ANMELDELSE: Batman: Arkham Asylum
Anmeldelse

Batman: Arkham Asylum

Tidenes lisensspill?

Finn frem batkontrolleren og skru på batkonsollen. Jokeren må fakkes.

Den kappekledde korsfareren har fått noen gode spill i karrieren sin, men med mulig unntak av Lego Batman begynner det å bli vel mange år siden sist vi fikk et Batman-spill verd å skryte av. Heldigvis er Batman: Arkham Asylum nettopp et slikt spill; dette er en opplevelse du bør få med deg, uansett om du elsker flaggermusmannen eller ikke.

Hans høyhet, den kriminelle klovnprins.
Hans høyhet, den kriminelle klovnprins.

Moro på lukket avdeling

Batman: Arkham Asylum foregår, som du allerede har gjettet, på Arkham Asylum. Dette er en blanding av en mentalinstitusjon og fengsel, som huser de galeste av de gale og de farligste av de farligste. Ikke overraskende, er det her Jokeren havner når Batman fanger ham før spillet rekker å starte. Men Batman aner ugler i mosen. Han liker ikke måten Jokeren ble fakket på, og mistenker at Jokeren, av en eller annen grunn, ønsket å bli innelåst på Arkham.

Det tar ikke lang tid før det viser seg at Batman hadde rett, og Jokeren er på «frifot». Hele øya er riktignok et eneste stort fengsel, men med nesten total kontroll over stedet er det ikke måte på hvor mye ugagn den psykotiske skurken kan finne på. Og med den minst like sinnsforvirrede Harley Quinn ved sin side blir han en hard nøtt å knekke for Batman, som også må kjempe mot en rekke andre kjenninger fra DC Comics rike tegneserieunivers.

Arkham Asylum er et tredjepersons actioneventyr med elementer fra flere ulike typer spill. Vi får en god porsjon nevekamp, litt sniking, litt Tomb Raider-aktig akrobatikk og utforsking, litt lett hjernetrim, enkle rollespillelementer og til og med litt sideskrollende plattform-moro og noen kalde grøss. Spillet er ikke akkurat noen radikal og nyskapende sjangerblanding, men de mange elementene sørger for en spillopplevelse der du aldri bruker for lang tid på samme type utfordring, og i motsetning til mange andre spill som henter inspirasjon fra så mange ulike sjangere er alle elementene i Arkham Asylum bunnsolide og svært godt integrert i helheten.

Batman banker skurk.
Batman banker skurk.

Solid er faktisk et ord som passer nærmest perfekt for dette spillet. Lisensierte spill utvikles ofte under tidspress for å kunne lanseres samtidig med en film eller noe annet, noe de stadig bærer preg av. Slik er det ikke med Arkham Asylum. Her har utviklerne fått tid til å finpusse spillet fra A til Å, og det merkes. Hver situasjon er interessant og spennende, og selv om dette er et stort spill som tar lang tid å spille gjennom, er det veldig lite dødtid.

Åpent, men lineært

I bunn og grunn er Arkham Asylum et rimelig lineært spill, selv om du får en del frihet til å navigere deg rundt på Arkham som du ønsker selv (blant annet for å finne skjulte gåtesymboler etterlatt av den godeste Edward Nigma). Som regel vet du hvor du skal, men du velger selv ruten dit, og hvis du vil la deg distrahere av andre ting underveis er det ingen ting som stopper deg.

De individuelle kampsituasjonene er imidlertid også preget av en viss frihet, med relativt åpne miljøer hvor du kan studere fiendenes handlingsmønster og planlegge angrepene dine i ro og mak før du handler. Måten omgivelsene er designet på og de mange egenskapene og gjenstandene du får leke med i løpet av spillet sørger for at du har et bredt spekter taktiske verktøy som du kan bruke, og resultatet er at du kan spille samme kamp flere ganger og oppleve noe nytt hver gang.

Rettferdighetens fot seirer igjen.
Rettferdighetens fot seirer igjen.

