Anmeldelse

Silent Hill 3

Forlatte og forfalne bygninger, med blodige vegger og mørke ganger. Steder spekket med diverse unike og fryktelige skapninger som er ute etter deg. Nok en gang inviterer Konami oss med til Silent Hill. Hvorfor i all verden skulle vi ønske å dra tilbake dit?

Side 1
Side 2

Når du går tom for kuler
Kombinasjonene jeg nevnte tidligere er hva som kreves av deg når du spiller Silent Hill 3 på normal vanskelighetsgrad. Du finner nemlig tre vanskelighetsgrader i spillet, og disse kan stilles individuelt for både kampene og gåtene. Dette gjør at en kan tilpasse spillet sin stil, enten du foretrekker kampens hete, litt hjernetrim, eller begge deler. En kan argumentere for at dette bidrar til å øke spillets varighet, men jeg tror dette kun gjelder kun de mest trofaste tilhengerne av serien. For de fleste vil det holde med en gjennomgang av spillet.

Silent Hill 3 er ikke blant de lengste spillene, men veier opp for det med kvalitet. Dersom du skulle gå tom for kuler - eller rettere sagt når du gjør det - må du klare deg med en kniv og et jernrør. Du får også tak på et sverd etterhvert, og dette er et meget effektivt våpen. Du finner biter av kjøtt som det er meningen du skal plassere på strategiske steder, for å avlede monstrene - men jeg synes ikke dette funket særlig bra. Det som fungerer bedre er å slå av lommelykten for en kort stund, da monstrene ikke ser deg så lett.

Kontrollsystemet er det ingen store endringer på, men det trengs heller ikke da det fungerer glatt nok som det er. Silent Hill-serien hører originalt hjemme på PlayStation, og fungerer best med en spill-kontroller. Det fungerer med tastatur, men fingrene kan fort få det travelt med å holde styr på alle funksjonene. Dette gjelder spesielt i de øyeblikkene av panikk du unektelig vil få oppleve i dette spillet. Kameravinkelen i Silent Hill 3 kan til tider styres av spilleren selv. Ofte er den likevel forhåndsbestemt, på en slik måte at du føler det er en film du ser på. Med tanke på mørket og stressfaktoren, vil du sjelden ha mulighet til å stoppe opp å se deg rundt. Dette bidrar til å skape en følelse av desperasjon, og kanskje også et snev av frustrasjon. Det føles riktig i spillet uansett. Du har ikke helt kontroll på hvor du havner hen, og må bare prøve og finne fram - og ikke minst overleve - som best du kan. Du har et kart over området, og det finnes alltid et rom i nærheten der du i fred og ro kan planlegge ditt neste trekk.

Grafikken er velkjent for de som har spilt de tidligere titlene i serien. Den eneste forskjellen er at den er sterkt forbedret siden sist. Skjermbildet viser en nærmest uvirkelig verden, i form av et kornete bilde. Dette gjør virkelig sitt til å skape en uhyggelig og grufull stemning. Veggene er dekket av møkk og blod. Det er for det meste mørkt, og mange ting er ødelagt eller nesten rustet i stykker. Du bruker lommelykten din trofast, men det er begrenset hvor langt den lyser. Detaljene på ansiktene til menneskene - du møter et par av dem også - er blant det beste jeg har sett. Kvaliteten på grafikken i PlayStation-versjonen er imponerende til konsoll å være. På PC-versjonen er grafikken bokstavelig talt skummelt bra. Mange av oss har en slektning eller bekjent som alltid ser bort fra skjermen når de virkelig intense scenene vises. Du skal absolutt ikke se bort i fra at du selv kommer til å gjøre det her. Bildet er til tider såpass nært å se ekte ut, at det kan få selv den mest hardbarkede tilhenger av skrekkfilmer til å føle seg uvel.

Audiovisuelt sett utgjør beskrivelsen av grafikken kun halvparten av hva Silent Hill 3 har å by på. Du hører nemlig konstant mindre hyggelige lyder omkring deg. De er gjerne av den mer udefinerbare sorten. Det er som kjent vanlig å frykte det som er ukjent, og disse lydene er ikke noe unntak. Nå og da spraker det i radioen din, noe som varsler deg om at det er fare på ferde. De som har spilt inn stemmene har ingenting å skamme seg over. Musikken er ikke så altfor dominerene, med unntak av under filmsekvensene. Musikken som finnes ellers, passer som hånd i hanske med spillet. Den blandes inn med nifse lydene i spillet, og de glir umerkbart over i hverandre.

Konklusjon
Silent Hill 3 er et mildt sagt uhyggelig spill. Det er ikke så mye hva som skjer i dette spillet, som skaper stemningen. Nøkkelen ligger i større grad i hvordan det skjer. Du vil ikke hoppe i stolen av frykt og overraskelse, i hvertfall ikke så mange ganger. Det er hele tiden en følelse av frykt og fascinasjon i dette spillet. En frykt som får hårene til å reise seg på kroppen, og en morbid fascinasjon som driver deg videre i spillet. Dersom du sitter med både en PlayStation 2 og en PC, anbefaler jeg å gå til innkjøp av PC-versjonen. Dette først og fremst på grunn av grafikken. PC-spillet kommer på en DVD-plate. Det krever et rimelig friskt grafikkort, og omtrent 5 GB ledig plass på disken din dersom du legger inn alle filmsekvensene. Har du i tillegg en spill-kontroller, så er det ingen grunn til å tvile. Silent Hill 3 er et av de beste spillene i sin sjanger. Det bringer ikke med seg så mye nytt, men inneholder det vi venter - og vel så det. Skru av lyset, ta gjerne på deg hodetelefoner og pris deg lykkelig for at det kun er et spill. Skulle du få mareritt i løpet av natta, så husk at det bare er en drøm. For det er det jo, eller?

Side 1
Side 2
PC

Les også

Siste fra forsiden