Assassin's Creed Valhalla.
Sniktitt
Assassin's Creed Valhalla. (Foto: Ubisoft)

Assassin's Creed Valhalla

Vi har spilt Assassin's Creed Valhalla

Vikingspillet endrer på formelen, men har fremdeles mye Odyssey- og Origins-DNA i blodet.

Det har gått noen år siden Assassin's Creed Origins markerte et nytt skille for Ubisofts historiebaserte storserie. Mens grunnkonseptet – å tumle rundt i en åpen verden for å jakte ned fiender – fikk bestå, ble så å si alt annet renovert.

Et mer dynamisk og direkte kampsystem, oppdrag som plukkes opp rundt omkring i det massive kartet, og et progresjonssystem som i bunn og grunn gjør spillet til et rollespill av samme art som The Witcher 3, ga en ny giv til en aldrende formel. Grekenlandsoppfølgeren Assassin's Creed Odyssey tok ballen videre, og introduserte blant annet kampferdigheter og en rekke andre systemer å leke med, samt seriens minst jordnære sted og historie til nå. 

Høstens Assassin's Creed Valhalla følger sine to nyeste forgjengere ganske tett. Denne gangen er det East Anglia under vikingetiden på tampen av det niende århundre som er bakteppet for konflikten, med den norske immigrantvikingen Eivor som hovedperson. Vi fikk nylig spille tre timer av det kommende storspillet, og selv om Origin og Odysseys DNA har lagt en del føringer, er det flere justeringer og nyheter som vekker interessen.

Rädda Oswald – död eller levande

Vi plukker opp spillet en stund etter at Eivor har forlatt Norge og reist til Storbrittania, nærmere bestemt East Anglia som østdelen av området het på den tiden. Den kommende kongen Oswald – som ønsket å samle de nye nordboerne og sakserne under ett kongedømme er antatt død etter å ha blitt fanget av nordboerkrigsherren Rued, som heller vil ha sakserne som treller heller enn likeverdige borgere. 

De større slagene er kaotiske. Foto: Ubisoft

Vi må samle hærstyrker for å forberede oss på å angripe Burgh Castle for å hevne Oswald. Det første vi må gjøre er å fri et område fra en av Rueds undersåtter, og sørge for å vinne landsbyboernes gunst til det kommende slaget. Her fikk vi se hvordan vi kunne frigjøre et okkupert område, som etterpå fylles av mer vennlige allierte. 

Selve angrepet på Burgh Castle er mer avansert, der vi først ankommer slottet via langskip. Det virker som om disse båtangrepene erstatter skipsslagene fra Odyssey, men at de er mindre forseggjorte, der det eneste man egentlig trenger å ha kustus på er å ta dekning når det regner flammedraperte piler fra himmelen. 

Piler flyr, allierte faller mens de prøver å brøyte seg inn i festningen med en rambukk, og fiender kommer inn fra alle kanter. Det er kaotisk, men overkommelig. Enkelte fiendetyper krever mer strategiske valg enn andre, og er markert med gullkant over helselinja. Her må man kontre kjappe angrep med lynraske reflekser, eller klare å lese når kraftsalvene fra større fiender ikke er mulig å blokkere. 

En del endringer

Å kontrollere Eivor i kamp føles på mange måter ganske likt Kassandra og Alexios i Odyssey, der du blokkerer innkommende angrep, parerer lette angrep og ruller unna angrep som verken kan blokkeres eller pareres. I Valhalla kan du ha et våpen i hver hånd om du måtte ønske det, mens du da gir avkall på å beskytte deg med skjold. Du kan også bruke pil og bue til å skyte motstanderne på avstand. Nytt her er det at du kan skyte på svakhetspunkter som lyser opp på kroppene til fiendene for å stagge dem, eller for å gjøre ekstra skade. 

Til kamp. Foto: Ubisoft

Den største forskjellen i kampene er nok likevel at Assassin's Creed Valhalla introduserer et utholdenhetssystem. Dersom du ruller unna, slår eller blokkerer, senkes utholdenhetsmeteret, og når det er helt tomt blir det betydelig vanskeligere å respondere riktig i kamp. Målet er antageligvis å gjøre det vanskeligere å hamre på rulle- eller slagknappene, slik at man må være mer strategisk når man går inn i kamper.

Ferdighetene er også godt i tråd med de vi så i Odyssey, der man kan ha fire nærkampsferdigheter og fire avstandsferdigheter knyttet opp til hurtigmenyene. Forskjellen her er at de tilsynelatende er litt mindre ekstravagante enn i Odyssey, men byr på ting som kraftige angrep, giftpiler den slags. Disse ferdighetene lærer man seg og oppgraderer ved å plukke opp skriftruller.

Samtidig er det et ferdgihetstre her, men det er knyttet mer opp mot hvor godt man tukter de tre våpenklassene. Man stiger i nivå, og setter ut ferdighetspoeng i en av de tre grenene i treet, slik det har vært med tidligere spill i serien.

