Førsteinntrykk

Grand Theft Auto IV

Jeg har spilt Grand Theft Auto IV, og her er førsteinntrykket mitt: «Det er veldig moro». Sånn, kan jeg gå tilbake til spillet nå?

Nei, det får bli med drømmen.

GTA, slik vi kjenner og elsker det

Hva skal jeg egentlig si om Grand Theft Auto IV? De aller fleste har erfaringer med serien, og dermed har de også ganske klare forventninger om hva Grand Theft Auto IV kommer til å levere. Og spillet er, i det store og hele, omtrent det du sannsynligvis forventer. Konseptet og gameplayet er akkurat det samme som i Grand Theft Auto 3, Vice City og San Andreas. Bare bedre.

Rotter i byen

Vis større

Trailer: Grand Theft Auto IV #13


Mange av dere har sikkert allerede forhåndsbestilt spillet, og kanskje til og med pådratt dere influensa med vilje, slik at dere kan få sykemelding når det lanseres. Hvis dere nå lurer litt på om dere i så fall har overdrevet litt, kan jeg berolige dere. Dere har gjort riktig. Om Grand Theft Auto IV lever opp til den enorme forhåndsomtalen det har fått vet jeg ikke, men jeg vet at jeg har hatt det utrolig moro med spillet i de timene jeg har kunnet spille det, og at jeg gleder meg vanvittig til å komme i gang igjen.

Jeg vet, med andre ord, at det er et knallspill. Hvor bra det egentlig er, når alt kommer til alt, gjenstår å se – men sjansene er små for at du blir skuffet om du kjøper det. Og det er vel egentlig alt du trenger å vite.

Massevis av banditter

Jeg har ikke tenkt å røpe for mye av historien, og sjansene er uansett store for at du allerede vet ganske mye om spillet og hovedpersonen, østeuropeiske Niko Bellic, så det er liten vits i å gå i detalj. Kortversjonen er uansett at du kommer til Liberty City (tungt inspirert av New York), hvor du møter fetteren din, Roman. Han driver et drosjebyrå, og skylder penger til den ene skumlingen etter den andre. Dermed havner dere raskt i trøbbel, og som vanlig i GTA-serien leder det ene til det andre, og plutselig er du til knærne i skurkestreker og svineri.

Her er den berømte Statue of Happyness.
Her er den berømte Statue of Happyness.

Historien er kanskje ikke Oscar-materiale, i alle fall ikke så langt, men den holder en høy kvalitet og fortelles på en glimrende måte. Gode skuespillerprestasjoner kombinert med ekstremt velutførte filmsekvenser gjør at du rives med, og på tross av de nesten absurde og usannsynlige situasjonene du havner i, stiller du egentlig aldri spørsmålstegn ved det som skjer.

En lekegrind uten like

Utenfor historien får vi den kjente og kjære kombinasjonen av bilkjøring, vold og anarki vi husker fra tidligere GTA-spill. Liberty City er din lekegrind, og alt som befinner seg i den er dine leketøy. Mellom oppdragene cruiser du rundt, på jakt etter moro, og Rockstar har gjort alt de kan for at du skal slippe å jakte lenge. Kanskje en av kontaktene dine ringer deg opp for å invitere deg ut for å spille biljard, kanskje du ser en bil du bare må ha, eller kanskje du havner i en heftig politijakt etter å ha tatt feil av gasspedalen og bremsen når du skulle stoppe bak en politibil som hadde bremset ned foran et rødt lys.

Liberty City er utrolig detaljert, med alt det en storby skal ha (til og med bomstasjoner hvor du må betale for å komme forbi – om du velger den lovlydige metoden, vel og merke). Jo mer du utforsker spillets verden, jo bedre blir den. For litt siden oppdaget jeg for eksempel at man kan gå inn i nettkafeer, hvor man kan surfe på bizarro-lands versjon av internett (komplett med alt fra fjesbok-aktige tjenester til nyhetssider hvor man kan lese om sine egne lovbrudd). Man kan til og med laste ned nye ringetoner til mobiltelefonen. Seriøst.

Ingen er trygge i Liberty City.
Ingen er trygge i Liberty City.

