To brødre fra Vestlandet har kokt sammen et roguelike samlekortspill satt til Skogdal, der mystiske og uforklarlige ting skjer med innbyggerne. Neida, det høres vel kanskje ikke typisk norsk ut.
Men steike ta så gøy det er!
Hoppe etter Wirkola
«Roguelikes» med samlekortspillelementer har et par store mastodonter av noen spill som har tatt en stor del av kaka. Slay the Spire er et av mine favorittspill, og Balatro kom ut med stor, og fortjent suksess i 2024. Og når slipper brødrene Erlend og Kay Arne Kirkebø sitt først samarbeid med spillet Skogdal.
Rare ting har skjedd i byen Skogdal, og du prøver å finne ut av det. Utrustet med kort duellerer du deg vei gjennom byen, der mange av innbyggerne oppfører seg utrolig rart. Jo lenger du kommer jo mer finner du ut. Det er ikke lett når du bare har noen få kort på hånda, og et bestemt antall helsepoeng. Men før jeg kommer til alt av spillmekanismer så må jeg berømme spillets presentasjon.
Den visuelle stilen er helt konge, og den gjenkjennbare kunsten og tegningene til Kay Arne Kirkebø er en fryd hele veien. Skogdal har en helt unik stil, og den alene burde gi den masse oppmerksomhet. Satt sammen med et herlig lydspor, og en mørk og akkurat passe teit humor traff de i hvert fall blink her hos meg.
Kort etter kort
Som et samlekortspill er det også overraskende mye dybde, det er haugevis av kort å samle inn og taktiske valg som kan utforskes. Kortene i spillet koster en bestemt mengde energi, i all hovedsak mellom 1 og 3. Du har 3 energi å bruke hver runde, så ganske begrenset. I likhet med mange andre spill i sjangeren ser du hva fienden har tenkt til å gjøre i sitt trekk, og du må agere deretter.
Hvis en fiende skal gi seg selv blokkering, så vet jeg at jeg kan kjøre offensivt og gjøre skade, hvis jeg har kortene til det. Ser jeg at de lader opp til et eller flere angrep må jeg blokkere selv, hvis ikke forsvinner helsepoengene meget fort. Det finnes kort som gjør skade, som gir blokkering, som svimeslår eller en hel haug med andre varianter. På mange av de statiske «brettene» i spillet får du plukke opp ett eller kanskje to kort, eller du kan kaste noe du ikke vil ha. Så hele tiden blir kortstokken litt mer fyldig, og du får tilgang til kulere kombinasjoner.
Vennekort får du også med deg. Disse gir deg også masse ulike kort, blokkering eller andre evner som du kan dra nytte av i duellene. Og det er akkurat her jeg synes utviklerne har greid å få til en god balanse. Man vil etter hvert oppdage mønstre i kortene og deres funksjoner, og kan konsentrere seg om ett eller to elementer i prosessen. Jeg har for eksempel testet flere runder der jeg fokuserer på å få fiendene til å blø, en status i spillet som gjør skade over X antall runder. Sammen med godt forsvar så kunne dette funker godt, men jeg har ikke helt løst den balansen enda.
Eller du kan gå superoffensivt og gjøre deg selv sint, som gjør at du gjør mer skade med angrepskortene dine, og rett og slett prøve å vinne duellene fort og brutalt. Det er masse variasjoner og nyanser, og veldig mye av moroa i denne typen spill er å utforske disse mulighetene, finne gode kort som passer og komme deg enda litt lenger. Jeg blir oppriktig stolt og glad når en taktikk jeg utvikler underveis funker så bra som jeg håpet, og jeg kommer lenger enn jeg noen gang har gjort tidligere.
Historien i spillet er sjarmerende og god, uten at det er den som er hovedfokuset på noen som helst måte. De blander inn kjent materiale fra populærkulturen på en morsom måte, og greier å balansere dialog og humor godt hele veien. Det er ikke mye historie du får presentert, det er noen setninger her og der. Men det gir et lite ekstra mål å strekke til. Om ikke annet så er designet på figurene igjen helt nydelig.
Konklusjon
Jeg hadde ingen kjennskap til Skogdal før jeg fikk presentert det rett før helgen. Det tar jeg helt og holdent på min kappe, og jeg er innmari glad for at jeg fikk testet dette spillet. Fordi det er helt garantert et spill jeg kommer til å dra fram igjen og igjen framover. Men vær advart – en kjapp timinutter før du skal hoppe i køya for kvelden blir fort til timer i byen Skogdal.
Den visuelle stilen er det som kanskje fanger øyet ditt først, og så hører du det rocka lydsporet som drar deg enda mer inn. Men det er et uhyre solid kortspill som tar tak og holder deg fast, time etter time. Vel blåst brødrene Kirkebø, dette kan dere være stolte av.
