Mens Dagbladet regelrett velger bort spillstoff, og VG-eide Tek.no sikter mot unge lesere på TikTok, har Morgenbladet en mer kulturanalytisk tilnærming av dataspill, skal vi tro kulturredaktør Bernhard Ellefsen.
– Vi ser på spillkultur og offentligheten rundt spill som interessante temaer. Spill dekkes i skjæringspunktet mellom teknologi, digital offentlighet og kultur, og det passer innenfor vårt dekningsområde. Men det er på ingen måte en hovedsatsing.
Han erkjenner at de har – og kommer til å fortsette å ha – klare begrensninger i dekningen sin av dataspill som kulturuttrykk.
– Dataspill har en marginal plass hos oss, det må vi innrømme. Vi anmelder ikke spill, og har heller ingen planer om å begynne med det.
I år har riktig nok avisen dyppet tærne i retning av dataspillkritikk, gjennom selvransakende og utforskende reportasjer fra Elise Dybvig.
Hun var også deltakende panelmedlem i Fritt Ords arrangement om dataspillkritikk og kulturjournalistikk tidligere i år – og er et godt eksempel på hva du kan tilføre en offentlig samtale selv om interesse og teknisk kompetanse ikke nødvendigvis gir deg noe gratis.
– Vi har ingen kulturforpliktelser
– Elise har vært ute i feltet og laget stoff. Det er positivt. Men jeg har også et ganske nøkternt forhold til kulturjournalistikk: Vi har ingen forpliktelser overfor bestemte felt – vi har kun forpliktelser overfor leserne våre. Vi dekker ikke felt fordi de «fortjener» dekning, men fordi vi mener det har journalistisk og samfunnsmessig verdi.
Så det handler ikke om å representere bredden i kulturlivet?
– Nei, vi må alltid gjøre en redaksjonell vurdering av hva som er vesentlig. At dataspill er en del av samtiden og samfunnsutviklingen, gjør det interessant. Men det betyr ikke at vi må dekke det i samme omfang som vi dekker for eksempel som litteratur og film.
Det viktigste er at det treffer leserne, ikke massene, mener Ellefsen.
– Det er ikke et mål å nå ut til alle publikumsgrupper – vi skriver for de som leser Morgenbladet, og det er i seg selv et spesifikt kulturinteressert publikum.
Manglende spillkunnskap blant journalister
Gamer.no har de siste ukene sett på hvordan dataspill omtales i norske medier, etter at flere bransjeveteraner har uttalt at dagens dekning oppfattes som snever og overfladisk i de tradisjonelle avisene.
Morgenbladets kulturredaktør tror at noe av forklaringen kan ligge i kunnskapsnivået til journalistene.
– Kunnskapsnivået om spill blant journalister generelt ganske lavt. Det gjør det vanskelig å dekke feltet på en substansiell måte. Og hvis det ikke gir klikk eller engasjement, er det vanskelig å forsvare ressursbruken – særlig i brede medier som Dagbladet og VG.
Hvordan vurderer du journalistikkens rolle i møte med dataspill – som underholdning, teknologi eller kultur?
– Det er opplagt at spill er kultur. Folk bruker mye tid på spill, det formes identiteter, perspektiver og fellesskap gjennom det. Civilization-serien, for eksempel, har hatt stor innflytelse på hvordan folk – inkludert Elon Musk – ser verden. Det gjør spill til interessante innganger til å forstå samtiden. Derfor bør vi behandle spill på samme måte som vi behandler litteratur og film – som tolkningsrom for å forstå verden.
Han avviser at det blir en stor endring over natten for Morgenbladets del.
Likevel holder redaktøren døra på gløtt for skribenter som «har noe viktig å si».
– Vi kommer ikke til å begynne med klassisk spillanmeldelser, slik vi gjør med bøker og film. Men substansielle tekster med kulturanalytisk ambisjon, gjerne med utgangspunkt i enkeltspill, det er absolutt mulig. Jeg skulle gjerne publisert mer slikt, men det krever skribenter med både innsikt og blikk for kulturkritikk. Det er ikke noe som vil skje ukentlig, men heller periodisk – når vi har noe vi mener er viktig å si.
Som, for eksempel, nevnte Elise Dybvigs tekst om fraværet av dataspill i norsk offentlighet.
– Jeg ble virkelig overbevist av Elises siste tekst, om hvordan avstand og nærhet til spill som medium kan påvirke innsikten man får. Mange kulturjournalister står overfor en ny type erfaring med spill – det er ikke som å lese en bok. Det er en annen type deltakelse og erkjennelse. Og det utfordrer kanskje den klassiske kritiske distansen. Men det betyr ikke at det ikke lar seg gjøre – vi må bare utvikle nye tilnærminger, avslutter han.
