott historie og et samfunn i endring. Ikke uten feil, men uendelig fascinerende og utrolig imponerende.

Andreas Bjørnbekks favoritter:

God of War

Det skal godt gjøres å lage et fjerde hovedspill i en serie som overgår de tre forrige, og det er enda mye mer på spill når man endrer formelen fullstendig. Heldigvis er det noe God of War klarte utmerket, om ikke på en enestående måte. Her har vi blitt servert en opplevelse som ikke bare skiller seg fra sine forgjengere, men som via sin fortellingsmetode og visuelle hjelpemidler fremstiller en norrøn historie på et vis som før dette ikke har vært mulig. 

Kratos er ikke lenger enn utelukkende voldelig og sjåvinistisk figur skapt i en svett tenårings bilde av hva en krigsgud burde være, men er blitt en helhetlig figur som med rette kan innta plassen som en av PlayStations viktigste og sterkeste personligheter. Eventyret han farer ut på med sin sønn er ikke nødvendigvis banebrytende i seg selv til tross for noen veldig kule overraskelsesøyeblikk, men blir fortalt på en måte som likevel gjør den mer engasjerende enn de fleste. 

En av grunnen til dette er God of Wars nye rollespillmekanismer og kampsystem, som virker tungt, dypt og engasjerende på samme måte. God of War har gått fra å være et kjapt hack-and-slash-spill til å bli et tungt og engasjerende action-rollespill, og det er jeg takknemlig for. 

Subnautica

Av og til faller det en uslepen diamant rett i fanget ditt, og selv om dette er et spill som var i Early Access en god stund før endelig utgivelse, var det fortsatt en stor overraskelse for meg da det endelig ble sluppet for fulgt. Subnautica tok meg med på et eventyr jeg aldri hadde forventet å kunne reise på; som eneste overlevende etter romskipet ditt styrtet i havet på en fremmed vannplanet, må du finne ut av hva som foregår og hvordan du skal overleve. 

Subnautica går kjapt fra å være et spill som handler om å drikke nok vann (som om det er mangel på dét under vann lol) og å spise nok mat, til å oppgradere svømmedressen, scanneren og kjøretøyene dine. Snart suser du rundt i en liten enmannsbalje, mens skumlere og skumlere fisker og sjøskapninger får øye på deg. 

Tro meg, dette blir skummelt. For Subnautica – som du kanskje har forstått – foregår under vann, og det er et sted vi sjeldent befinner oss på fulltid. «Men Andreas, vann er da ikke så spennende, vel? Jeg har jo vann i springen rett her», sier du kanskje, og insinuerer bråkjekt at et utenomjordisk hav er så tamt som det renskede og filtrerte Oslofjorden. Vel, i Subnautica kan du møte på førti-meter-lange ormer og blekkspruter som setter høyteknologiske frekvenser ut av spill, så det er ikke helt sammenlignbart. 

Du verden for et skremmende, spennende og vakkert spill dette er. 

Red Dead Redemption 2

Red Dead Redemption var et av mine favorittspill på PlayStation 3. Det var noe med det Ville Vesten og John Marston som bare engasjerte, og jøye meg om ikke utvikler Rockstar har gjort det igjen. Denne gangen er det Arthur Morgan som leder an, og selv om mange av mekanismene er det samme, er nummer to så mye vakrere og større enn sin herlige forgjenger.

Det betyr likevel ikke at alt er perfekt. Skyte- og wanted-systemene burde vært bedre, og gjør ikke mye for å forbedre spillet. Heldigvis er Red Dead Redemption 2 så mye mer enn det å bli jaktet på av lovens lange løkke (en liten henge-vits der, gitt), for om det er å ri rundt på de trofaste hestene, hjelpe en stakkar i nød eller se på solnedgangen, er det mye å finne på her. 

Red Dead tar oss også med på et eventyr som er mer enn det de voldelige trailerne tilsier. Figurene er gjennomtenkte mennesker med mål om å overleve og leve gode liv, noe de er villige til å ofre mye for. At Rockstar enda en gang forteller en engasjerende fortelling med mange andre morsomme sidefortellinger er godt å se, og lover godt for fremtiden til denne enorme utvikleren. Dette er definitivt et spill du burde poppe inn i konsollen hvis du skulle ønske West World var litt mer interaktivt. 

Thronebreaker: The Witcher Tales 

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; det er helt utrolig hva utvikler CD Project Red har fått til med mini-spillet Gwent. Etter å ha blitt et megapopulært kortspill man kunne drive på med som man ville i The Witcher 3: Wild Hunt, fikk Gwent sin egen flerspillertittel, for så å bli hovedmekanismen i et helt nytt rollespill fra CDPR. Gwent har utviklet seg fra å være enkelt, men engasjerende, til å rett og slett bli e-sport-materiale, med masse kombinasjoner, nye styrker og svakheter og mange, mange nye mulighter. 

