(Skrevet av Rune Aune Mentzoni, Cecilie Jelstad, Bjørn Inge Nøkling og Dan Jørgen Eide i «Aktive gamere»).
Stefan N. Halck svarer på vår kritikk av Helsedirektoratets skjermtidsanbefalinger med en rekke interessante perspektiver på ulike dilemmaer vi som foreldre og skjermbrukere selv får i møtet med «Big Tech».
Bare for å gjøre det helt klart: Vi i Aktive Gamere mener myndighetene bør ha en aktiv rolle i å regulere både spillbransjen og andre deler av «Big Tech», og stiller oss bak Forbrukerrådets anbefalinger i deres rapporter om både «lootbokser» og virtuelle valutaer.
Vi ønsker faktisk ikke verken noen foreldrekamp mot myndighetene eller at foreldre skal overlates til seg selv i møtet med teknologi.
Og vi er virkelig ikke motstandere av at foreldre skal få gode råd og anbefalinger i møtet med spill.
En av oss har jo faktisk nylig sluppet en bok som er nettopp dette - tips og anbefalinger til foreldre som har barn som gamer (Rune Mentzoni, «Bare en runde til»).
Men denne gangen var det altså Helsedirektoratets konkrete anbefalinger om tidsbruk på skjerm som var tema, og ingenting annet.
Disse mener vi fortsatt er dårlige, og ikke i samsvar med eksisterende kunnskap.
Halck kritiserer oss for å bare bruke én kilde, Skjermbruksutvalgets rapport, men denne er ikke tilfeldig valgt. Vi nevner den fordi den rent faktisk er den eneste navngitte kilden Helsedirektoratet oppgir under «Bakgrunn, metode og prosess», hvor de også sier at den har vært «sentral i utarbeidelse av rådene». Og rapporten er både god og grundig, så da mener vi at det er ekstra interessant at den tydelig konkluderer med at det ikke er grunnlag i forskning for å gi klare tidsavgrensninger for generell skjermbruk.
Vi kunne også nevnt at UNICEF i en bred gjennomgang i 2022 konkluderte med at forskning til nå ikke har dokumentert noen sterk sammenheng mellom barns skjermbruk og mental helse-utfordringer, og at skjermtid trolig bare er en liten del av ligningen. Hva barn gjør når de bruker skjerm, og hvorfor de gjør det, er langt viktigere. Eller vi kunne vist til at samme organisasjon nå nylig presenterte en omfattende studie basert på titusener av barn fra store deler av verden og slo fast at «vi finner ingen klare bevis for at skjermtid skader barns mentale helse» (vår oversettelse).
Og det finnes selvsagt flere, men konklusjonene er gjennomgående de samme: effektene som finnes er små, neglisjerbare eller ikke-eksisterende, litt avhengig av hvem du spør. Helsedirektoratet sier også selv at det vitenskapelige grunnlaget for definerte grenseverdier for skjermtid mangler, og alt dette gjør at vi undrer oss over hvorfor de likevel insisterer på å kalle rådene kunnskapsbaserte.
Vi påstår ikke at det ikke finnes problematiske sider ved skjermbruk - det gjør det. Og det finnes måter å bruke skjerm på som trolig kan ha negativ påvirkning på barn og unge, så vel som voksne.
Men tidsbruk i seg selv er en dårlig indikator, særlig når det gjelder et så altomfattende begrep som «skjermbruk».
Det er ganske enkelt grunnleggende problematisk å samle fenomen som: lage musikk på laptop, slå opp i leksikon, lære språk i Duolingo, bygge hytte i Minecraft, samarbeide om oppgaveløsning i It Takes Two, gå påkino med pappa, bli utsatt for digital mobbing på snapchat, se instruksjonsvideoer om selvskading, og sevoldelig hardporno på dark web i en stor sekk, omtale det som ett og samme fenomen (skjermbruk) og så hevde at fenomenet er problematisk hvis det varer i mer en halvannen time, uten å ta høyde for hva i sekken en har holdt på med, hvorfor, eller hva en har drevet med resten av døgnet.
Derfor burde heller ikke tidsbruk på skjerm være hovedfokuset i myndighetenes anbefalinger til hvordan foreldre skal forholde seg til utfordringene som finnes.
Foreldre trenger råd og veiledning, men ikke disse rådene.
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kommentarer til fredrik@gamer.no, merket «Gjestekommentar».
