ANMELDELSE: Uncharted 2: Among Thieves
Anmeldelse

Uncharted 2: Among Thieves

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

For tilhengere av Uncharted: Drake's Fortune, som etter undertegnedes mening fortsatt er et av de bedre spillene Sonys konsoll har å by på, bør det ikke være noen overraskelse at Nathan Drake igjen har klart å rote seg opp i et livsfarlig kappløp om en av verdens best skjulte skatter. Denne gangen er gullbyen El Dorado byttet ut med paradiset Shangri-La, og spor etterlatt av oppdageren Marco Polo er grunnlaget for en ny skattejakt.

I god tradisjon

Historien starter som utallige tyverifilmer med et brekk og illusjoner om rikdom og er tydelig inspirert av både Lara Croft, et par-tre actionhelter og ikke minst Indiana Jones. Nathan Drake er litt røffere i stilen enn sistnevnte, og tar skytevåpenet fatt ganske mye oftere, men utenom det er det mange likhetstrekk. Her er det både myteomspunnede skatter, skjulte templer, fryktelige forbannelser og mye akrobatikk.

Nærkamp er lett, og stilig.
Nærkamp er lett, og stilig.

Utvikleren Naughty Dog har laget et skikkelig eventyr, der ferden tar oss til fjerne himmelstrøk og eksotiske reisemål. Gjennom 24 kapitler får vi besøke Tyrkia, Borneo og ikke minst Himalaya-fjellene og Nepal – visuelt slående omgivelser er ikke mangelvare. Naturlig nok er det mye vakkert landskap, spesielt i Himalaya, men også byene og innendørsområdene har et håndlaget preg og et høyt detaljnivå som gjør at du gjerne stopper opp bare for å se.

Fri utforsking er det derimot fint lite av. Skuffende lite, kanskje, for noe som delvis fortoner seg som et plattformspill. Som oftest blir man ledet gjennom en helt bestemt rute. Jeg spør meg selv om ikke det er en uting at det blir såpass lineært, men samtidig vet jeg at de vanskelig kunne ha levert den samme stramt regisserte filmatiske opplevelsen om det hadde vært mange måter å nå målet på.

Og på det punktet skinner virkelig Uncharted 2. Det er alltid noe som skjer, og det ene overgår det andre i hvor perfekt det er fremstilt rent teknisk. Selv om det kanskje i forhold til troverdighet er i overkant mange ganger Nathan eller vennene hans er millimetre eller millisekunder fra å stupe i døden, så er det også en herlig følelse når man stadig unnslipper katastrofen i siste øyeblikk.

Nathan Drake – en fjellgeit

Når man er ute på eventyr med Nathan Drake må man til stadighet forsere glatte fjellvegger og gjøre halsbrekkende hopp for å avansere. Selv om man ofte må finne ut hvordan man skal komme seg fra A til B selv, er det som oftest bare den éne veien som finnes. Paradoksalt nok er det av og til sånn at man bruker mer tid på å finne ut hvor klatrestien går enn på de andre gåtene man blir stilt overfor.

Det kryr av spektakulære områder i Nepal.
Det kryr av spektakulære områder i Nepal.

I forhold til andre spill som inneholder blandingen av tredjepersonsskyting, klatring og gåter er det overraskende få av sistnevnte. Gåtene er også veldig enkle, og de fleste av dem løses veldig lett ved å bla litt i Nathans journal, der man ikke bare finner ledetråder, men som oftest også hele løsningen på problemet. Det er neppe ment som hjernetrim, men som enkel avveksling. Jeg skulle selv ønske meg flere skikkelige gåter, men innser at Naughty Dog har valgt å sette hovedfokus på action.

Den nevnte journalen er ellers full av nerdeappell og mer eller mindre nyttige skriblerier fra Nathan, og avslører med sjarmerende internett-uttrykk at han mellom eventyrene trolig har vært innom verdensveven mer enn én gang – eller kanskje det bare er utviklerne hos Naughty Dog.

Kjeltringen som ble helt

Nathan Drake er en allsidig hovedperson. For det første er han en utspekulert kjeltring uten respekt for loven, som gjerne banker opp uskyldige for å få tak i det han vil ha. Selv om han i starten vil fremstå som pasifist og nøyer seg med bedøvelsespiler i pistolen når han plaffer ned museumsvakter, benytter han gjerne sjansen til å kaste en av de samme vaktene fem etasjer ned i asfalten for å skape et underholdende øyeblikk for spilleren.

Manusforfatteren har nok ønsket å gjøre Nathan tøff, men sympatisk, og selv om man gjennom hele spillet slakter ned de onde for fote antar jeg at de ikke helt har tenkt over situasjonen der det faktisk legges opp til at man skal lemleste en uskyldig. Men til syvende og sist setter han likevel sitt eget liv på spill og redder verden – og på den måten gjør han opp for sitt frynsete rykte.

Klatre på et godstog i fart? Ikke noe problem.
Klatre på et godstog i fart? Ikke noe problem.

Han er også uansett en knakende kjekk og likandes kar. Gjennom hele spillet kommer han med små, humoristiske kommentarer – enten han snakker med en eventyrerkollega, eller med seg selv. Selv om Naughty Dog velter seg i opplagte vitser virker den lekne småpraten smart, men samtidig naturlig og spontan, og er et veldig godt og underholdende avbrekk fra den hektiske actionen som fyller spillet ellers. Ved endt historie føler man at man har blitt godt kjent med denne godmodige røveren.

Uncharted 2 er en velregissert fortelling om levende mennesker – selv om de i høyeste grad er Hollywood-personligheter. På samme måte som dialogen gir liv, gir også animasjonene liv, og det er tydelig at motion capture-jobben står for en betydelig del av budsjettet. Alle er like naturlig når de hopper, ruller, klatrer og smyger seg gjennom sprekker i fjellveggen, og detaljerte ansiktsuttrykk gir dem også følelser.

Den uheldige vakten jeg nevnte tidligere ble offer for en av de nye mekanikkene for å ta seg av fiender uten bruk av kuler og krutt, og jeg forstår godt at utvikleren har falt for fristelsen. Når man klatrer opp mot en kant der det står en intetanende fiende og venter på oppsiden skal det ikke mer enn et knappetrykk til før han havner utfor stupet. På samme måte kan man uskadeliggjøre fiender ved å snike seg på dem bakfra eller dra dem over en kant, og stille gjøre dem bevisstløs uten at kameratene aner hva som foregår. Det er enkelt å få til, og ikke minst stilig.

Litt sluhet, mest muskler

Selv om en av hans kvinnelige medhjelpere mener Nathan mangler evnen til å være listig og subtil er faktisk sniking et av hans skjulte talenter. I et begrenset antall scener er det tydelig lagt opp til at man skal ta seg av fiendene stille, en etter en. Muligheten byr seg i grunn bare når vaktene er plassert og patruljerer i et tydelig mønster. I det som er ment som actionsekvenser kan man stort sett bare glemme å løse det med list. Man kan derimot som oftest velge å droppe snikingen der det er lagt opp til det, og heller storme inn med en Kalasjnikov i hoftehøyde.

Klatre på en passasjervogn som henger utfor et stup? Heller ikke noe problem.
Klatre på en passasjervogn som henger utfor et stup? Heller ikke noe problem.

Du kan løpe rundt og skyte vilt om du vil, men et godt og smidig dekningssystem gjør at man kan velge sin posisjon med omhu, og forsvare den fra hordene av fiendtlige soldater. Ikke rent sjelden vil de forsøke å utmanøvrere deg med en strategisk plassert granat, men da er det også en relativt smal sak å finne seg et annet skjul, om man bare er kjapp nok i fingrene.

De gangene fienden kommer tett på kan man gå inn i nærkamp – også det med spektakulære følger. Nathan leverer spenstige flygespark og brutale angrep, og kan også blokkere eller hoppe unna angrep - alt uten at du må holde rede på mer enn én angrepsknapp og én forsvarsknapp.

Som i forgjengeren er det mye skyting i Uncharted 2, men spillet byr også på stadige avvekslinger fra det som ellers kunne blitt monotont. Før du vet ordet av det henger du fra siden på et løpsk tog, hopper fra lastebilplan til lastebilplan eller klamrer deg til en hengebro som er i ferd med å styrte ned i avgrunnen. Det er overveldende mange stilige og velregisserte filmatiske sekvenser der man fortsatt har en viss grad av kontroll over Nathan. Og hvilket annet spill lar deg drepe fem soldater med en pistol i ene hånden, mens den andre tviholder på et reklameskilt ti meter over bakken?

Mot slutten av spillet blir det tidvis i overkant mange fiender på én gang, og de pansrede soldatene som tåler ti kuler i skallen kan være frustrerende, men disse små irritasjonsmomentene står igjen som et bevis på hvor bra resten av opplevelsen egentlig er.

Konklusjon

Uncharted 2 er ikke nyskapende på noe vis, men uansett en knallsterk videreføring av sin forgjenger. Fortellingen om Nathan Drake og Marco Polos skjulte skatt er et klassisk actioneventyr, men med sterke personligheter og bøtter av sjarm med på kjøpet. Utvikler Naughty Dog er tydeligvis også blitt kongen av velregisserte actionsekvenser, og serverer den ene opplevelsen etter den andre.

Rent teknisk er Uncharted 2 et mesterverk – det er få spill forunt å ha så høye produksjonsverdier som dette, enten det gjelder den slående grafikken, de livlige animasjonene, det profesjonelle stemmeskuespillet eller den virkningsfulle musikken.

Skytesekvensene tåler også sammenligning med det meste skytespillverdenen har å by på, og det leveres så godt med avvekslinger at man stort sett sitter på kanten gjennom hele historien.

Enspillerdelen er god nok alene til å forsvare stor ros, og i tillegg kommer en solid flerspillerdel som øker levetiden betraktelig. Til sammen gjør det at dette trolig blir ett av årets spill, selv om det kanskje ikke kommer til å gå inn i historiebøkene som noe makeløst.

Uncharted 2: Among Thieves slippes eksklusivt til Playstation 3 førstkommende onsdag, 14. oktober.

Kommentarer (28)

Forsiden akkurat nå

Til toppen