Det begynner å bli en stund siden Tony Hawk’s-spillene skapte en helt ny spillsjanger. Årets spill er det syvende i rekken, noe som kanskje ikke overrasker med tanke på hvor vanvittig godt de tidligere spillene har blitt mottatt. Det er ikke mange serier forunt å fortsette så lenge, det er i all hovedsak sportsspill som får lov til å komme ut år etter år, etter år. Problemet med typiske sportsspill er at de har en tendens til å stagnere. Det skjer vanligvis lite nytt bortsett fra noen nye lagoppsett og den slags ting. Tony Hawk's derimot har alltid hatt en mer aktiv utvikling og fornyet seg mer fra gang til gang. Årets utgave er intet unntak, og selv om de helt store nyhetene uteblir er det plenty nytt å kose seg med her. Det er ikke mye som minner om fordums dager når du kommer i gang med Tony Hawk’s American Wasteland.
En delvis gjenfødelse av serien
De fire første spillene i serien hadde samme navn og var relativt like. Utviklingen mellom de tre første gikk for det meste i nye triks, litt bedre grafikk og mer omfattende baner. Etter tre spill sto serien i fare for å stagnere. Spill nummer fire derimot var en liten revolusjon, borte var to minutters runder og leting etter skjulte videokassetter. Nå gjaldt store baner og frihet til selv å velge hva du ville gjøre, og når du ville gjøre det. Det femte spillet var på mange måter seriens gjenfødelse. Det ble enda mindre fokus på fastsatte runder og oppgaver. Vi ble introdusert for historiedrevet skating og personutvikling, Underground var født. Etter to Underground-spill har Neversoft i samarbeid med Tony Hawk funnet ut at det igjen er på tide med litt fornyelse, resultatet er Tony Hawk's American Wasteland. Borte er satsingen på Bam Margera og hans Jackass-takter. Nå er det den gamle skolen, og ikke minst gamle helter, som gjelder.
Du er en stakkars misforstått skater som ikke passer inn i hjembyen på det amerikanske bondelandet. Den eneste måten å komme deg ut blant folk som deg selv, er å komme deg vekk fra småbylivet og ut i den store verden. Bussen til Los Angeles er løsningen, hvilket sted er vel bedre enn skatingens fødested. Det viser seg dessverre fort at du ikke er den eneste som har tenkt i de baner, LA er full av håpefulle skatere. Byen er også full av innfødte som ikke har mye til overs for folk som deg, folk som prøver å trenge seg inn på deres territorium. Velkomsten er alt annet enn varm og i det du går av bussen blir du overfalt av to relativt uhøflige innfødte som tar fra deg alt du har, alt bortsett fra skateboardet naturligvis. Heldigvis har selv en by som Los Angeles noen barmhjertige sjeler som er villige til å rekke en håpløs stakkar en hjelpende hånd.
Heng med Tony Alva og Z-Boys
Gjengen du ender opp sammen med består av en rekke old school skatere, blant dem en levende legende. Denne gjengen holder til i sitt eget lille paradis gjemt i åsene bak Beverly Hills. Her ligger et område som går under navnet Skate Ranch, et sted fullt av slitne ramper og annet skrot. Skrot som fungerer ypperlig til ville triks og kombinasjoner. Ditt mål i spillet er å samle mer skrot og deler til dette området. Slik skal dere skape den fetest tenkelig skateparken i verden.
Utviklerne skryter av store, sømløse områder du kan skate på. Byen er en eneste stor skateorgie uten lastetider og venting, i alle fall om man skal tro på hypen som har blitt spredt. Dessverre er dette en sannhet med modifikasjoner. Det er for så vidt sant at du ikke trenger å vente på lasting mellom områdene, men der slutter det også. Bydelene er ikke nevneverdig større enn tidligere, ikke er de mer avanserte heller. Det eneste som har skjedd er at lasting nå foregår mens du skater fra bydel til bydel. Den turen forgår i noe som best kan beskrives som tunneler med noen få rails og kanter.
Dermed blir det ikke noe av den store sømløse byen vi ble lovet. Det er ikke som i Grand Theft Auto eller True Crime, det er ikke en gang som i Need for Speed Underground. Nå skal det sies at banene er gode som de er, men det hadde vært morsomt å se Tony Hawk’s i en gigantisk by hvor du kan skate fritt rundt. Når banene først er som de er gjelder det å gjøre det beste ut av det. Oppdragene er spredt tykt utover de forskjellige områdene og et av spillets styrker er at historien fører deg frem og tilbake mellom bydelene. Tidligere var spillene mye mer lineært bygget opp og du var sjelden innom samme området mer enn en gang. Denne gangen hopper relativt smertefritt frem og tilbake mellom områdene og mange av oppdragene slynger seg gjennom flere bydeler. Dette hjelper på den noe innesperrede følelsen de tidligere spillene har hatt og gir mer frihet til deg som spiller.
Tidvis plagsomt nitidig
Tony Hawk’s American Wasteland kan fremstå som svært frustrerende for spillere med lang fartstid i serien. Store deler av oppdragene i spillet er rene opplæringsoppdrag. Her må du på nytt lære alt om manuals, reverts, grinds og flips. Det kan virke som om Activision har siktet seg mer inn på de som aldri tidligere har spilt spill i serien, fremfor å satse på trofaste tilhengere. For de av oss som er vant til å starte hardt med millionkombinasjoner blir den første kvartparten av spillet ulidelig lang. Dessverre er det ingen måte å komme utenom all den grunnleggende opplæringen på, men den som venter på noe godt venter som kjent ikke forgjeves. For når alt det kjedelige er unnagjort ligger det en god dose moro og venter. Her er det mengder av utfordringer av ymse karakter og vanskelighetsgrad og til og med erfarne spillere får ting å bryne seg på.
