Den ene etter andre godt etablerte spillpressen legges ned. Eller kjøpes opp. Eller har masseoppsigelser av ansatte.
Vi har skrevet en del om spillpressen i et herværende magasin. At det er for lite dekning i riksmedier for eksempel.
Noe som jeg dessverre må informere om at ikke er unikt for spill som kulturprodukt:
Tiden da riksmediene hadde teateranmeldelser og litteratursatsinger er på vei ut. Dagbladet har ikke lenger en kulturredaktør.
Den fragmenterte strømmeverdenen gjør at å anmelde TV-serier som bare et fåtall av befolkningen har tilgang til mister noe av den brede appellen.
Du går ikke til VG for å finne ut at det er en ganske artig humorserie i tenåringsdrama-kategorien, basert på livet til poeten Emily Dickinson, full av meget lesbiske overtoner, på Apple TV+.
Så da må vel vi i nisjemediene på diverse kulturfelt dra til litt da.
Men det står etter hvert dårlig til internasjonalt i spillmedier. De store og etablerte nisjemediene på spillfeltet sliter. Ett eksempel er Polygon, som etter at siden ble kjøpt opp av Valnet fikk masseoppsigelser. Giant Bomb ble nylig solgt til de ansatte, som nok blir en svakere redaksjon i rene ressurser. The Escapist hadde ansatte som dro fra sida samlet. Dette er bare noen eksempler.
Problemet er at vi trenger dedikerte og spissede journalister på spesialiserte felt. Spisset selv innad i spillverdenen.
Store penger
La oss bare ta e-sport: En stor bransje med store penger, en ganske ny bransje, og en bransje med meget unge atleter. Det er ikke helt utenkelig at det er noen mer enn problematiske sider ved bransjen. Det er vel strengt tatt garantert, selv om man holder seg kun til de «to store»: Sex og penger.
For å kunne dekke feltet må du vite hva Rocket League er og hvorfor det er tilskuersport at folk spiller fotball med radiobil. du må forstå økosystemet rundt med streamere og spons, hvordan pengene fungerer. Ha en Discord-bruker og en Twitch-bruker.
Bernhard Ellefsen i Morgenbladet påpekte det selv angående sin egen avis' manglende spilldekning:
- Kunnskapsnivået om spill blant journalister generelt ganske lavt. Det gjør det vanskelig å dekke feltet på en substansiell måte.
Du må kunne feltet. Og miljøet.
Du må kjenne og prate med nok folk til at du får høre sladder.
Legenden Kåre Valebrokk skal ha sagt om kildepleie at en god journalist luktet øl etter lunsj (Hans kontorbarskap er nå på utstilling i Dagens Næringslivs redaksjon, fremdeles med lappen «Si ifra om du tar øl». Til minne om en heldigvis svunnen tid).
Spisskompetansen og kildenettverket opparbeidet gjennom å tilbringe årevis i miljø og bransje er totalt nødvendig på smalere felter.
Josimar
En parallell kan være fotballmagasinet Josimar, som har hatt en del grundige avsløringer i fotballindustrien, som for eksempel bruk av nordkoreanske arbeidere i forbindelse med VM i Russland i 2018. For de spesielt interesserte i journalistisk arbeid kan dere følge hvordan gravingen ble gjort i innlevert «metoderapport» (SKUP-prisen deles ut på grunnlag av disse rapportene sendt inn av redaksjoner/journalister).
For å få til dette må publikasjonen være interessert i å bruke ressurser på dette spesifikke området, et område som konkurrerer med andre viktige saker om graveressurser. Graving er dyrt. Til tider veldig dyrt. Selv store redaksjoner må prioritere.
Journalisten må ha tid til å søke opp bakgrunn på feltet. Dette er kun mulig på noe slags effektivt vis om man allerede kjenner til området grundig.
Det hjelper veldig med lokale kilder. Vinneren er den som klarer å ta en telefon og finne noen som kan ta en prat. Eller kjenner noen som kjenner noen via noen. Enten det er fotball eller spillbransje.
Ikke at bra journalistikk alltid hjelper. Josimar sliter økonomisk og trenger tusen nye abonnenter innen juli.
Det er også full krisestemning hos eier, som nå forsøker selge avisen. Dette sammen med Filter Nyheter, en annen nisjeblekke med høy grad av spesialisering innen blant annet radikalisering og ekstremisme, og et grundig blikk på aktuelt utenriks i Ukraina og USA.
Å miste disse to publikasjonene utenfor de store mediehusene vil være et stort tap for norsk mediemangfold.
Etter en større storm i sosiale medier bikka Filter de ønskede 1000 ekstra abonnentene etter få dager. Josimar har nådd over halvparten av målet, og har fremdeles ut juni for å redde driften.
Redaktør
Du trenger redaktør og kolleger.
Jeg har fått lov å skrive nær hva jeg vil i dette bladet. Med noen føringer fra en muligens lett oppgitt leder som for eksempel «Skal du skrive om at du liker vold? Ikke gjør det for intellektuelt da…».
Jeg har fått lov til å linke til utsynsmeldingen og dra koblinger til romerske begravelsesskikker for hund.
Men om jeg for eksempel hadde kommet med noen ville beskyldninger mot navngitte folk på grunnlag av to ukjente youtubere med 500 følgere hver, som også var veldig opptatt av Area 51. Så ville en fot bli satt ned og fila sendt i retur.
Redaktører og andre kollegaer i samspill bestemmer mer overordnet hva som skal være fokus, hvilke retninger vi skal gå, har noen en ide?
Det har heller ikke vært helt uvanlig i min tid i diverse aviser at noen i et møte har sagt «skal vi skrive om boligprisene eller?», og så peker en eller annen sjef på en eller annen ansatt.
Det er innimellom greit med noen som bestemmer.
Vi trenger kollegaer. At flere leser sakene dine før du trykker «publiser» fjerner ikke bare tastefeilene, forhåpentligvis finner folk eventuelle enorme feil også, så du ikke skjemmer deg ut i offentligheten mer enn nødvendig.
Video killed the radio star
En faktor i de etablertes fall kan være at mye av dekningen skjer på YouTube av glade amatører, eller folk som lever av videoessays eller lignende. Videoessays er på mange måter den nye kanalen for dypere fagartikler.
Mange av disse er veldig gode. Mange flere er mindre gode. Og en del er direkte ondsinnede troll.
Problemet er at å drive en YouTube-kanal helt selv er ekstremt slitsomt. Du må gjøre din egen markedsføring i alle kanaler, klippe ned videoene dine til kortformat, drive egen research og redigering. Heller enn å være ansatt i en redaksjon med fast gasje og noen flere om jobben.
Før du når et visst nivå med reklameinntekter, affiliate-programmer og en Patreon med flere enn fem støttespillere, står du alene eller gjør alt på hobbybasis ved siden av en brødjobb.
Og som Jon Cato Lorentzen påpekte nylig: Spillselskapene har fått egne kanaler og trenger ikke spillpressen i like stor grad lenger.
Veldig Viktig
Nå er kanskje spill bare en liten flik av verden. Men en så stor bransje, med så stort kulturelt nedslagsfelt, fortjener bra dekning. Det er mye å ta av i hvordan industrien fungerer, arbeidsmiljø, eierskap og bindinger. Nylig har veksten av KI i industrien skapt nye spørsmål om fremtiden til de som jobber i bransjen.
Spill påvirker teknologiutvikling og blør ut i andre deler av kulturen, enten det er cosplay eller at Fallout blir serie.
Det er lett å komme med hjertesukk over at diverse medier har grovt regnet to saker om spill: «Mann (45) spiller spill», og «Skjermtid dreper barna dine». Nylig med lett «Kanskje det er sosialt også…?» ispedd her og der.
Men det er kanskje lettest. Når de store mediene selv innrømmer de ikke kan nok.
Heller enn å grave i pengene rundt kontraktene til e-sportspiller (16), eller skrive om utnyttelsen av utviklere i spillindustrien, kanskje sjekke litt rundt høringssvar eller partiprogrammer på kulturfeltet nå opp mot valget. Det er en oppgave nisjemediene må ta.
Men likevel: Det er egentlig, om man tenker seg om, litt rart at utgivelsen av en ny Civilization ikke fikk noe større pressedekning i riksmedier, er det ikke?
Vi trenger de etablerte nisjemediene på kulturfeltet, gitt at kulturdekningen ellers er en brennende søppelhaug. Enten det er på spillfeltet, fotballfeltet eller jazzmusikken. Vi trenger anmeldelser og dekning av bransjenyheter.
Med de store tunge spillredaksjonene internasjonalt stadig svakere, mister vi som er her med litt mindre forhold (og litt mindre budsjetter, og kilder litt lenger vekk fra innsiden av AAA-studioene) opphav til nyheter vi ellers ikke ville kunne tatt tak i eller jobbet videre med.
Jeg vet jeg sitter her som mediedame og gjør en sedvanlig «journalistikk er viktig»-sak. Det får bare være. Men det ville vært litt hyklersk å forsvare redaktørstanden sånn, om man ikke fulgte opp litt:
Redaktøren har bestilt tekst og lagt noen føringer.
Jeg skriver.