Et Batman-spill er ikke komplett uten et bredt utvalg duppeditter i Batmans verktøybelte. Først ut er batarangen som du kan kaste på fiender for å slå dem ut i noen sekunder. Deretter har du eksplosiv gelé som du kan spraye på overflater, og detonere på avstand – enten for å sprenge deg gjennom svake vegger, eller for å plage fiender. Du får også en krok du kan slenge ut og feste til ting, og så dra dem til deg, samt en høyteknologisk kodeknekker og, nær slutten av spillet, en line som du kan skyte horisontalt og bruke til å raskt komme deg over på nabobygningen eller ta ut eventuelle fiender som er dumme nok til å stå i veien for deg. Mange av disse kan forøvrig oppgraderes underveis, og få nye egenskaper.

Utenom dette har du selvsagt tilgang på det vanlige slengtauet, som gjør at du kan leke Tarzan både ute og inne. Dette er helt nødvendig både med tanke på navigasjon og kampsituasjoner. Lite er så tilfredsstillende som å slenge deg opp i takbjelkene, og så bre ut vingene og glidefly ned mot en intetanende fiende.

Detektiv og slåsskjempe

Batman er ikke bare en slåsskjempe av rang, han har også en hjerne som fungerer ganske godt. For å understreke flaggermusens detektivaspekt har du fått noe som heter «detective vision», som du kan aktivere for å lete etter skjulte spor i omgivelsene og vegger som kan sprenges, samt finne ut hvilke av fiendene som bærer skytevåpen og hvilke som ikke gjør det.

Sexy, bitchy og veldig dum i hodet.
Sexy, bitchy og veldig dum i hodet.

Sistnevnte er rimelig viktig. Batman er nemlig motstander av alt som sier «pang», noe som betyr at du stiller litt svakt om fienden er utstyrt med maskingevær. Da lønner det seg å snike seg rundt dem, og ta dem ut i stillhet, eller finne mer fantasifulle måter å uskadeliggjøre dem på. Vanlige fiender er selvsagt langt lettere å ta knekken på – spillets nærkampsystem er enkelt, men fungerer likevel veldig godt.

I starten kommer du langt med å bare hamre angrepsknappen ustanselig, men etter hvert blir det nødvendig å raffinere taktikken litt ved å blokkerer og svare på innkommende angrep, og hoppe over fiender for å slå dem ned bakfra. Komboer får du også tilgang på, og jo vanskeligere spillet blir, jo mer nødvendig blir det å bruke dem. Dermed viser kampsystemet stadig mer dybde etter som du spiller, selv om det aldri blir direkte avansert. Kampene ser forresten herlig brutale ut, og selv om spillet aldri viser blod eller lar deg drepe andre mennesker er det åpenbart at du deler ut tonnevis av smerte til skurkene.

Solid på alle måter

Det er litt vanskelig å peke ut nøyaktig hvorfor Batman: Arkham Asylum er så moro å spille. Det gjør absolutt ingenting nytt, og på overflaten er det lite som skiller det fra de utallige andre tredjepersons actionspillene på markedet. Men som sagt; det er en usedvanlig solid og velregissert opplevelse. Det skjer noe absolutt hele tiden, og overraskelsene står i kø. Og enten du klatrer rundt i gamle ruiner i Arkhams undergrunn, sniker deg lydløst i skyggene eller banker løs på tatoverte bolere vil du storkose deg. Hele tiden.

Man blir neppe friskere av å legges inn her.
Man blir neppe friskere av å legges inn her.

Jeg liker også hvordan spillet stadig gir deg små hint (frampek, som det så fint kalles) om hva som kommer til å skje i fremtiden. Et godt og tidlig eksempel på dette er hvordan du i introduksjonssekvensen ser muterte Croc fraktes forbi. Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at du må kjempe mot dette grufulle vesenet før spillet er over. Dette er et virkemiddel som skaper både forventninger og frykt, og utviklerne har brukt det svært godt.

