Anmeldelse

Robots

Robothelten Rodney Copperbottom stormer nå fra det store sølvlerretet og inn på TV-skjermer over hele verden med sitt eget spill, Robots.

Side 1
Side 2

Valuta og ammunisjon
Rundt omkring på banene er det plassert terminaler hvor en har mulighet for å handle oppgraderinger til våpnene, i tillegg til å lagre spillet og låse opp bonusmateriale som tar spilleren med bak kulissene til utviklerne av spillet. For å handle på terminalene må en samle såkalt "scrap" som brukes som penger. Denne valutaen brukes også som ammunisjon i våpnene, noe som gjør det hele litt mer interessant. Er man en treffsikker skytter er det med andre ord mye enklere å få kjøpt seg de oppgraderingene en har lyst til enn om man skyter bort alle pengene for å nedkjempe fiender.

De tekniske løsningene i spillet er jevnt over bra. Spill som er beregnet på barn blir ofte forsømt på det grafikkmessige planet, men her er Robots et godt unntak. Spillet er et stykke fra å være bestemann i klassen når det gjelder grafisk fremstilling, men spillverdenen blir i grunnen avbildet rimelig realistisk, og både lyseffekter og overflater ser fine ut. Det som virkelig imponerer ved Robots er de små filmklippene som kommer mellom de forskjellige brettene for å knytte historien sammen. En del av materialet er trolig klippet rett ut fra animasjonsfilmen, men det er likevel deilig å se et spill som tar slike småklipp på alvor. I så måte imponerer også ekstramaterialet en låser opp i løpet av spillet. Disse små dokumentarfilmene er i skikkelig filmkvalitet og vil være interessante både for fans av filmen og for folk med en mer generell interesse for film og dataspill.

Lyden i spillet er ikke en like positiv opplevelse. Musikken er både anonym og til tider masete, og en del av lydeffektene går også litt fort ut på dato. I begynnelsen av spillet skal vår venn Rodney på død og liv lage en rar stønnelyd hver gang han hopper, noe som blir irriterende i et spill som i store trekk handler om å hoppe fra plattform til plattform. Etter hvert vokser heldigvis Rodney til, og i det puberteten og stemmeskiftet slår til lærer han også å holde kjeft mens han hopper. Likevel er dette et godt eksempel på flere smålyder som blir irriterende i stedet for å understreke og underbygge atmosfæren i spillet, slik de faktisk burde. Stemmeskuespillet er helt ok, men det er ganske tydelig at det ikke er de samme skuespillerne som har lagt på stemmer i både spillet og filmen.

Det største problemet med Robots er at bortimot alle oppdragene en skal løse, er like. Man skal nesten uten unntak få tak i noen deler eller tegninger som ligger rundt omkring i spillet, og av en eller annen grunn klarer alle å miste tegningene sine i nokså nøyaktig 16 deler. Hver gang skal en altså finne 16 forskjellige småting, og når en har gjort det, treffer en med en gang en ny tullebukk som har klart å tulle vekk 16 mutrer til. Det kan nesten virke som om det ikke har vært noen manusforfattere innblandet i spillet, men at en bare har klippet og limt fra filmmanuset og så slengt på en haug med prikk like utfordringer.

Konklusjon
I bunn og grunn har Robots både sterke og svake sider. Selve spillopplevelsen er morsom og utfordrende, kontrollene er tilfredstillende og grafikken gir et fint og helhetlig inntrykk. Likevel er det noen ting som trekker ganske mye ned, og det gjelder særlig mangelen på variasjon i oppdragene. Man trenger ikke ekstremt mye kreativitet for å kunne komme på noe mer originalt enn å finne seksten robot-deler om og om igjen, og dette hadde løftet opplevelsen en del. Om en derimot ser bort fra ensformigheten på dette området er spillet i grunnen en ganske morsom , om ikke veldig original, opplevelse.

Side 1
Side 2
PS2

Les også

Siste fra forsiden

Anmeldelse Tunic

Tunic er ute til PlayStation og Switch i dag – les vår anmeldelse av det herlige spillet

Tunic er et skikkelig kosespill som blander det beste fra todimensjonale Zelda-spill og litt Dark Souls.