Trøbbel i Nintendo-paradis

Animal Crossing møter The Sims på ei øde øy. Resultatet er en merkelig livsstilssimulator.

Om spillindustrien har en bestefar, må det nesten være Nintendo. Med godt over 100 år på baken kan man godt si at gamlingen har blitt litt skrullete på sine eldre dager, men vi er selvfølgelig fremdeles glad i den eldgamle rakkeren: Han drar jo tross alt fram de samme, deilige sukkerdropsene hver gang vi kommer på besøk, og det er alltid like hyggelig å kose seg med Mario, Donkey Kong og Kirby.

Enkelte har derimot funnet på å kritisere oldingen for manglende kreativitet når det kommer til nye sukkerdrops, og han har svart på tiltale: Resultatet er Tomodachi Life, en merkelig, liten livsstilssimulator som lefler med galskap, robotstemmer og kjedsomhet.

Hver figur får sitt eget rom i boligblokken.
Hver figur får sitt eget rom i boligblokken.Bilde: Nintendo

Livlig

Vel, det å kalle spillet en livsstilssimulator er kanskje litt i snilleste laget: Om noe, er Tomodachi Life en småpussig blanding av et simulator- og et rollespill, satt i samme gate som Animal Crossing og The Sims. Her får man ta styringen over sin egen Nintendo-figur, når en enslig Mii ankommer en øde øy midt i havgapet. Øya forblir derimot ikke øde særlig lenge, for det er din oppgave å befolke øyparadiset med alt som kan krype og gå.

Mii-skaperverktøyet blir med andre ord utnyttet til det fulle, og enten du setter til live en kopi av Bruce Willis, bestemoren din eller din beste venn, er det lett å like de sjarmerende og kantete datafigurene. De pyntes med hår, neser og det som hører til, og så sendes de ut i din nye lekegrind, hvor de får sin egen leilighet, en rekke personlige behov og en unik personlighet.

Selv fylte jeg straks opp boligblokka med kjente og kjære som falt meg inn, og etter et par timer bak spakene i Tomodachi Life hadde jeg bygd opp et spennende, variert og interessant kollektiv. Det jeg fikk lov til å gjøre med det forskjellige figurene var også ganske finurlig: Som vanlige mennesker har de selvfølgelig behov som må oppfylles, og det å besøke butikken for å handle inn nye matvarer, klær og møbeloppsett er en møysommelig, men, i utgangspunktet, givende oppgave.

Alt som skjer i spillet styrer man via berøringsskjermen, og det meste kontrolleres ved å dra i gjenstander, trykke på menyer og røre ved figurene på skjermen. Det er et enkelt system for et enkelt spill.

Nintendo-sjefene samles.
Nintendo-sjefene samles. (Bilde: Nintendo)

Oral opera

Ikke for det, spillet har flere duppeditter og nok galskap å skilte med, og alt fra to eksentriske leieboere som kunne være både Satan og Jesus, til de sporadiske minispillene som kastes i fjeset ditt fra tid til annen, evner å underholde. Det som faktisk skapte mest underholdning var imidlertid et konserthus som ble bygd midt på øya: Her kan beboerne synge Nintendo-skapte og hjemmelagde sanger av hjertens lyst.

Verktøyet de har til rådighet er de dataskapte robotstemmene som preger spillet fra start til slutt, stemmer som med like deler sjarme og skivebom karnøfler samtlige setninger spillet klarer å presse ut. Det blir plutselig langt enklere å sympatisere med en skapning som klønete forteller at han har vondt i magen, enn om det bare skulle stått skrevet nederst på skjermen. Spesielt latterlig blir det selvfølgelig når de akkompagneres av operamusikk og rappetakt.

Andre orale gullkorn hentes fra Mii-enes daglige behov, deres sinnstilstander og gjøremål, og alt fra et ønske om påfyll av mat i kjøleskapet, til et storslagent frieri, mottas med like deler glede og empati fra undertegnede.

Mii-ene besøker ulike deler av øya, men når de først er der kan man ikke gjøre noe med de.
Mii-ene besøker ulike deler av øya, men når de først er der kan man ikke gjøre noe med de. (Bilde: Nintendo)

Det vil si, helt til den samme setningen dukker opp for andre gang. Og så for tredje gang, fjerde, og så videre, og så videre. For der Tomodachi Life er en spennende oppdagelsesferd i løpet av de første tre-fire timene, er ikke resten av opplevelsen like interessant. Aktiviteter resikuleres ad infinitum, og det å skulle besøke over ti ulike leiligheter for å fore og gi nye klær til samtlige figurer hver bidige dag frister ikke.

Meningsløs eksistens

Da er det straks hyggeligere å introdusere to Mii-er for hverandre, ved å tipse en av de om hva den andre liker. Det at figurene og deres karaktertrekk ofte er basert på folk man kjenner hjelper også til her, og det er vanskelig å ikke kose seg når den virtuelle utgaven av deg selv eller en venn oppfører seg akkurat som den ekte varen ville gjort i en tilsvarende situasjon.

Dette til tross, også disse sammenstøtene blir kjedelige jo lenger man spiller. Når ikke engang de ulike minispillene som krydrer opplevelsen klarer å holde seg i mer enn et par timer er det klart at Tomodachi Life ikke er noen langvarig slager.

Opplevelsen rakner når man har bygd alt som kan bygges på øya, og etter en stund har man mindre og mindre lyst til å spille. Det hjelper heller ikke at man ikke får gjøre som man vil: Mer enn noe annet er det nemlig Mii-ene og deres behov som bestemmer hva som skjer til enhver tid, og når de ikke har noen aktuelle behov har man rett og slett ingenting å gjøre. I det svært lignende spillet Animal Crossing har man i det minste flere mål man strekker seg etter, med huslån som skal nedbetales og biller som må fanges, men i Tomodachi Life har man ikke noe slikt.

Mor, er det deg?
Mor, er det deg? (Bilde: Nintendo)

Man lever med andre ord i en meningsløs eksistens, noe man først innser etter et par timer, når man går tom for nye, spennende aktiviteter, og i stedet må ta til takke med de samme, gamle opplevelsene om og om igjen.

Konklusjon

Tomodachi Life er til å begynne med en svært hyggelig spillopplevelse, hvor du i rollen som øyboer og Mii-figur får råde fritt over ditt helt eget paradis. Her kan du lage Nintendo-mennesker til krampa tar deg, og verktøyet som brukes er både velfungerende og sånn passe lett å bruke.

Og så har man disse skapningene i sin hule hånd, noe som også betyr at man må ta ansvar, blant annet ved å kjøpe mat til de, kle de i finfin skrud og leke med de, alt ettersom. Man låser stadig opp nye deler av øya, og robotstemmer og sjarmerende ansiktsuttrykk gjør det lett å føle med de forskjellige figurene. Og dette er spennende og interessant i tre-fire timer.

Men så sier det klikk på et tidspunkt, øya er fullstendig åpnet opp, Mii-ene begynner å mase, aktivitetene man utfører begynne å virke litt vel kjente, og man innser at spillet ikke lenger er på vei noe sted. Opplevelsen stopper like brått som den begynner, og man mister plutselig all lyst til å besøke de ulike leieboerne.

Tomodachi Life har med andre ord et interessant premiss, men spillet mangler driv utover de første par timene, og det er en dødssynd for et spill som vil at du skal fortsette å vende tilbake hver bidige dag. 

Vurdering


"Begynner bra, men opplevelsen slutter å engasjere ganske fort."

Tomodachi Life 3DS 3DS 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 6. juni 2014
  • Plattform: Nintendo 3DS
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: NIntendo SPD Group 1

Beste priser

Ikke på lager 345,- Til butikk
Ikke på lager 345,- Til butikk
Bekreftet lagerdato 372,- Til butikk
Ikke på lager 399,- Til butikk

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen