(Skrevet av Maren Agdestein, medieviter med kompetanse på digitale medier, kommunikasjon og spillkultur).
Vi som har barn i 2025, vet at skjermbruk er et vanskelig tema i hverdagen. Det vekker dårlig samvittighet, bekymring og diskusjoner i de titusen hjem og på de tusen foreldremøter. Helsedirektoratets forslag til nye retningslinjer er ment å hjelpe. De legger opp skjermgrenser i minutter og timer, basert på alder. De som ikke likte nyansene i rapporten fra Skjermbruksutvalget får endelig klare tall å styre etter.
Men foreldreskap lar seg ikke regulere med telling, om det så gjelder skjerm-minutter, skritt eller kalorier.
Skjermtid uten kontekst er meningsløst
For det første ser det ut til at mange nå tror at skjermreglene inkluderer det som skjer i barnehagen og på skolen, en misforståelse det er lett å skjønne bakgrunnen for. Michael A. Riegler har skrevet om dette i kronikk hos NRK Ytring.
Konstituert direktør i Helsedirektoratet presiserer i et svar samme sted at skjermreglene skal gjelde for fritiden. Samtidig mangler det en forklaring på hvorfor skjerm-minutter brukt på fritiden tilsynelatende er verre enn dem som er brukt i regi av barnehage og skole. Det ligger skjult mellom linjene at innhold og kontekst er av betydning, men bare når det ikke skjer i hjemmet.
Det mest grunnleggende problemet med slike regler er nettopp at de overser hva barna faktisk gjør på skjermen sin.
En åtteåring som redigerer egne videoer av legofigurer, lærer fransk på Duolingo eller spiller Roblox med klassekamerater, har en helt annen skjermopplevelse enn en som scroller alene på YouTube uten foreldrekontroll. Dette er også påpekt i kommentar av Rune Mentzoni m.fl. på Gamer.no. Skjermtid er ikke én ting. Det rommer alt fra kreativitet og læring og underholdning, til flukt og innlevelse.
Å måle skjermbruk i tid alene er som å telle hvor mange gram barna spiser, uten å ta hensyn til om det er chips, fast food, hjemmebakt loff eller rester fra gårsdagens middag. Matmetaforen er også brukt av hjerneforsker Daphné Bavelier som har funnet at enkelte dataspill kan gi deg raskere reaksjonsevner. Men det gir ingen grunn til at det gjelder alle spill, fordi de er så forskjellige.
Er det for eksempel noen som har tenkt på at femåringen ikke bør se Flåklypa Grand Prix på en og samme kveld? Den er 22 minutter for lang for den tilmålte timen fra Helsedirektoratet. Det er som om rådene er designet for å være en enkel huskeregle, og bare det.
Selv Maja Lunde nyanserer mer i sitt manifest for mindre skjerm i barndommen, Skjerm barna, her påpeker hun for eksempel at dataspill kan være utløp for kreativitet.
Mer skam enn støtte
De fleste foreldre vet at de burde sette grenser. Problemet er ikke mangel på vilje, men mangel på kunnskap og nyanserte og praktiske råd. Når myndighetene lanserer minuttnøyaktige skjermregler treffer det ikke som hjelp, men som skam. Skam for en tellekant som ikke ikke kjenner hverdagen til de enkelte familiene.
For noen er skjermen en støtte i tidsklemma. For andre er den et utgangspunkt for felles interesser og gode samtaler.
Mange barn bruker skjerm på en måte som gir mestringsfølelse, fellesskap og avslapping. Når reglene ikke tar høyde for det, ender de opp med å øke foreldrestresset, ikke redusere det. De fleste foreldre trenger å høre at når de gjør så godt de kan, så er det bra nok.
Ungen din blir neppe kriminell av litt flere minutter med skjermen per dag, statistikken taler tydelig om at utdanning og økonomi mye større utslag i slike tilfeller.
Ulikhet og urealistiske forventninger
De nye skjermreglene forutsetter at alle foreldre har like forutsetninger. Men virkeligheten er ulik. Noen har tilgang på trygge uteområder, fritidsaktiviteter og overskudd. Andre bor trangt, har skiftarbeid og eneansvar for barn og gjør så godt de kan.
Stramme skjermregler tar ikke høyde for forskjeller i livssituasjon, og risikerer å forsterke stigma mot foreldre som allerede føler seg presset.
Presset mot foreldre er allerede voldsomt stort, forteller forskere som studerer barn og foreldreskap. Mange foreldre føler at de ikke er gode nok, sier UiB-forsker Herrero-Arias i en sak forskning.no.
Er det rart at flere nordmenn velger å ikke få barn, når det virker så mye enklere å la være?
Om skjermen er demonen som må begrenses for enhver pris, hvilke foreldre tør innrømme at de er uenige i de strengeste klassereglene for hva som skjer på hjemmeskjermene?
Skam, såvel som frykt, er effektivt om en vil ha mindre diskusjon.
Vi trenger de smarte spørsmålene
I stedet for å telle minutter, burde vi stille spørsmål som: Hva gjør barnet på skjermen? Hvordan har barnet det, mens det skjer? Hva lærer barnet, hva føler og trenger det?
Vi trenger ikke strengere regler, vi trenger bedre samtaler.
Både mellom foreldre, barn, lærere og politikere.
Vi må forstå og snakke om hvordan skjermer påvirker barnas liv og hvordan vi kan være til stede, ikke bare kontrollere. Og vi trenger respekt for forskning og grundige rapporter, ikke kjappe råd som tekker velgere som ikke liker nyanser.
Foreldreskap tar tid. Vi gjør så godt vi kan, gjør feil, justerer, prøver igjen. Den komplekse hverdagen i en familie kan ikke reduseres til et universelt skjema eller felles stoppeklokke. Det viktigste barna trenger, er ikke perfekte oppmålte skjermminutter fra myndighetene.
Det er voksne som tør å være tett på, nysgjerrige og trygge nok til å stå i gråsonene.
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kommentarer til fredrik@gamer.no, merket «Gjestekommentar».