Men Thronebreaker er så mye mer enn bare nyversjonen av Gwent. Spillet forteller historien om Dronning Meve av Lyria og krigen med fremmede riker. Det tar oss med på en reise verdig et storslagent rollespill, slik som The Witcher 3, men i en mye mer tilnærmingsvennlig pakke. Selv om man styrer figuren sin ovenfra på et magisk vakkert kart er det mer enn enkelheten som skylder seg bak Thronebreakers koselige ytre. Her må du balansere styrker og svakheter i din armé, ta vanskelige valg som vil få konsekvenser i fremtiden, og fordype deg i figurenes fortellinger. Å møte på gamle og kjære skikkelser er rosinen i pølsa, og sammen tilbyr kjente og nye figurer på en ekte Witcher-fortelling i et helt nytt format. Som vanlig er det et fabelaktig verk vi har å gjøre med fra utvikler CDPR.  

Frostpunk

De fleste strategispill er storslagne, handler om krigføring, imperiebygging og hvor mye makt du overhodet kan skaffe deg. Utvikler 11 bit studios ser dette, og sier «nope!», og gjør sitt strategispill så lite og fokusert som mulig. Og takk og lov for det. 

Frostpunk er et vakkert og forferdelig spill som tar for seg en alternativ tidslinje der verden har frosset over, og de som overlever må jobbe så hardt de kan for å … vel, overleve. Som lederen av en av verdens siste sivilisasjoner må du bruke all din kløkt for å stable en gjeng slitne, frosne og redde mennesker opp på beina. En reaktor i midten av byen skal holde varmen og drive elektrisiteten frem, men bare så lenge ressursene rekker. Det er her ditt intellekt kommer inn, og tro det eller ei, vinteren er vanskelig å overvinne i Frostpunk. 

Dette er en såpass dyster og skremmende fremstilling av «fremtiden» at jeg faktisk ble lettere satt ut av å spille det. Heldigvis er strategi-mekanismene såpass givende at det er verdt å trosse kulden, og lysglimtene blir også desto større og viktigere. Er du klar for en helt unik vri på sjangeren, kan jeg ikke anbefale Frostpunk varmt nok. Hah. 

Fikk du med deg hva som ble den samlede redaksjonens favoritter i år?
Her er de beste og mest skuffende spillene i 2018 »

Espen Jansens favoritter:

Spider-Man

Der det neste spillet på listen min er et soleklart 10/10-spill som står for de objektivt mest imponerende spillopplevelsene i 2018, er Spider-Man det spillet jeg antagelig har hatt det mest gøy med i år. Det er flere gode grunner til dette, inkludert den fabelaktige svingningen, den engasjerende historien og den sensasjonelt gode flyten. Her går det slag i slag, fra stevnemøte med Mary Jane og jakt på Mister Negative i Downtown, til snikeoppdrag og basketak med hissige skurker på kryss og tvers av nordsiden av den flotte utgaven av New York City.

Det er alltid noe nytt og spennende som skjer, enten man må stoppe biltyver eller denge superskurker, og sånn sett er dette en knallgod representasjon av hvordan livet utarter seg for den velkjente edderkoppen. Med store krefter kommer stort ansvar og alt deg der ...

Samtidig blir det også mer enn nok tid til lek, hopp, sprett og sprang, og da kommer det godt med at bevegelsessystemet – det å bare svinge, løpe og hoie seg vei gjennom byen – er så lett tilgjengelig, visuelt tilfredsstillende og behagelig å bruke som det det er. Det er en spillmekanisk fryd å spille Spider-Man på PlayStation 4, og jeg benytter meg gledelig av alle mulige anledninger til å vende tilbake til dette universet.

Red Dead Redemption 2

Det er mange ting man kan si seg misfornøyd med når det kommer til Red Dead Redemption 2, enten man misliker ryktene som går om hvordan Rockstar håndterer arbeidsmiljøet sitt, hvor treig Arthur Morgan faktisk er eller hvor mye tid man tilbringer på hesteryggen, men det er likevel vanskelig å påstå at spillet er noe annet enn en aldri så liten milepæl i spillbransjen.

Dette gjelder da først og fremst for det tekniske og måten verdenen er satt sammen på: Det massive universet yrer av liv, både rent fysisk i form av mennesker og dyr, men også i form av hendelser som naturlig dukker opp og tvinner seg sammen med din reise som lovløs desperado – alt føles liksom så naturlig, som en essensiell del av din personlige gjennomspilling.

Samtidig makter spillet også å levere manus, historie og figurutvikling som på sett og vis ligger et hestehode foran det meste andre i bransjen. Dette er figurer som fremstår som virkelige og troverdige representasjoner av det universet de lever i, og det taler enormt til spillets styrker at jeg (nesten uten å merke det) ble alvorlig engasjert i livene til de mange små og store figurene som tasset rundt i leiren min hver eneste dag.

Astro Bot Rescue Mission

Den plutselige lanseringen av Astro Bot Rescue Mission var like overraskende som lyn fra klar himmel, og den satte jaggu meg også et like kraftig spor etter seg.

Det som i utgangspunktet bare er et Mario-aktig plattformspill i VR, viser seg fort å være så utrolig mye mer takket være de merkverdige og spennende påfunnene utviklerne har kokt i hop. Her får man fly gjennom skyene, kjøre berg-og-dal-bane i en vulkan, kaste ninjastjerner, trekke tenner på en kjempeape og stifte nærmere bekjentskap med en enorm hval. Det går ikke lenge mellom hvert nye element, og de mange nivåene formelig kjemper med nebb og klør om å ha de mest sjarmerende, morsomste og kuleste ideene.

Og det faktum at man faktisk er fysisk med på denne reisen, da i form av de inspirerte VR-påfunnene, gjør opplevelsen om mulig enda bedre. Brorparten av disse elementene er nemlig ideer og opplevelser man kun kan få i VR, og Astro Bot Rescue Mission åpenbarer seg dermed som enda en knallgod grunn til å investere i Sonys VR-briller. Dette er en opplevelse som enkelt og greit bare er utrolig koselig, skikkelig gøyal og fryktelig, fryktelig sjarmerende.

Super Smash Bros. Ultimate

Jeg overvar nettopp et basketak mellom Pikachu, Simon Belmont, Sonic the Hedgehog og Cloud fra Final Fantasy VII ... bare det faktum at dette er en setning man kan ytre i 2018 uten å lyve så det renner, gjør at Super Smash Bros. Ultimate automatisk sklir inn på listen over de beste spillene fra året som gikk.

Dette er spillhistorie i et tegneserievoldformet nøtteskall, og den hengivenheten og respekten Nintendo og Sora Ltd. viser her er nesten helt ufattelig. Allerede nå vet vi også at Piranha Plant og hovedpersonen fra Persona 5 står klar til å kaste seg med i kampen en gang på nyåret, og denne besynderlige variasjonen gjør at det rett og slett bare er utrolig spennende å følge med på hvor spillet finner kamphaner i tiden framover. Det er vel ikke for mye forlangt å håpe at Mario og kompani får besøk av figurer fra Kingdom Hearts snart?

At opplevelsen i tillegg er et bunnsolid, engasjerende og fargerikt slåssespill som appellerer til både gamle kjenninger (som liker fokuserte «mano-a-mano»-dueller) og nykommere (som egentlig ikke vet hva de driver med halvparten av tiden), er utrolig forfriskende. Dette er helt klart det ultimate Super Smash-spillet, og samtidig også et av de beste party-spillene som finnes.

God of War

Lenge tevlet alt fra Detroit: Become Human og Mega Man 11, til Beat Saber og Spyro Reignited Trilogy om den gjenværende plassen på topplisten min, men til slutt landet jeg altså på God of War.

Jeg formelig elsket Kratos' nye, nordiske eventyr mens det foregikk: Spillets kjerne er den beintøffe slåssingen, de kløktige gåtene og de fabelaktig danderte omgivelsene som til sammen kokes ned til en skikkelig barsk norrøn smørje, men det var ikke dette jeg likte best med spillet. Nei, det var historien, figurene og det mellommenneskelige dramaet som virkelig dro meg inn i opplevelsen. Forholdet mellom Kratos og ungfolen Atreus sluttet aldri å overraske, og selv om jeg holdt på å kyle kontrolleren i TV-ruta i ren frustrasjon når guttungen ble skikkelig oppesen et stykke ut på reisen, var det i det minste alltid engasjerende og tydelig emosjonelt.

Grunnen til at jeg nølte så lenge med å spikre God of War som et av de fem beste spillene fra 2018, var fordi jeg brukte nesten 20 timer på å traske rundt i Midgard etter historiens slutt. Det var for all del morsomt å løse de resterende gåtene, lete etter ravner og kaste meg i strupen på stadig mer utfordrende valkyrier, men noe av den magiske følelsen knyttet til spillets sømløse fortelling uteble, og dette etterlot en litt bitter ettersmak i spillmunnen min.

Sett over ett er dette likevel et spill det er vanskelig å ikke kose seg med, og de mange enestående enkeltøyeblikkene (med tilhørende nydelig og barsk musikk) framkaller nesten ståpels bare jeg tenker på dem.

Fikk du med deg hva som ble den samlede redaksjonens favoritter i år?
Her er de beste og mest skuffende spillene i 2018 »

Kommentarer (14)

Forsiden akkurat nå

Til toppen