I mer enn tjue år har Mafia-serien knivet om sin plass blant de store urbane sandkassespillene. Med Mafia: The Old Country har Hangar 13 kastet den urbane settingen ut vinduet, og tatt spilleren med på en reise tilbake til Sicilia på tidlig nittenhundretall. Resultatet er tidvist genialt, men for det meste ganske kjedelig.
Det gamle er nytt igjen
Mafia: The Old Country er det siste spillet fra California-baserte Hangar 13, som også har utviklet de to siste Mafia-spillene på vegne av 2K. Debuten kom i 2016 med Mafia III, et spill som skiller seg i både form og innhold fra resten. Det var i tiden å tilby åpne verdener som var stappfull med innhold, og Hangar 13 satset alt på et format fansen ikke var helt fortrolige med. Det er det klart mest omstridte Mafia-spillet, og til manges lettelse var det neste spillet deres en veldig tro gjenskapning av det på den tiden atten år gamle originalspillet.
Med Mafia: Definitive Edition fra 2020 var spillene på trygg grunn igjen, tilsynelatende. Den åpne verdenen var igjen mer som et bakteppe å regne, og det var historiefortellingen som sto i sentrum. The Old Country har fortsatt i samme retning, på godt og vondt.
I dette nyeste spillet tas nemlig spilleren med tilbake til før vi ble kjent med skikkelser som Tommy Angelo, Vito Scaletta og Lincoln Clay, da den sicilianske Mafiaen hadde sin spede begynnelse som fagforeningsknusere og pøbler for den italienske adelen. Året er 1904, og vi introduseres for hovedpersonen vår Enzo som gjeldsslave i en svovelgruve. Omstendighetene fører han inn i tjeneste hos en av de lokale mafiabossene, Don Torrisi, og handlingen som utspiller seg de neste timene vil virke kjent for alle som har sett en gangster-film eller to.
Historien i Mafia: The Old Country byr ikke på de store overraskelsene underveis, men har et spennende persongalleri og en fortellerteknisk teft som er beundringsverdig. Det er flust i paralleller, ironiske vendinger og symboler som etableres og realiseres. Helhetsinntrykket er svært filmatisk. Hele koloritten er som tatt ut av Gudfaren del 2, og både historien og omgivelsene bærer preg av et produksjonsteam med stor kunnskap og interesse for settingen.
Hagler og sitrontrær
Handlingen i Mafia: The Old Country foregår i områdene rundt den fiktive byen San Celeste, Valle Dotara på Sicilia. I Valle Dotara får man et lite tverrsnitt av omgivelsene man kunne forventet å se på øya for 120 års tid siden. Alt fra svovelgruvene til sitronlundene formidler en kjernetematikk om sammenhengen mellom velstand, jord, makt og vold. Matjorden på Sicilia var blant de mest dyrebare i Europa på den tiden, og sitronproduksjon sto høyt i kurs. Men sitronlunder vokser sakte, og frykten for hærverk skapte en åpning for organisert kriminalitet. Haglen i en kasse med sitroner er et symbol som dukker opp allerede under rulleteksten på begynnelsen av spillet.
Mye av grunnen til at matjorden var av så høy kvalitet, er den samme vulkanske aktivitetet som setter Enzo og alle de andre gruvearbeiderne i fare under spillets introduksjon. Hvert år i handlingen rundes også av med buldringen og brakingen fra denne vulkanen som kaster sin lange skygge over dalen. I skrivende stund har vulkanen Etna på Sicilia for øvrig utbrudd, og det er den mest aktive vulkanen i Europa.
Alt fra de historisk autentiske innvielsesseremoniene, til svovelgruvene, regional helgendyrkelse og mafiaens æreskultur gjengis i stor detalj. Det er mye her som jeg aldri har tenkt på før, som samhandlingen mellom mafiaen og godseiere mens Italia var et kongerike. I det hele tatt har Mafia: The Old Country mye på hjertet. Det er en hel del melodrama og romantikk, og jeg er imponert over at når Hangar 13 først tok en sjanse ved å flytte handlingen til en setting som er ukjent for mange, var de attpåtil så nøye med å representere den kulturen på en autentisk måte.
