ANMELDELSE: White Knight Chronicles
Anmeldelse

White Knight Chronicles

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Jeg skal innrømme at White Knight Chronicles normalt sett ikke ville fanget oppmerksomheten min. Faktisk må jeg helt tilbake til det glade 90-tall for å nevne sist gang jeg beskuet en JRPG. Den gang var det selvsagt Final Fantasy-serien på Playstation det gikk i, men siden da har jeg vært nokså unnvikende for sjangeren. Men når WKC havnet på pulten min var jeg fast bestemt på å gi det et ærlig forsøk. Jeg hadde tross alt vært bitt av basillen før, hvem sa det ikke kunne skje igjen?

Det var en gang ...

Det må sies først som sist at White Knight Chronicles ikke gjør en voldsomt imponerende jobb med å suge deg fast fra starten. I ekte eventyrstil handler det om ei vakker prinsesse, onde makter og en tapper ridder. Fryktelig originalt er det altså ikke. Resultatet at man kun følger med i eventyret halvveis, hovedsaklig fordi dette er en historie man kjenner både starten og slutten på om man bare så vidt har lest Asbjørnsen og Moes folkeeventyr.

Fryktelig idyllisk? Tja.
Fryktelig idyllisk? Tja.

En viss kreativ vri er det dog. Selv om man riktignok møter på både troll og skrømt, krydderes det hele opp litt nå og da med samuraiinspirerte slemninger og ekstra skumle drager. Det hjelper litt, men ikke nok. Historien WCK presenterer er dessverre såpass uoriginal at den forblir uengasjerende spillet gjennom. En nokså betydelig svakhet for et spill som fokuserer såpass sterkt på historie.

Les også: – Glem GTA V

I et kongerike langt borte

WKCs sterkeste kort er utvilsomt den nokså sjarmerende atmosfæren. Den artistiske stilen minner veldig om typisk "anime", men bruker også mye kraftige farger og skarpe detaljer. På det beste skaper spillet en svært koselig eventyrverden man absolutt ikke vil forlatte. Fargerike og kjærlige figurer bidrar med humor og skaper en viss tilhørighet til kongeriket man etter hvert må redde.

Bosser er utvilsomt spillets høydepunkter.
Bosser er utvilsomt spillets høydepunkter.

Spillet mister dessverre etter hvert noe av taket når man sendes ut på oppdrag i fryktelig kjedelige og monotone miljøer. Desto verre er det at mange av disse oppdragene kommer nokså tidlig i spillet, noe som i hvert fall for undertegnende, la en betydelig demper på motivasjonen for å spille videre.

Klarer man dog å pine seg gjennom den første timen lysner det etter hvert. Miljøer, herunder byer og landskap er alle spennende og forseggjort. Av og til vil du også sendes ut i diverse grotter for litt god gammeldags monsterslakting, men disse er dog av noe varierende interesse.

Les også: Bad Company 2 får 3D-støtte

Men angrip da!

Spillet bruker nokså lang tid på å få unnagjort introduksjonen til verdenen og dens figurer, men til tross føler man seg langt fra komfortabel når støttehjulene skrus av. Som de fleste JRPG-er er både kampmekanikken og kontrollsystemet nokså forskjellig fra hva vi kjenner. Selv om jeg riktignok har opplevd langt verre, sliter jeg veldig med å forstå hvorfor utviklerne har valgt et såpass krøkket grensesnitt.

Det kreves betydelig tilvenning før man blir noe spesielt farlig. Her må man mestre både komboer, energinivå og mana. Når det etter hvert sitter blir kampende noe mer engasjerende, men ettersom all kamp er turbasert blir det aldri de heftige slagsmålene. Dette er noe som især er tilfellet for spillets første halvdel, hvor man gjør lite annet enn å slå på monstre i tur og orden. At man heller ikke effektivt kan unngå angrep gjør det hele desto kjedeligere.

Litt kult er det jo med magiske sverd.
Litt kult er det jo med magiske sverd.

Høydepunktene er utvilsomt de litt mer engasjerende bosskampene, hvor det kreves en viss taktikk for å stå igjen triumferende, men selv disse har begrenset underholdningsverdi. Egentlig kan man rett og slett si at kamper i WKCs blir hva man gjør det til.

Les også: Måtte kutte ned Lost Planet 2

Konklusjon

White Knight Chronicles kunne vært et spennende spill. Spillet har absolutt sine styrker: En flott atmosfære og en særs fin eventyrverden. Dette veier dog ikke opp for det svake kampsystemet og spillets totale mangel på originalitet.

Desverre fungerer heller ikke spillets flerspillerbit spesielt godt. Konseptet om å drive sin egen landsby og utføre oppdrag med venner er spennende, men er enn så lenge uinteressant på grunn av en klossete teknisk løsning. Ergo står spillet ene og alene på enkeltspilleren. Den er absolutt godt gjennomført og velpolert, men klarer ironisk nok å verken imponere eller engasjere i nevneverdig grad.

WKC er og forblir nok et spill for de spesielt interesserte. Er du en fan av JRPG-s generelt er nok dette er relativt trygt kjøp, men for oss andre blir dette rett og slett litt fort sært og alt for kjedelig.

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen