Anmeldelse

Wolfenstein

Prestisjefyllt opphav

Gammeldags skyteglede har gjennoppstått.

På begynnelsen av nittitallet brøt en gjeng unge og vågale programmere ut fra den digitale publikasjonen Softdisk og dannet foretaket id Software. De nyskapende spillutviklerene skulle etterhvert oppleve stor suksess med titler som Doom og Quake. Deres første store hit var et spill ved navn Wolfenstein 3D, og omhandlet én manns kamp mot nazismen var intet mindre enn en teknologisk triumf og introduserte en hel verden til førstepersons skytespill. Det var også på denne tiden at id Software knyttet et nært bånd til en annen spillutvikler, nemlig Raven Software, som står bak utviklingen av Wolfenstein slik vi møter serien idag.

Åpne jaktmarker

Den største forskjellen mellom denne og tidligere utgivelser i serien er muligens byen Isenstadt, som fungerer som en ramme, både for historiens løp så vel som for oppdragene du tar på deg. Til å begynne med vil arealet kanskje virke nokså snevert, men etterhvert som du gjør fremskritt i spillet vil ytterligere områder bli tilgjengelige, og det er i det hele tatt meget imponerende hvor mye arbeid Raven har lagt ned i å skape et omfattende og detaljert miljø som alt for ofte vil distrahere deg fra den oppgaven du egentlig er på vei for å utføre – men da kun fordi byen er såpass interessant i seg selv.

Foruten en stor mengde hemmeligheter å avdekke og samle på, huser også Isenstadt en god del mennesker som helst ville sett de okkuperende nazistyrkene ut av hjembyen deres, og det er ved å utføre opprag for de forskjellige motstandsbevegelsene at historien utfolder seg. Du vil i tillegg bli kjent med våpensmuglere som gir deg mulighet til å oppgradere både våpen og krefter du tilegner deg i løpet av spillets gang. Disse kreftene har tett sammenheng med nazistenes tilstedeværelse i byen og den okkulte tematikken som skiller Wolfenstein ut fra andre spill satt til denne tidsepoken.

Grandiost og minneverdig

Erindringer fra andre verdenskrig vil med all sannsynlighet innebære skyttergraver og ruinerte bygater, men selv om Wolfenstein forøvrig byr på en god del av dette er selve oppdragene som regel lagt til mer spennende og fantasifulle lokaler. Flere av disse har sitt eget tema og en unik følelse. Den arkeologiske utgravningen kan vekke minner om Indiana Jones, mens sykehuset med sine usynlige snikmordere byr på en god grøsseropplevelse. Foruten disse kan du også se frem til en underjordisk base, et flyvende luftskip og selvfølgelig en storslått festning.

Oppdragene er relativt store, og byr på variende skuddvekslinger på både nært og langt hold. Du vil også oppleve en og annen gåte som utfordrer deg til å ta i bruk kreftene dine på en litt annen måte. Til tross at disse neppe oppleves som spesielt krevende er de litt spennende i utførelsen.

En magisk reise

B.J. Blazkowskiz inntar nok en gang rollen som seriens hovedrolleinnhaver. Det litt tullete etternavnet har bestått fra seriens opprinnelse og B.J. er selv en helt av den gamle skolen. Han sier ikke så mye, og hans eneste personlighetstrek er hans sterke vilje til å bekjempe nazismen, noe han gjør uten emosjonelle kvaler eller sarkastiske kommentarer. Den stille helten er noe som har gått litt av moten de siste årene, men føles forfriskende i dette tilfellet.

Vi møtte sist B.J. under seriens forrige store gjenopplivelse i 2001, ti år etter det opprinnelige spillet. Return to Castle Wolfenstein omhandlet nazistenes eksprimenter med overnaturlige krefter, og det samme tema står sentralt i dette spillet. Nazistene ønsker å bruke energien til en annen dimensjon ved navn «Black Sun» til å styrke den tyske krigsmaskinen. Denne andre dimensjonen krysser vår egen i en slags skyggeverden som både du og nazistene har tilgang til ved hjelp av noen magiske kulturgjenstander som er funnet omkring Isenstadt.

Du kan når som helst tre inn i denne verdenen og omgivelsene dine blir med det samme foruroligende forandret og merkelige vesener flyter gjennom luften. I denne tilstanden beveger du deg raskere, ser fiendene dine klart som sola og du kan til og med oppdage skjulte stier. Du vil også etterhvert få ytterligere krefter. Disse kan som tidligere nevnt oppgraderes, men bare dersom du har avdekket nok av de skjulte gjenstandene rundt i byen.

Godt brukt, men ikke utbrukt

id Software har lenge vært blant de fremste aktørene på utformingen av nye grafikkmotorer. Foruten Doom- og Quake-seriene, har også spill som Call of Duty, Medal of Honor og en lang rekke andre titler basert seg på id Softwares teknologi. Wolfenstein er derimot ikke noe teknologisk vidunder. Mens id Software pønsker videre på deres neste store prosjekt, Rage, som vil introdusere deres splitter nye teknologi, må Wolfenstein nøye seg en utvidet utgave av den fem år gamle motoren som lå bak Doom 3. Til tross for dette ser spillet slettes ikke dårlig ut. Raven har virkelig fått mest mulig ut av de tilgjengelige ressursene, og stemningsfull belysning og ypperlig grafisk design gjør mye får å heve inntrykket.

Vi har testet spillet på PC og Xbox 360 og begge versjonene ser tilnærmet like ut under de rette forholdende. Man kunne kanskje tenke seg at en eldre motor ville være meget omgjengelig for de aller fleste datamaskiner, men til tross for at esken lover relativt lave systemkrav må du ha en ganske moderne maskin for å få god ytelse ut av spillet dersom du velger å kjøpe PC-utgaven.

Ta med vennene et annet sted

Et annet argument mot PC-utgaven er at spillets servere har vært problematiske på denne plattformen hver gang vi har forsøkt å koble oss opp. På den andre siden er ikke dette et stort minus, ettersom flerspillerdelen i Wolfenstein i alle tilfeller er best å unngå.

Visuelt tar spillet et regelrett hodestup i denne delen av spillet, hvor teksturenes lave oppløsning er spesielt iøynefallende. I sterk kontrast til spillets hoveddel ser det virkelig ut som denne biten av spillet er grafisk utdatert. De imponerende, gotiske og fantasirike lokalene, samt den stemningsfulle belysningen omtalt tidligere er heller ikke noe sted å finne her. Det finnes en rekke brett, men ingen av disse fanger spenningen fra enspillerdelen, til tross for at Wolfenstein prøver å emulere en rekke moduser og funksjoner som er blitt popularisert av andre spill innenfor sjangeren de siste årene.

Det finnes mange overlegne alternativer til Wolfenstein hvis du vil spille over nett, men ettersom resten av spillet er såpass tiltalende er det lett å ignorere dette. Det bør derimot nevnes at denne delen av spillet er utviklet av Endrant Studios som forøvrig ikke er en del av verken Raven eller id Software.

Konklusjon

Wolfenstein er på mange måter en blanding av nytt og gammelt. Konseptet rundt byen Isenstadt, som du kan utforske fritt mellom oppdrag, samt et interessant og merkbart oppgraderingssystem tilfører noe helt nytt til serien. Det viktigste du bør vite er at den samme skytegleden som alltid har vært et kjennemerke ved id Software og Raven sine spill, definitivt er tilstede i spillets hoveddel. Kampene foregår i et raskt tempo og i motsetning til andre moderne skytespill er du ikke bundet i samme grad til å alltid søke dekning. Videre er både våpnene og kreftene du tilegner deg meget tilfredsstillende og utfyller spillmekanikken på en god måte.

Wolfenstein er en overraskelse. Et spill som for min del fløy under radaren og som jeg ikke hadde noen forventninger til. Likevel er det trygt å si at Wolfenstein oppfyller de aller fleste forventningene man kunne hatt med en stemningsfull og opplevelsesrik kampanje og solid, vellagret spillmekanikk. Om du ser etter en litt annerledes tolkning av andre verdenskrig så trenger du ikke lete lengre enn Wolfenstein.

Wolfenstein er i salg for PlayStation 3, Xbox 360 og PC.

8
/10
8
/10

Siste fra forsiden