TILBAKEBLIKK: «You must gather your party before venturing forth»
Tilbakeblikk
(Bilde: Beamdog)

Baldur's Gate-serien

«You must gather your party before venturing forth»

Et kjærlighetsbrev til Sverdkysten.

NB. Denne artikkelen inneholder store avsløringer om handlingen i spillene Baldur's Gate, og Baldur's Gate II: Shadows of Amn.

Det kjennes som en livstid siden Black Isle sendte meg ut på min første ferd langs sverdkysten. Baldur’s Gate kom ut i 1998 på fem skinnende CD-ROM-plater. En full installasjon på familie-PC-en betydde å slette stort sett alt annet fra disken for å få plass. En mer plassøkonomisk person hadde kanskje klart seg med minimumsinstallasjonen, men hvem ønsker vel å bruke tid på å bytte CD-plater når man er ute på eventyr?

Eventyret startet rolig, i trygge omgivelser i biblioteksbyen Candlekeep. Sammen med fosterfar Gorion og barndomsvenninnen Imoen var det en bekymringsløs tilværelse. Den største utfordringen var noen rotter i kjelleren og en og annen fyllik på det lokale vertshuset. Men idyllen kunne ikke vare. To attentatforsøk på en og samme dag snudde tilværelsen på hodet og jeg ble sendt på flukt en stormfull natt.

Noe var på ferde, og det var åpenbart noen hemmeligheter som Gorion ikke hadde fortalt meg. Han skulle heller ikke rekke å fortelle det, for kort tid ut i natten ble vi overfalt av skumle skurker med skumlere hensikter. Min stakkars fosterfar måtte bøte med livet da han kjøpte tid for at jeg skulle flykte.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Baldur's Gate: Enhanced Edition »

Mulighetenes land

Og her starter eventyret. Mitt eventyr. Baldur’s Gate var det første spillet jeg spilte hvor jeg opplevde at jeg kunne lage min egen fortelling. Jeg bestemte hva som skulle skje, hvem jeg ville reise sammen med, hvem som skulle leve og hvem som skulle dø. Det var en ganske skjelsettende oppdagelse for en ung gutt, og det var i dette øyeblikket at jeg forelsket meg hodestups i dataspillmediet.

Det er en scene i den høyst middelmådige komedien The Cable Guy som kom ut to år tidligere hvor Jim Carry's rollefigur står på en diger parabolantenne i pøsregnet og holder en flammende appell om moderne kommunikasjonsteknologi. «There is no end to the possibilities!» konkluderer han, og det var akkurat slik jeg følte det da jeg spilte Baldurs Gate. En enorm verden av muligheter lå for mine føtter og alt kunne skje.

Kjære Candlekeep. Mitt uskyldige barndomshjem. Skjermbilde: Beamdog

Det ble en ferd som skulle vare i mange år, og heldigvis måtte jeg ikke reise alene. Jeg traff mange følgesvenner på min ferd. Først dukket den komiske duoen Xzar og Montaron opp. Den ene en gæren trollmann med pyromaniske tendenser og den andre en hobbit med høyst tvilsomme motiver. Det er lett for å havne i dårlig selskap når man er ute på eventyr, men selv om de hadde noen uortodokse ideer så synes jeg de var en trivelig duo.

Ved Friendly Arms Inn møtte jeg den beintøffe harper-druiden Jaheira og hennes beslutningvegrende partner Kahlid. De to var gamle kjente av Gorion og skulle følge meg langt på ferden. Nede i gruvebyen Nashkel fant jeg en kuriøs fyr ved navn Minsc. Han var en skallet ranger som hadde storslåtte historier om hvordan han bekjempet ondskap sammen med sin trofast følgesvenn Boo. Denne Boo ble fremstilt som en blodtørstig om enn rettskaffen fyr, men senere fant jeg ut at det dreide seg om en hamster som Minsc bar med seg i lomma. Det var nok grunn til å stille spørsmål ved hvor mange harde slag Minsc hadde fått i hoderegionen, men med de søte pipelydene til Boo var det umulig å ikke ta dem med på ferden.