Så er det ikke til å stikke under en stol at de fleste historiene vi hører om mafiaen er tragedier. Historien tar noen ordentlig mørke vendinger, og jeg kan se for meg at mange spillere vil sitte igjen med blandede følelser. Det er egentlig helt i tråd med det som er den tematiske kjernen i både spillet, og i fortellinger vi kjenner til fra før av som fremstiller mafiaen. Til forskjell fra mange slike fortellinger var det faktisk noen uventede figurer som satt igjen med mye agens i historien, og det var forfriskende å se.
Mindre av det samme
Jeg har mye ros å gi Mafia: The Old Country, det er ikke det. Å kjøre fra sted til sted, delta i knivdueller og ta i bruk historiske hagler, rifler og pistoler mot både mafiosi og politimenn, kan tidvis føles ganske bra. De obligatoriske racing-sekvensene man kan kjenne igjen fra tidligere spill er fortsatt tilstedeværende, og jeg var ikke like frustrert som jeg ble sist. Problemet er at det egentlig er der det stopper.
Hangar 13 har med dette spillet tilsynelatende også valgt å ta et lite steg bort fra den realismen som var å finne i Mafia: Definitive Edition, som jeg egentlig gjerne skulle sett mer av. Det virker for meg som en bortkastet mulighet når settingen er så unik. Jeg undrer meg over hvorfor så mye tid i dette spillet tilbringes med kjedelige gjøremål, og hvorfor man ender opp med å tilbringe flere timer på å introduseres for svært enkle spillmekanismer. Jeg undrer meg over hvor kjedelige sekvensene der man må gjemme seg for fiender er, og hvorfor det ikke føles bedre å ri når man først tilbringer så mye tid på hesteryggen. Jeg undrer meg også over hvor grunt bønnekjede-oppgraderingssystemet føles. Og ja, oppgraderingssystemet er basert rundt Enzo sitt bønnekjede.
Så er det denne nydelige verdenen Hangar 13 har skapt, da. Historien beveger seg direkte fra kapittel til kapittel uten noen betydelige muligheter for utforskning, og selv om det har fungert helt greit siden originalspillet i 2002, byr det ikke på mange muligheter for å utforske kartet. I klassisk stil kan det tvert imot virke som at man tar spontant fyr hvis man beveger seg utenfor området oppdraget finner sted i.
Den nåværende utforskningsmodusen er også fullstendig ribbet for innhold. Det er ikke egentlig noen figurer å interagere med, eller noe å bruke våpnene sine til. Man kan kjøre bil og se etter samleobjekter. Verden er helt statisk, som et fotografi, og da er det forsåvidt passende at foto er den tredje tingen man kan drive litt med hvis man virkelig vil. Så skal det også sies at selv om jeg satte pris på historien, ga den meg ikke spesielt lyst til å returnere til en statisk verden der ingenting av det som skjedde har noe å si. Utviklerne sier selv at utforskningsmodusen til spillet skal utvides, og når sant skal sies føles spillet litt uferdig uten den.
Konklusjon
I år har jeg flere ganger blitt minnet på den hårfine balansen mellom spill som oppleves som filmatiske, og spill som like gjerne kunne vært filmer. Det er masse å like med Mafia: The Old Country. Spillet stiller sterkt både narrativt og atmosfærisk, og det er tydelig at produksjonsteamet vet godt hva de ville formidle. Da er det bare synd at selve spillet føles litt som en ettertanke.
Det som gjør dataspill særegent som narrativt medium er nemlig at de er så interaktive, og selv om jeg hadde det hyggelig nok med Mafia: The Old Country, kjenner jeg ikke et sterkt behov for å plukke opp igjen et nokså kort narrativt spill som brukte flere timer på å introdusere mekanismer som ikke er spesielt komplekse, for så å ikke gi meg tilstrekkelig mulighet til å bruke dem.
Jeg vil likevel berømme Hangar 13 for å ha fremstilt en verden jeg aldri har sett på denne måten før i et dataspill. Selv om jeg ikke ville anbefalt dette spillet til alle, ville jeg nærmest kalt det obligatorisk hvis du er mer enn middels interessert i den sicilianske mafiaens historie.
Mafia: The Old Country er tilgjengelig nå for PC, Xbox Series X/S (testet) og Playstation 5.