Historien og settingen fungerer også helt perfekt. Jeg er ingen blodfan av Batman-universet, men jeg kan nok om det til at jeg merker hvor autentisk det hele er, hvordan Jokeren oppfører seg akkurat som Jokeren skal, og hvordan spillets Batman virkelig er DC Comics Batman. Ikke bare en generisk spillhelt i forkledning. Alt er bare helt riktig, og dette er ikke bare det beste Batman-spillet jeg noensinne har spilt (beklager, Batman: The Movie), men også et av de aller, aller beste lisensspillene noensinne. Det triste er at nå som Arkham Asylum har satt standarden, kommer det bare til å bli enda surere å spille alle de middelmådige lisensspillene verdens store utgivere stadig pumper ut.

Hjerneløse fiender

Men før skryteorgien tar helt av, må jeg påpeke at spillet har visse svakheter. Fiendene er for eksempel ganske dumme, og litt for robotaktige til at de virker helt troverdige. De følger faste rutiner, og med mindre de akkurat har sett deg slenge deg opp i taket slår det dem aldri å se opp, uansett hvor mange av dem du tar knekken på. De virker også både svaksynte og hørselshemmede til tider, og du skal generelt være svært nær dem før de klarer å se deg. Det er ikke særlig rart at Jokeren bruker halve spillet på å klage over vaktene sine via Arkhams høyttaleranlegg.

Jokeren skjønner ikke alvoret i situasjonen.
Jokeren skjønner ikke alvoret i situasjonen.

Ellers er det mest småplukk det går på. Noen ganger hekter Batman seg fast i kanter og småting, noe som ser litt dumt ut (og kan være skummelt om du har en bevæpnet fiende på nakken), men det går stort sett greit. Mot slutten av spillet blir det også litt mye besøk på steder du har vært tidligere, men spillet legger hele tiden inn nye ting og utfordringer som gjør at det holder seg friskt likevel. Og, for å flisespikke, hater jeg den «trykk samme knapp tusen ganger så raskt du kan for å simulere at du gjør noe tungt»-mekanikken som er så populær for tiden, og som også har funnet veien inn i dette spillet.

Visuelt er Batman: Arkham Asylum en stor triumf. Det er ikke det peneste spillet jeg har sett, men atmosfæren og stilen er helt perfekt, og detaljnivået er svært høyt. Miljøene er mørke og dystre, og Arkham framstår som et institusjonshelvete fra attenhundretallet. Det eneste som er litt synd er at «detective vision»-modusen forvrenger grafikken litt, samtidig som den generelt er så nyttig at du glemmer å skru den av, og dermed ikke får nyte miljøene slik de egentlig ser ut.

Spillet briljerer også på lydsiden, ikke minst takket være de bunnsolide skuespillerprestasjonene fra Mark Hammil (som spiller Jokeren) og de andre fra The New Batman Adventures. Batman er kanskje den figuren med minst spennende skuespill, men det er nok litt på grunn av karakterens natur. Han skal jo tross alt være avbalansert og rolig uansett hva som skjer, og ikke la seg rive med.

Flaggermus på jakt.
Flaggermus på jakt.

Konklusjon

Jeg skal ærlig talt innrømme at jeg aldri hadde særlig store forhåpninger til Batman: Arkham Asylum. Det er et lisensspill, tross alt, og jeg har nok erfaring med spillbransjen til at jeg vet hvordan slike spill vanligvis ender opp.

Det tok imidlertid ikke lange tiden før Batman: Arkham Asylum klarte å hekte meg. Faktisk skjedde det allerede under introduksjonssekvensen, som setter scenen på en svært god måte. Resten av skepsisen forsvant gradvis, etter som spillet imponerte med den ene spennende situasjonen etter den andre, og en variasjon som andre actioeventyr bare kan se langt etter. Dette er et spill som aldri slutter å levere, og aldri slutter å overraske. Akkurat i det du tror du har sett alt det har å by på, gjør det noe helt nytt og spennende, og du kan ikke annet enn å glise.

Den beste måten å beskrive Arkham Asylum på, er å kalle det skikkelig solid håndverk fra ende til annen. Det er ikke innovativt, det prøver ikke å være kunst, men det leverer en usedvanlig underholdende blanding av action, sniking, utforsking og lett hjernetrim.

Batman: Arkham Asylum er i salg for Xbox 360 (testet) og PlayStation 3. PC-versjonen følger 18. september.

Kommentarer (31)

Forsiden akkurat nå

Til toppen