At helsen din ikke lenger regenereres automatisk er en annen stor endring fra Odyssey og Origins. Her må du i stedet bruke opp rasjoner – oppsamlet mat som bær og sopper – for å få igjen helse. 

Alt i alt virker det som om disse endringene er med på å gjøre Assassin's Creed Valhalla litt mer jordnært i kampene enn Odyssey der du endte opp med å kunne teleportere deg rundt på slagmarken. Det er likevel fremdeles temmelig vanskelig å håndtere større fiendegrupper, men med de kraftige ferdighetene kan du komme deg relativt greit ut av møljeslagsmål. 

Valg og konsekvenser

Vi får også se det som virker å være valg og konsekvenser her. Etter at Rued er beseiret kan man velge å avlive ham, eller høre på Oswalds formaning om å la ham leve. Dette får følger i det påfølgende bryllupet til Oswald der han skal både krones og gifte seg med sin utkårede, Valdis. Vi valgte å la Rued leve, noe som betyr at han bryter seg ut av fangenskapet og utfordrer Oswald til duell. Hva som hadde skjedd om vi hadde avlivet ham vet vi ikke, men kong Oswald ønsker etter alt å dømme å være en konge som viser nåde, noe som igjen gjenspeiles når Rued beseires i duellen og underkaster seg sin nye herre. 

Kong Oswald. Foto: Ubisoft

Under denne bryllupsekvensen får vi også se en mer hverdagslig side av Eivor, som deltar i drikkekonkurranser, blinkskyting, og som blir sjekket opp av interesserte parter. Alt i alt virker det som om det er i slike sekvenser Assassin's Creed Valhalla vil la oss velge hvordan vi ønsker å spille Eivor, ikke ulikt hvordan dette ble løst i Odyssey. 

East Anglia i all sin prakt

Etter Oswalds kroning fikk vi litt tid til å utforske resten av East Anglia, som tilsynelatende er en liten del av det totale verdenskartet. De varme, grønne områdene minner svært mye om den samme Europeiske faunaen og floraen som The Witcher 3: Wild Hunt skildret, og det er vanskelig å ikke se likhetene mellom de to spillene her. 

East Anglia er grønt og frodig. Foto: Ubisoft

For å komme oss rundt er det letteste å hoppe på hesteryggen og ri på de opptråkkede stiene mellom områdene. Små bosettinger og større byer er spredt om i landskapet, og som i de to forrige spillene kan du bruke fuglekumpanen din – i dette tilfellet ravnen Sýnin – til å skaffe deg oversikt over interesseområder og ressurser. Man kan også tilkalle langskipet til Eivor når som helst for å seile over større vannområder, og kan slå av en liten trall på veien. Man bruker også langskipet for å dra på vikingetokt, kalt «raid».

I verdenen kan man gjøre en hel del sideoppdrag, som å jakte ned skatter, eller befri beleirede områder. Vi snublet også over en mystisk steinansamling, der målet er å finne hvilket punkt man må stå for å se mønsteret som åpenbarer seg mellom steinene. 

Vi fikk også en smakebit på noen unike sjefskampsoppdrag som det tydeligvis finnes flere av. Den ene lot oss jakte ned en svært kraftig villhund, som krever lynkjappe reflekser og god utholdenhet. På et annet sted snublet vi over en seiðr-trollkvinne som antageligvis er noe av det mer overnaturlige spillet har å by på. Begge kampene er beinharde og skreddersydde, og krever at man tilpasser seg omgivelsene for å slå dem.

Konklusjon

Langskipet. Foto: Ubisoft

Assassin's Creed Valhalla virker til syvende og sist som et spill som raffinerer elementene fra Assassin's Creed Origins og Odyssey og lager sin egen vri på de to konseptene. Nyvinningene som er her gjør at man må tilnærme seg kamper på andre måter, og sørger for at man må tenke litt nytt rundt å bruke opp utholdenhet og helse.

Den nye viking-settingen er veldig forseggjort, og særs interessant for oss skandinavere som selvfølgelig har et litt annet forhold til kildematerialet enn de fleste. Helt historisk korrekt er det nok ikke, men Assassin's Creed har sjelden fulgt kildematerialet til punkt og prikke uansett. 

Samtidig er dette mer Assassin's Creed i en formel som vi har sett et par spill av allerede. Den største fallgruven kan være at folk er lei konseptet. At spillets regissør plutselig forlot prosjektet for en måneds tid siden på grunn av anklager om mer private forhold, er også et usikkerhetsmoment som gjør at det er vanskelig å vite hvor mye av de røffeste kantene som rekker å slipes ned før lansering. Vi får se hvordan det blir når Assassin's Creed Valhalla slippes i høst.

Assassin's Creed Valhalla kommer 17. november , til PlayStation 4, Xbox One, Stadia og PC. Spillet slippes også til PlayStation 5 og Xbox Series X når de plattformene er på markedet.

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen