Spillet krever stor plass på bordet, men det ser flott ut. (Bilde: André Nordstrand/Gamer.no)

Alt lå til rette for et barnevennlig brettspill om konger og mus

Men Mice and Mystics snubler i regler og språk.

Jeg har tidligere anmeldt Descent: Journeys in the Dark, et spill som absolutt kan anbefales, spesielt om du liker rollespill. Likevel er Descent et spill som ikke nødvendigvis vil passe for alle. Spillmekanismen kan være én årsak til dette, men tematikken kan også by på problemer hos enkelte, med mørke krefter og demonaktige skapninger som må drepes. En annen utfordring med Descent er at spillet kan bli litt for komplisert for yngre mennesker, med mye tekst på kortene, hvordan du kombinerer dem sammen med taktikk og heltenes egenskaper.

Temaet i Mice and Mystics er mye søtere og langt mer barnevennlig enn Descents tema. Hvis du syns brennende imper som fortærer kjøttet til heltene er litt for mye, kan kanskje noen søte, små riddermus med sverd i hånd friste litt mer.

Videoanmeldelse av Mice and Mystics.

Også i dette spillet blir en gruppe helter tatt gjennom en kampanje hvor ondskap må bekjempes. En kampanje består av flere spillsesjoner, aller helst med de samme spillerne. Hver økt fører spillerne gjennom nye omgivelser og etter hvert kulminere i en avslutning. Dessuten er alle på lag, det er ingen som skal bestemme hva slemmingene skal gjøre, alt skjer etter bestemte regler. Dette er nemlig et fullblods samarbeidsspill, nok et element som skiller seg fra Descent.

Foreløpig høres alt godt ut, jeg liker ideen rundt kampanje i et spill og jeg elsker gode samarbeidsspill.

Barnevennlig

Det var en gang en liten mus som skal legge seg. Denne musen vil at pappamus skal fortelle en nattahistorie, en historie vi kommer til å spille gjennom. Dette blir litt Inception-aktig, men det fungerer.

Historien pappamus forteller handler om mennesker; nemlig en konge, hans sønn og deres lojale rådgivere. Kongeriket er stort og flott, men det er noen ugler i mosen. Kongen har på rekordtid funnet seg sitt livs kjærlighet og skal gifte seg så fort som mulig. 

Både prinsen og rådgiverne aner ugler i mosen. Det er, som i så mange eventyr, en ond heks det er snakk om. Prinsen og rådgiverne prøver å finne ut av hva som foregår, men heksen oppdager dette og får dem alle fengslet for konspirasjon mot kongen. Definitivt ugler i mosen, et begrep som brukes hyppig i teksten. Repetisjon fungerer godt for å fenge barn og denne historien er godt tilpasset målgruppen sin.

Dette brettet viser turrekkefølge og hvor langt det er før spillet slutter.
Dette brettet viser turrekkefølge og hvor langt det er før spillet slutter. Bilde: André Nordstrand/Gamer.no

Trollmannen er en av dem som er fengslet, og heldigvis har han en løsning for å få dem alle ut, nemlig ved å forvandle alle om til mus, så de kan rømme via avløpet på fengselsgulvet. Heksen er dessverre ikke uvitende om dette og forvandler fengselsvaktene om til rotter og sender dem for å fange heltene. Første del av historien er over og det vi har fått servert gjør det lett å leve seg inn i rollene, bare pass på at det ikke blir for mye kamp om hvem som spiller selve prinsen.

Jeg legger mye fokus på historien i denne anmeldelsen og det er slettes ikke uten grunn. Fortellingen formidler hva som er settingen og planen videre og selskapet bak spillet har uten tvil brukt mye tid på dette. Når dere utforsker neste område, skal dere bla opp i et kampanjehefte og lese det som står der. Dette er ofte en dialog mellom musene som gir god innsikt i hva som skjer, samtidig som vi lærer oss figurene å kjenne. Det dukker opp mange oppdagelser underveis. Alt er godt skrevet, med god snev av humor og gode rollefigurer du kan bry deg om. Du kan glede deg til den kjærlige huskatten kommer inn i bildet og gjette på hvor snill den er nå som dere er mus.

Selv gjør jeg det ytterste for å leve meg inn i rollene når jeg leser, jeg gir blaffen i om jeg latterliggjør meg selv, det er rett og slett gøy å lese og få positive reaksjoner fra andre. Hvis høytlesning ikke høres ut som noe for deg, har Plaid Hat Games, produsenten av spillet, gjort det mulig for deg å laste ned en lydpakke hvor alle kapitlene blir lest opp av en profesjonell skuespiller. Dette koster litt ekstra, men er verdt den lille investeringen hvis du liker spillet.