Baldur’s Gate hadde intet mindre enn 25 figurer som kunne bli med i gruppen min. Noe som bidro til at jeg reiste ut på nye eventyr igjen og igjen. Jeg kunne sette sammen gruppen min som jeg ville. Om jeg ønsket å sparke ondskapen ut av de vestlige skogene sammen med Minsc kunne jeg gjøre det, og om jeg heller følte for å brenne ned skogen og plyndre lokale kjøpmenn med Xzar og Montaron var det også et verdig tidsfordriv.

La meg ta deg med til byen min

Mye tid gikk med på å ferdes langs landeveiene på Sverdkysten og nedsable banditter, kobolds, gnoll og andre krek som dukket opp. Men selv om bevegelsesfriheten og den friske bygdeluften var appellerende, kjente jeg et kall som dro meg lenger nord. Over insektsbefengte jorder, og vaklende broer kom jeg endelig til brosteinslagte gater som ledet meg inn gjennom de høye byportene til den grå havna, Sverdkystens urbane metropol, selveste Baldur’s Gate.

Vær varsom. Det er mange gærne folk i storbyen. Skjermbilde: Beamdog

Etter dagesvis i grisgrendte strøk var mitt første besøk i storbyen nok en øyeåpner. Det var folk overalt, butikker som solgte hva det skulle være, templer til ulike guder, store som små, gode som onde. For ikke å snakke om alle oppdragene som byen hadde å by på. For en landsens gutt var det lett å gå seg vill mellom vakre villaer og travle markedsplasser, men høye hus kaster lange skygger og i mørke bakgater lurte farer som selv byvaktene holdt seg unna.

Og langt under byens travle gater blant gamle ruiner og knuste drømmer skulle to skjebner møtes. Jeg, en snill gutt fra beskjedne kår i Candlekeep, og Sarevok, den ambisiøse gategutten som vokste opp under tøffe forhold og som gjennom drap og blodsytelse ønsket å ta sin plass blant gudene som den nye Lord of Murder. Min halvbror? Var han og jeg et produkt av den samme ondskapen? Og om utgangspunktet var så annerledes, hvordan kunne vi da være så forskjellige?

Det endte ikke så bra for Sarevok. Kanskje fikk han som fortjent, men bak hver god antagonist står det en trist skjebne. Kanskje kunne alt dette ha vært unngått om Gorion og harperne hadde agert annerledes? Er det ikke alltid slik at det er den neste generasjonen som må betale for sine fedres synder?

Uansett så var eventyret mitt over. CD-ROM-ene ble pakket bort, og spillet avinstallert for å gi plass til andre opplevelser. Noen år senere etter tusenårsskiftet kjente jeg det samme kallet som ikke var til å ta feil av. Baldur’s Gate 2 kom ut, og eventyret til Gorions fosterbarn, mitt eventyr, skulle fortsette.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Baldur's Gate II: Enhanced Edition »

På kjempers skuldre

Sammen med Imoen, Minsc og Jaheira var jeg kidnappet og holdt mot min vilje i en fangehule langt under jorda. En trollmann, Jon Irenicus, drev med grusomme eksperimenter og både jeg og Imoen ble utsatt for forferdelige overgrep. Det virket som en håpløs situasjon, men med ett hørte vi lyden av kamp i det fjerne. Noen hadde angrepet trollmannens mystiske undergunnsbase og det var vår mulighet til å snike oss unna. Og her startet eventyret mitt på nytt.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har spilt gjennom flukten fra Irenicus’ base. Hver krik og krok av den kan jeg utenatt. Jeg har memorert den beste og raskeste måten gjennom den hvor jeg får mest mulig erfaringspoeng, og kommer meg greiest frem til enden av grotten hvor spillet åpner seg opp, og jeg stiger ut til et fremmed sted, den ubarmhjertige storbyen Athkatla.

Irenicus og Imoen blir tatt i forvaring for ulovlig bruk av magi, og etter hvert sendt avgårde til Spellhold, en slags kombinasjon av høysikkerhetsfengsel og galehus for magibrukere. Dermed starter en lang reise for å frigjøre Imoen og ta hevn på den onde trollmannen. Og hvilken reise det ble.

I Baldur’s Gate ble jeg helt satt ut av det enorme potensiale som lå i datarollespill til å smi min egen historie. I Baldur’s Gate 2 handlet det mer om å gjøre historien interessant, og den vanvittige mengden innhold som fantes i det spillet. Her rullet utviklerne naturlig 20 på både kvantitet og kvalitet. En av de mest slitne flosklene fra fantasyspill, bøker og filmer er «en storslagen reise», men Baldur’s Gate 2 er alle storslagne reisers mor.

Gode råd dyre

Jeg havnet raskt i dårlig selskap i Athkatla. For å komme meg til Spellhold for å redde Imoen trengte jeg mye penger, raskt. Det var flere grupper som ønsket å hjelpe meg med dette, men alle hadde sin pris, og lovlydighet stod ikke høyt på prioriteringslista deres. Tidvis ble jeg brukt som en brikke i et større politisk spill, men noen ganger helliger vel målet midlene?

Gjennom samarbeid med en kriminell organisasjon fikk jeg til slutt pengene jeg trengte. Ikke at det var fort gjort. Jeg hadde saumfart Atkathla, drevet ut en ond kult fra kloakken, satt en stopper for en ring med slavehandlere, berget en ung arving sitt familieslott fra en trollinvasjon, og stoppet en forsmådd gnom fra å terrorisere et omreisende sirkus. Jeg drev en gammel trollmann ut av sin magisk dimensjonsreisende kule, stoppet en morder fra å terrorisere bygatene om natta, hindret en landsby fra å bli ødelagt av hevnfulle druider og fikk drevet ut onde skyggeskapninger fra et gammel tempel til solguden Amaunator. Dette og mer til skjedde før jeg i det hele tatt startet på min egen reise.

Allerede fra første stund satte jeg mitt preg på Athkatla. Skjermbilde: Beamdog

Heldigvis hadde jeg mye hjelp på veien. I tillegg til Minsc og Jaheira møtte jeg den slu sverdsvingeren Yoshimo, den naive rikmannsjenta Nalia, den eventyrlystne sirkusartisten Aerie, den eksentriske oppfinnergnomen Jan Jansen, og den velmenende om enn retningsløse presten Anomen.

Baldur's Gate 2 hadde ikke bare en grensesprengende mengde eventyr å begi seg ut på, det var også første gangen jeg opplevde at spillet jeg spilte ga meg muligheten til å påvirke verdenen jeg befant meg i. Det introduserte såkalte «strongholds», en slags base som var ulik basert på hvilken klasse du spilte. En kriger kunne overta styringen av slottet til Nalia med påfølgende oppdrag og utfordringer, mens en Bard fikk drive sitt eget teater i Athkatla. En druide kunne lede sin egen sirkel av likesinnede, mens en tyv fikk styre sin egen avdeling av tyvelauget. Så mange grunner til å spille spillet om igjen.

Reisefølget ble også gjort mer interessant. Alle hadde unike oppdrag knyttet til seg, og sammensetningen av gruppen din påvirket dialogflyten på ferden. Noen figurer kommer godt overens, kanskje av og til for godt, mens andre hater hverandre. Som leder av gruppen måtte jeg ofte inn og mekle mellom dem for å sikre at vi alle dro i samme retning. 

Så var det kjærligheten da. Det er nemlig flere av dine følgesvenner som er åpne for å innlede et romantisk forhold, men da må man spille kortene sine riktig. Jeg kunne ikke unngå å føle sympati med Jaheira da vi oppdaget at hennes partner Khalid hadde møtt sitt endelikt under et av Jon Irenicus' mange eksperimenter. Jeg trøstet den standhaftige enken og etter hvert ble vi mer enn venner. Da hennes verden igjen ble snudd opp ned var jeg der for henne og sammen var vi dynamitt. Vi ble en uadskillelig duo som kjempet for balanse og rettskaffenhet i Faerun. «The couple that slays together, stays together.»

LES OGSÅ: Baldur's Gate 3 får en «prequel» i form av en Dungeon's & Dragons-kampanjemodul »

Riket ved veiens ende

Man kunne kanskje tro at jeg gjennom alle disse opplevelsene ville miste målet mitt av syne, men så skjedde ikke. Reisen fortsatte ut på havet, gjennom The Underdark og frem til Spellhold hvor min nemesis Irenicus gjennom magi og manipulasjon hadde overtatt hele styringa. Hans motiver ble etter hvert avslørt, og det viste seg at bak alle hans grusomme overgrep og eksperimenter lå det et snev av kjærlighet. Han søkte å finne en måte å forlenge livet til sin søster som sammen med ham selv ble kastet ut av alvenes rike og dermed ble dømt til et liv som dødelig. 

Irenicus' ambisjoner var likevel grandiose og han brydde seg ikke om hvem han tråkket på for å nå dem. Sammen med sin søstere ønsket han å oppnå en gudommelig tilstand, og for å få dette til trengte han en høyst spesiell sjel, min sjel. Dermed ble min skjebne tatt ut av mine egene hender. For å overleve måtte jeg stoppe Jon Irenicus og hans søster. Det ble en kamp som strakk seg gjennom morderiske labyrinter, ruiner av en gammel alveby og til slutt gjennom helvete selv. 

Den storslagne reisen nådde sitt klimaks og endelig kunne jeg hvile. Det vil si, jeg kunne hvile, men valgte å kaste meg inn i spillet igjen, fra starten av, med en ny helt. For dette er en historie det er verdt å spille igjen og igjen.

En ny begynnelse?

I lang tid har jeg tenkt at siste vers i Baldur's Gate-sagaen var skrevet. Tidligere forsøk på å lage en ny oppfølger har strandet og de fleste hadde nok slått seg til ro med at Baldur's Gate ville forbli et klenodium fra de isometriske rollespills gullalder. Men nå har altså Baldur's Gate 3 blitt annonsert. Nesten 20 år senere er det på nytt håp om at jeg igjen kan snøre på meg eventyrskoene, pakke sekken og returnere til kjente og kjære landeveier på Sverdkysten. 

Det er selvsagt med en hvis skepsis man møter en slik nyhet. Hvordan kommer dette til å bli? Vil de klare å opprettholde den samme standarden som de gamle spillene, eller vil de besudle ettermæle til en av tidenes beste spillserier? Likevel kan jeg ikke unngå å glede meg. Utviklerne i Larian vet at det er store sko de skal fylle, og jeg håper de viser seg utfordringen verdig. Hvis ikke så kan man alltids returnere til gjenngrodde stier i Baldur's Gate 1 og 2 der eventyrene egentlig aldri slutter.

LES OGSÅ: Tilbakeblikk på Arcanum: Of Steamworks and Magick Obscura »

Baldur's Gate II

Windows
Slippdato: 15. november 2013

Baldur's Gate II: Shadows of Amn

Windows
Slippdato: 29. september 2000
Sjanger: Rollespill
Utvikler: BioWare Corp.
Utgiver: Interplay

Baldur's Gate: Tales of the Sword Coast

Windows
Slippdato: 30. april 1999
Sjanger: Rollespill
Utvikler: BioWare Corp.
Utgiver: Interplay

Kommentarer (10)

Forsiden akkurat nå

Til toppen