Gjør det gameplayet bedre at man kan laste ned virtuelle ringetoner til en virtuell mobiltelefon gjennom et virtuelt internett i virtuelle nettkafeer? Nei, kanskje ikke. Men det gjør underverker for opplevelsen. Grand Theft Auto IV er fullstappet av denne typen ting. Du kan se på TV i leiligheten din, spille darts med vennene dine, ta kjæresten(e) på fancy restauranter, se dårlige tryllekunstnere på scenen, slappe av med litt bowling eller bare spille Tetris-klone på en spilleautomat i noen minutter.

Dette spillet er rett og slett ikke som andre spill. Det er så utrolig mye å oppdage, så utrolig mye å gjøre, at man lett kan rote seg bort og glemme både historie og oppdrag. Nettopp dette er noe av det fineste med GTA-spillene. Man oppfordres til å leke seg i spillenes sandkasseverden, og på den måten fylle ut hullene i hovedhistorien med sin egen, personlige historie. Min Niko Bellic er ikke den samme som din Niko Bellic kommer til å bli.

Velutførte oppdrag

Selve oppdragene holder seg i typisk GTA-stil. De fleste av dem er rimelig enkle, men det er likevel alltid noe ved dem som gjør dem interessante. Denne gangen har også Rockstar gjort mer for å sikre at hvert oppdrag føles unikt, og ikke bare som en skriptet serie hendelser. Dessuten får du noen ganger mulighet til å avgjøre hvordan et oppdrag skal ende, for eksempel ved å spare fyren du er sendt for å drepe. Slikt kan imidlertid få konsekvenser senere.

Action på to hjul.
Action på to hjul.

Så langt virker oppdragene generelt litt mer tilgivende enn det som var tilfelle i tidligere GTA-spill, men om du hatet måten du ble sendt tilbake til begynnelsen hver gang du døde eller feilet, vil du nok hisse deg opp på dette spillet også. Heldigvis får du nok av muligheter til å ta sinnet ditt ut på omgivelsene, og som vanlig er det å skape kaos i gatene og så stikke av fra politiet (eller bare kjempe mot dem så lenge du klarer) noe av det morsomste med hele spillet.

Om du er en av dem som tar GTA-serien seriøst, høres dette sikkert grusomt ut. Men man skal ikke ta GTA seriøst. Hele spillet gjennomsyres av den herlige og samfunnskritiske humoren skottene i Rockstar North allerede er kjent for. Det er egentlig ikke så rart at det konservative USA hater denne serien, for her får de på pukkelen. Alt fra Fox News til Krigen Mot Terror gjøres grundig narr av, både i selve spillet og i de mange syke radiostasjonene du kan lytte til i bilene.

Som vanlig er det også massevis av god musikk på de mange radiostasjonene i spillet. Her får vi de fleste typer musikk, fra både kjente og ukjente artister. En av kanalene fokuserer for eksempel på øst-europeisk musikk, og her er det overraskende mye artig å cruise til. Lyden holder ellers et høyt nivå, med fabelaktige skuespillerprestasjoner og massevis av stemningsskapende bakgrunnslyder.

Niko er alltid bak rattet.
Niko er alltid bak rattet.

Grafikken er minst like god. Det er utvilsomt mange spill som er langt mer avanserte enn Grand Theft Auto IV, men Rockstar har klart å lage en svært autentisk storby, full av små og store detaljer. Og byens innbyggere gjør mer enn å bare labbe rundt. De reparerer bilene sine, snakker med hverandre og sitter og slapper av i trappene utenfor hjemmene sine. I alle fall helt til du kommer bortom og roter med tilværelsen deres.

Konklusjon

Grand Theft Auto IV er et enormt spill. Ikke bare er Liberty City en gigantisk by, men den er også full av detaljer og distraksjoner. Det at du kan gå inn i en nettkafé og surfe på nettet og sjekke e-post, og så gå ut og sprenge en eller annen skurk i luften før du drar på date med kjæresten sier vel sitt om ambisjonsnivået Rockstar har lagt seg på. Så langt virker det hele ekstremt vellykket, og med mindre du er en av de rare folkene som aldri har synes noe særlig om GTA-serien, kommer du garantert til å elske det.

Kommentarer (274)

Forsiden akkurat nå

Til toppen