Språklige hindre

Mye av motivasjonen for å fortsette ligger i å finne ut av hva som skjer. Dette er en historie hvor mennesker har forvandlet seg til mus og helt plutselig blitt veldig glad i ost. Logikk legger vi bak oss, så koser vi oss heller. Er du solgt? Vent litt før du løper og kjøper.

Hvis alle du spiller med forstår engelsk godt, er historien en flott opplevelse for de fleste.

Som nevnt er både tema og regelsett beregnet for de litt yngre, men med det treffer vi både et av de sterke og de svake punktene med spillet på én gang. Siden Mice and Mystics kun er på engelsk og historien opptrer som en viktig del av opplevelsen, vil du straks merke at det ikke fungerer så godt som det burde. Dette er jo selvsagt ikke spillet sin feil, men fraværet av oversettelse vil være et problem Norge. Hvis alle du spiller med forstår godt engelsk, er historien en flott opplevelse for de fleste.

Hadde dette vært en barnebok, ville Mice and Mystics vært en klar anbefaling, men dette er jo først og fremst et spill, derfor må vi dykke litt inn i mekanismene. Hver spiller styrer hver sin lille mus på spillebrettet. Hver mus er unik både i utseende og egenskaper, i tillegg er de små plastfigurene som representerer musen veldig flotte. Jeg må innrømme at kule miniatyrer reduserer terskelen min sterkt når det skal prøves ut nye spill. Det er noe litt ekstra ved å ha figurer på et kart.

Blant musene finner du de mest generiske rollespillfigurene du kan tenke deg, som en magiker, buemann og slåsskjempe, roller som nesten er en selvfølge/klisjé i et spill av denne typen. Av slemminger finner du rotter, tusenben, kakerlakker og edderkopper, alle med tilsvarende flotte figurer.

Prins Colin stikker fra fengslet og ned i kloakken.
Prins Colin stikker fra fengslet og ned i kloakken. Bilde: André Nordstrand/Gamer.no

Mye å tenke på

Reglene er separert fra historien og kommer i et eget hefte, et grep som er fornuftig, men ikke noe nytt. Jeg hadde imidlertid litt vanskeligheter med å forstå selve flyten i spillet og hvordan de forskjellige reglene fungerte sammen. Det virker som at reglene går ut fra at du allerede har spilt det eller kjenner gangen i det. Det kan også være vanskelig å finne tilbake til enkelte ting etter hvert som spørsmål dukker opp, noe det ofte gjør. Det er faktisk en del småting i spillet som det er lett å overse. Jeg går gjennom mange regler i løpet av et år og det er fryktelig kjedelig at regler til et spill av dette kaliberet setter bremser for meg.

Når det er din tur har du flere muligheter, som å bevege deg, angripe, lete etter skatter og andre ting. For de fleste ting du foretar deg, må du trille spesielle terninger. Terningene er kule og har en slags gulaktig ostefarge om seg. På terningene finner du mange forskjellige symboler, som sverd, skjold, stjerne, bue og tall. Til slutt har du den meget viktige osten, et symbol som plutselig er veldig viktig for våre tidligere mennesker.

Egendefinerte terninger er alltid kult.
Egendefinerte terninger er alltid kult. Bilde: André Nordstrand/Gamer.no

Det høres kanskje lett ut å forholde seg til bare ett sett med terninger, men sannheten er noe annet. Si du skal lete etter noe, hvilket resultat vil du ha da? Tallet, kanskje? Hva med ost eller stjerne? Da slår vi opp i regelboka. Hvor var det igjen? Aha, i dette tilfellet skal du ha en stjerne. Hvis du spiller det ofte nok vil selvsagt slike regler sitte bedre.

I tillegg må alle hjelpe hverandre med en ting: å huske. Hver mus kan nemlig bare finne noe én gang for hvert område dere er på. For å huske at noen har funnet noe, må dere i fellesskap hjelpe til med å huske hvem som har gjort hva. Dette blir ikke noe problem, tenkte jeg, men så viser det seg at det faktisk er mer å huske på enn hva man skulle tro. Oppslag i regelheftet skjer hyppig og det tar som sagt tid å finne frem til akkurat det du ser etter. Descent er et mye mer komplisert spill, men der sitter reglene bedre fordi ting passer godt tematisk sammen. I Mice and Mystics føler jeg det mangler en solid forbindelse mellom terningene og gjerningene.

Hvem som går først blir bestemt av kort. For hver helt og figurtype på kartet følger det med kort som representerer figuren. Disse kortene stokkes sammen og legges ned i en rad, hvor raden bestemmer turrekkefølgen. Denne rekkefølgen kan fort endres på, ved at tiden går ut eller at gruppen beveger seg til neste brett. Absolutt effektivt, men jeg føler det drar fokus bort fra spillet og over til noe annet.

Blikket går nemlig ofte bort til kortraden, for den er stadig under endring. I tillegg finner du spesialegenskaper, helse og skade til monstrene på disse kortene, bare for å øke sjansen for nakkesleng. Jeg har ikke veldig mye imot denne mekanismen, men den blir litt tungvind til tider, spesielt når huskatten kommer inn i bildet. Lik som terningene føles ikke dette heller strømlinjeformet, noe jeg hadde forventet fra et slikt anerkjent selskap som Plaid Hat Games, men jeg klarer ikke sette fingeren på hva som er galt.

Føles umodent

For å sette press på gruppen finner vi en slags nedtellingsmekanisme. Dette er representert som en seksdelt osteklokke som gradvis fylles opp dersom forskjellige kriterier oppfylles. Eksempelvis når alle fiender er eliminert og bare heltene gjenstår, må du fylle på klokka når sistemann i rekkefølgen har gjort ferdig turen sin. Du vil ikke at klokka skal gå videre, da skjer det fæle ting. Jeg skjønner godt hvorfor de har denne regelen, det må tross alt være noe som tvinger gruppen fremover, men det fungerer bare ikke rent tematisk.

Heltenes tegninger er stilige og kan egendefineres ut fra egenskaper og våpen de får tak i.
Heltenes tegninger er stilige og kan egendefineres ut fra egenskaper og våpen de får tak i. Bilde: André Nordstrand/Gamer.no

Si du har ett monster igjen, en liten kakkerlakk som er lett å nedkjempe, men ingen av heltene har funnet noen skatt ennå. Da venter dere med å drepe kakkerlakken, for da slipper dere å tilføye noe til klokka. Kakkerlakken gjør minimalt med skade hver tur og er bare litt plagsom, så hvorfor ikke bare la den gnage på deg så du kan lete litt videre og finne nyttige skatter? Det er kanskje ikke etter designerens intensjoner, men det blir gjort. Du ville neppe gjort det i virkeligheten. Andre måter klokka økes på er hvis monstrene triller ost på terningene. Dette gjelder kun i forsvar og angrep, så alle andre årsaker hvor ost kommer frem på terningene gjelder ikke. Disse små detaljene overkompliserer et ellers enkelt spill.

Heltene blir fort omringet av fiender, i dette tilfellet rotter.
Heltene blir fort omringet av fiender, i dette tilfellet rotter. Bilde: André Nordstrand/Gamer.no

Til slutt vil jeg komme inn på selve skurkene i spillet. Siden det ikke er noen av spillerne som bestemmer monstrenes handlinger, må det være noe fra spillet som styrer dem. Det er faste regler for alle monstrene, med mindre det er spesielle regler i kapitlet. Først må det trilles en terning for å se hvor langt de flytter, deretter må du finne ut hvem de angriper. Hvem er nærmest? Hvem ble angrepet sist? Hvor i rekkefølgen er målet? Hvordan var nå dette igjen? Regelheftet kommer opp – igjen. Alt dette spiller inn for å bestemme målet. De prøver å fordele skaden blant musene og angriper ikke den som er mest skadet om de kan unngå det, men likevel er det mye som må sjekkes for hver fiendefigur som skal angripe.

Det er svært lite taktikk som må til i dette spillet, noe som absolutt er en fordel med tanke på målgruppen. Utfallet bestemmes stort sett av terningkast, uansett hvor god taktikk du enn måtte ha. Jeg føler aldri at slemmingene gir noe spesielt press, for alt unntatt terningene er veldig forutsigbart. Mice and Mystics er et spill som føles umodent, ikke i tematikk, men i utførelse.

Dette er et spill jeg virkelig ville like. Det har søt tematikk, utrolig fin grafikk og en historie som er genuint interessant å følge med på, men det svarer ikke til forventningene mine. Med det i tankene, kommer en kritisk avgjørelse for meg. Brettspill tar nemlig ganske mye plass og jeg har en vesentlig spillsamling, noe som gjør at jeg ikke har rom til alt og at jeg må vurdere sterkt for hva jeg bruker plassen til. Mice and Mystics forblir i samlingen min, men det ligger litt andre årsaker bak det enn at jeg selv ønsker å spille det. Større barn liker spillet og det er jeg som ordner med alle de små detaljene som kreves, sånn at barna får en god opplevelse av spillet. Fortellingen kan jeg til nøds oversette til norsk i grove trekk, selv om det ikke blir helt det samme. I tillegg er dette et spill samboeren min liker veldig godt, noe som egentlig er hovedårsaken til at jeg spiller det.

Spilletiden går fort opp mot to timer per kapittel og passer fint for en til fire spillere. Det finnes ingen digital versjon av spillet.


"Føles umodent i utførelse, men ikke tematikk."

Mice and Mystics   Les mer »

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen