Sniktitt

Codename Panzers: Cold War

Det er ikke hver dag man ser strategispill som tar utgangspunkt i den kalde krigen, noe som i og for seg gir mening, konflikten tatt i betraktning. Det betyr likevel ikke at de få spillene som velger å ta det vågale steget i den retningen trenger å bli mindre fantastiske av den grunn. Codename Panzers-serien er nok fortsatt et godt stykke unna å være et husholdningsnavn for folk flest, men Cold War besitter definitivt potensialet til å kunne forandre dét. Nå er det ikke lenge til spillet når hyllene, og vi tok en titt på en nesten ferdig versjon.

Alternativ tidslinje

For å få det på det rene med én gang: dette spillet tar deg ikke til den kalde krigen slik vi kjenner den. Heldigvis, spør du meg, da jeg mistenker at dét hadde vært et konsept bedre overført til et spill med et mer diplomatisk utgangspunkt. I stedet lar Stormregions rykende ferske tittel oss oppleve den kalde krigen slik den kunne tviklet seg, forklart gjennom en alternativ tidslinje. Her er det handlingsstyrken som skal råde.

Årstallet er 1949, og stedet er en amerikansk militærflyplass i Berlin. En russisk jagerflypilot mister kontroll over flyet sitt og kræsjer inn i et amerikansk fraktfly ved uhell, noe som viser seg å bli gnisten en hel verden fryktet i over 40 år. En katastrofal diplomatisk krise bryter ut, og krig er et faktum. Sovjetunionens ledere, som innser at uhellet allerede har skjedd, benytter situasjonen til å igangsette en gedigen ekspansjonsplan. Et rykende ferskt NATO svarer med å ruste opp til en motoffensiv, og tar Tyskland under sine vinger. Her starter moroa.

Engasjerende historie

Strategispill med et historisk tilsnitt kjennetegnes ofte ved at den såkalte kampanjedelen er svært gjennomført. Dette er en viktig ingrediens i autentisitetsfølelsen som ofte forventes av spill i denne undersjangeren, og dette spillet gjør definitivt sitt for å ta deg seksti år tilbake i tid. Musikken er erketypisk for tiden, bombastisk og kledelig. Lydeffektene lukter krutt og grafikken er detaljert og lekker dog kledelig upolert.

Før og etter hvert oppdrag vises korte animerte filmsekvenser som fungerer som pro- og epiloger til utfordringen du skal begi deg ut på. Disse klippene gjør utrolig mye for stemningsoppbygningen, og er svært godt utført. Leppesynkroniseringen er riktignok helt på jordet til tider, men det glemmer man kjapt når skitne og realistiske sekvenser viser nervepirrende bombenedslag, flystyrter og stridsvogner som eksploderer. Utviklerne har også valgt å ispe animasjonssekvensene ekte klipp fra andre verdenskrig og ettertiden, noe som er med på å skape en overbevisende og troverdig stemning.

Selve «briefingen» blir gjort av en lun amerikansk mannsstemme, som velvillig tegner taktiske nøkkelpunkter på et kart blant et virrvarr av ymse dokumentmapper og løsark spredd utover en skrivepult. Mange andre strategispill kan gjerne føles overfladiske og ramsende i måten de skyver på deg en smørbrødliste med mål og delmål samtidig som en uentusiastisk fortellerstemme haster seg gjennom manus, men ikke dette.

Historien fortelles indirekte på svært levende vis, og selv om den i all helhet er erketypisk krigsfiksjon i en vagt annerledes innpakning, er den skremmende troverdig. Det er et lite antiklimaks at man med særs få unntak kun får styre NATO-styrkene, men man kan få utløp for den frustrasjonen i «skirmish»-delen om man vil. Der kan man velge fritt mellom de to fraksjonene, og selv om det egentlig bare er utseendet på enhetene som skiller de, trenger man nok ikke å lete lenge for å finne noen som ser større glede i å gi amerikansk verdenspoliti ris på stumpen.

Spillutformingen

En viktig del av Codename Panzers: Cold War er å overta kontrollpunkter av ulike slag. De vanligste stasjonene tjener inn såkalte «prestisjepoeng» med et visst intervall. Disse poengene kan du bruke til å handle nye enheter mellom hver kamp, støtteangrep under kamp eller å oppgradere enhetene dine med nye våpen, radar, antiluftskyts og så videre. Det er en grense for hvor mange poeng du kan holde for hvert brett, så fornuftig disponering av disse poengene kan være forskjellen mellom seier og tap.

Radarstasjoner er den andre gruppen kontrollpunkter. Disse lar deg se hva som befinner seg på en viss del av kartet når de er klare, og koster en liten sum prestisjepoeng å anvende. Videre finner man helikopterlandingsplasser og kaserner, som begge kan brukes til å rekruttere nye enheter for en betydelig sum prestisjepoeng. Disse kan være livsviktige fasiliteter hvis du har gått på en smell tidlig på en brett, siden man ikke har noen andre måter å rekruttere enheter på.

Internettdelen er enda ikke åpnet, noe som gjør det vanskelig å si noe konkret om hvor viktige disse kontrollpostene kommer til å bli i flerspillerdelen, men det er ingenting som tyder på at de kommer til å spille en overfladisk rolle. De som er kjent med for eksempel «Company of Heroes» vil nok raskt kunne trekke paralleller her, så gjenstår det å se hvor godt det fungerer i dette tilfellet. Det er nok allikevel ingen hemmelighet at dette spillet først og fremst sikter mot å være et enspillerspill,

Intense kamper

Enhetsregisteret i dette spillet er forholdsvis smalt og homogent, selv om det i teorien er en hel drøss med ulike enheter å velge mellom. Det finnes for eksempel mange ulike sorter infanteri og de har alle ulike spesialiseringer, men spisskompetansen deres føles i de fleste tilfellene kraftig overvurdert. Utover tilnærmet uviktige individuelle ferdigheter er det få grunner til å variere hæren sin mer enn man må, noe som i mitt tilfelle førte til at jeg endte opp med den samme hæroppbygningen på omtrent hvert eneste oppdrag. Variasjon skader aldri, og mer polariserte enheter hadde tjent dette spillet godt.

At flere av enhetene er rimelig anonyme er dog ingen hindring for intense kamper, eller i hvert fall følelsen av at de er det. Fysikkmotoren er virkelig imponerende, og det du ser kan du som regel knuse. Det mest imponerende er allikevel hvordan ting knuses. Bygningene raser sammen i et stort brak og kan ta med seg andre bygninger, de eksploderer ikke og fordufter.

Stridsvogner som eksploderer gjør det i en himmelhøy ildkule og etterlater seg sjenerende vrak. Infanteri som på et uheldig tidspunkt oppholder seg i kryssild faller sammen som potetsekker takket være en naturtro «ragdoll»-effekt.

Store deler av kampene på infanteriplan går ut på å finne effektiv dekning for å kunne redusere skaden du tar mest mulig. Som et taktisk element er dette vel og godt, men kamper som utelukkende utkjempes mellom infanteri eller med få tyngre kjøretøyer involvert kan fort ta frustrerende lang tid. Dette kan riktignok forandres på med en fiffig liten knapp som gjør at spillhastigheten fordobles, så om man er villig til å bytte litt realisme mot spillflyt har StormRegion lagt til rette for det.

Konklusjon

Codename Panzers: Cold War er allerede et respektabelt strategispill i andre verdenskrig-settingen. Historieformidlingen med de flotte mellomsekvensene iblandet ekte klipp fra denne tidsperioden skaper en flott stemning, og hele dette spillet reker av tematisk bunnsoliditet. Grafikken er også kjempeflott med sin upolerte og skitne sjarm, og i samarbeid med realistiske lydeffekter og en svært imponerende fysikkmotor gjør den dette spillet til en spennende utgivelse. Noen forandringer gjenstår allikevel før jeg med ærlighet kan påstå at dette er noe jeg virkelig gleder meg til.

Det er særlig kampmotoren som trenger ekstra oppmerksomhet for å virkelig ferdigstille dette spillet, i mine øyne. Enhetene er for upersonlige og anonyme, og dette bremset moroa betraktelig i et spill som kjapt kunne ha blitt et virkelig storspill. Tiden vil vise hvorvidt dette er en oppfatning Stormregion deler, men jeg tror at det vil være den forandringen som trengs for at dette spillet skal gå fra en potensiell nisjetittel til et suksessrikt strategispill med bred appell. Tiden vil vise!

Kommentarer (9)

Forsiden akkurat nå

Til toppen