(Skrevet av Stefan N. Halck, tidligere journalist for Gamer.no og aktiv forkjemper for ansvarlig digitalisering).
Først litt om meg selv, så dere forstår hvorfor jeg skriver dette. Og med hvilken rett og på hvilket grunnlag jeg uttaler meg. Jeg er jo ikke forsker, men svært engasjert i tematikken.
Jeg begynte å spille dataspill på 80-tallet. Først vektor-grafikk på en «sort boks» hos en god venn. Deretter via Amiga 500 (med ekstra minne), til en gammel Dell-maskin hos en annen kompis. Så gikk det hakk i hel, der jeg i en periode fikk betalt for å teste datamaskiner og -spill.
Først som journalist for Hardware.no, og i de senere år Gamer.no. Jeg var på et tidspunkt ansvarlig redaktør og avdelingsleder for det vi i gamle dager kalte Hardware-nettverket (som jeg senere ledet over til å bli Tek.no). Så skulle mitt forhold til spill endre seg mye da jeg selv ble far, selv om jeg fortsatt gamer.
Så til saken. La meg først og fremst si at jeg er enig i mye av det dere skriver, Rune. Det at foreldre med fordel kan engasjere seg mer i barn og unges spillhverdag. For gaming er virkelig blitt en del av hverdagen til barna våre, som foreldre generelt sett vet alt for lite om. Og ofte blir stående å se på utenfra og inn. Der er det mye å hente.
Dere har også et poeng med at fokuset på foreldre og at de må sette tydeligere grenser, kan skape dårlig samvittighet. Ja, dette kan jeg skrive under på og kan en del om. Fordi jeg kjente på dette selv, startet jeg i 2017 et arbeid for å få foreldre til å snakke sammen om hvordan de sammen kunne skape den gode digitale hverdagen for barna sine. Og jeg har holdt over 300 foredrag for foreldre, barn og unge om blant annet gaming.
Da er en blanding av maktesløshet og dårlig samvittighet en gjenganger hos svært mange foreldre.
Samtidig mistenker jeg at dere retter baker for smed. Eller for å si det på «gamersk»: Det blir som å tenke at gjengene som flakker rundt i Night City er selve problemet – og ikke se rotårsaken, som er Arasaka.
Jeg mener at faktisk tidsbruk kombinert med hva barn og unge bruker denne tiden og ikke minst oppmerksomheten på, er en av de virkelig store utfordringene vi sitter med. Som enkeltindivid, innad i familier og som samfunn.
Jeg synes derfor dere rett og slett ikke løfter blikket høyt nok.
Det er i mine øyne ikke foreldre mot myndigheter her. Det er ikke de som liker spill mot de som ikke liker spill. Det handler egentlig ikke om gaming i det hele tatt. Det handler om big business. Og som «gammel» gamer gjør det vondt å skulle innrømme det. For jeg synes dette har ødelagt mye av gleden ved gaming.
For det er oss som individer og familier mot «big tech». Det er vårt samfunn mot noen av de mektigste og mest kyniske kommersielle kreftene vi noen gang har sett.
For det er jo (nesten) ikke indiespill barn og unge sitter og spiller.
Og i en slik sammenheng støtter jeg faktisk at Helsedirektoratet og myndighetene forsøker å sette ned en fot. Så jeg kan gjerne være den første til å støtte at vi burde være føre vár på disse tingene. Samtidig bør vi klare å handle klokt.
En vanskelig, men nødvendig balansegang
Jeg forstår hva dere sier. Jeg gjør virkelig det. Samtidig har jeg selv vært spillavhengig, og virkelig kjent på alle de mekanismene som spillbransjen har perfeksjonert for å holde oss inne i spilluniversene sine. Såkalte «dark patterns», «loot boxes» og så videre. Og det uten at vi en gang eier våre egne spill lenger. Sånn sett er det ikke plass for å være nostalgisk eller se dette i et begrenset perspektiv lenger. Det er nå min personlige mening. Og dette gjelder barna våre.
Ja, jeg synes selvfølgelig at vi skal basere debattene på kunnskap.
Samtidig er det tydelig at nåværende regjering ikke synes den ene kilden dere henviser til, Det digitale (i) livet, gikk langt nok.
Det viste kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun tydelig på Dagsnytt 18 samme kveld som rapporten kom. Jeg tenker også det kan være andre og bedre kilder å henvise til, enn denne éne rapporten dere trekker inn som et motargument.
Og at Helsedirektoratets råd ikke er basert på kunnskap klarer jeg ikke helt å se.
Helsedirektoratet gjør under avsnittet «Begrunnelse» (under hver bolk i rapporten) rede for hvorfor de mener det de gjør. Så jeg forstår ikke helt at dette skulle være kunnskapsløst. Jeg skal gjerne innrømme det om jeg tar feil, men klarer ikke helt å se hva dere peker på her. Så fint om dere kan opplyse meg.
Og jeg tenker at ved å holde tunga litt rett i munnen, men samtidig være litt framoverlent kan vi løse mye av dette.
For som Medietilsynet selv skrev allerede i 2022: Familiene kan ikke stå alene i dette. De sterke kommersielle kreftene som kjemper om våre barns tid og oppmerksomhet krever en viss form for regulering. Og så må vi snakke mer om hvordan vi kan gjøre dette.
For foreldre står i et kjempestort dilemma, som de trenger mye hjelp til å stå i.
Jeg er enig i at vi må fokusere mer på hva barn faktisk trenger.
Kanskje vi kan få bedre samtaler om dette dersom vi begrenser big techs nokså faste grep om våre barns tid og oppmerksomhet? Og om vår egen tid og oppmerksomhet i samme slengen?
Så la oss ta de store «boss fightene» først, og så blir de «små kampene» mye enklere. For det er ikke bare i fiktive verdener vi må kjempe mot overmakten - for noe vi tror på. Og jeg satser på barna og framtiden!
Et avsluttende ord: Klarer jeg også å være løsningorientert? Ja, det skulle jeg mene. Jeg ønsker for eksempel at vi sammen slår et slag for å styrke foreningslivet i Norge når det gjelder e-sport. Slik at gamingen i større grad kan foregå i organiserte former med voksne til stede. Og i mindre grad på de ekstremt kommersielle plattformene som i dag står for mye av den organiserte spillingen. Der andre voksne ofte ikke er til stede, og det foregår mye som ikke er positivt rundt selve gamingen. På Discord, YouTube, Twitch eller spillenes chattekanaler.
Bare et forslag, og som jeg vet mange andre jobber aktivt for.
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kommentarer til fredrik@gamer.no, merket «Gjestekommentar».
