ANMELDELSE: Assassin's Creed Odyssey
(Foto: Espen Jansen/Gamer.no)

Tullete stort og fantastisk vakkert

Det er mye å klage på i Assassin's Creed: Odyssey, men sett over ett er dette en fantastisk spillopplevelse.

Alle med en viss hengivenhet for historie har antagelig en epoke de liker mer enn andre, og for meg er det antagelig antikkens Hellas som rager aller høyest. Jeg kan ikke sette fingeren på én konkret ting, men det er nok en fin blanding av gudene, mytene og den generelle estetikken som virkelig taler til meg.

At Assassin's Creed endelig – etter ørten andre reisemål – skulle ta turen til det gamle Grekenland, kom derfor som en svært positiv overraskelse tidligere i år. Nå er spillet ute, og det bare ett år etter Assassin's Creed Origins – det er øyeblikkelig tydelig at Ubisoft ikke har endret all verden siden de slapp Bayeks egyptiske tråd, men likevel er det mye spennende å ta tak i i årets utgave, Assassin's Creed Odyssey.

En dag, Alexios, vil alt dette bli ditt. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Det er ikke gresk for meg

Odyssey byr som kjent på to ulike figurer man kan spille som, og dette er det første man velger på sin ferd. Alexios og Kassandra virker i utgangspunktet som interessante figurer begge to, og jeg hadde i utgangspunktet sett for meg at det kunne vært kult å spille som en kvinnelig snikmorder. Likevel ble det ikke slik, da jeg rett og slett ikke maktet å venne meg til Kassandras masete, greske aksent.

Ikke det at Alexios er særlig mye bedre. Egentlig er mye av stemmeskuespillet ganske dårlig, spesielt tidlig i spillet – dette er på ingen måte nytt for Assassin's Creed, men jeg kan ikke huske at det har vært så krøklete som dette i noe annet spill i serien tidligere.

Jeg forsøkte derfor å bytte talespråk et stykke ut i spillet, men oppdaget til min store forskrekkelse at Ubisoft ikke har prioritert en fullverdig gresk utgave av spillet. Dette er ekstremt skuffende, spesielt med tanke på innsatsen blant annet Sony legger i spill som det kommende Ghost of Tsushima. Der foregår handlingen i Japan, og da gir det jo også mening at man kanskje kan velge japansk talespråk – det samme hadde vært veldig hyggelig i Assassin's Creed Odyssey også, men den gang ei.

Et par kjappe søk på nettet gjorde meg etter hvert oppmerksom på at spansk i grunn er ganske likt gresk, men heller ikke dette ble noen innertier. Jeg gikk derfor slukøret tilbake til engelsk tale og de medfølgende, overdrevne aksentene. Heldigvis er dette noe som forbedrer seg en hel del etter hvert som man spiller, og etter en stund klarte jeg sågar å bli vant med måten Alexios pratet på – han er egentlig ikke så verst når man blir kjent med ham.

Man kan velge mellom å spille som Alexios (tv.) og Kassandra (th.) – dra i streken for å sammenligne de to.

Hellas rundt på 40-50 timer

Det at man står fritt til å velge mellom to ulike figurer er en fin detalj, men i praksis er det ikke spesielt mange forskjeller mellom de to historiene og spillestilene. Slik jeg har forstått det — basert en full gjennomspilling med Alexios og et par timer i sandalene til Kassandra — får man de samme evnene, de samme våpnene og de samme dialogvalgene uavhengig av hvem man velger.

Den overhengende historien er i hvert fall nesten helt lik, og det skjønner jeg for så vidt godt. Dette er nemlig ikke korte greier, og en enkelt gjennomspilling kan fort vare i godt over 40-50 timer.

Båter spiller en mye større rolle her enn det de gjorde i Origins. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

På den tiden raver man fram og tilbake på de greske øyer på jakt etter sannheter, strøjobber, diverse familiemedlemmer og den stadig like kule myntenheten drakme. Alexios (og dermed også Kassandra) er en sedvanlig misthios, altså en leiesoldat, som en dag får et kall om å reise hjemmefra for å finne ut hva som egentlig har skjedd med familien hans. Plottet er overraskende spennende, og før historiens slutt har man vært med på en rekke interessante eventyr rundt om i det greske demokratiet.

Mens man holder på med historieoppdrag, snubler man også over alle slags erketypiske, greske godsaker, inkludert de olympiske leker, mytologiske beist, en orgie eller tre og et og annet orakel.

I typisk Assassin's Creed-stil kommer man også i snakk med en rekke kjente personligheter fra tidsperioden: Å hjelpe Hippokrates med å helbrede en pasient, lære om opphavet til demokratiet av Perikles og diskutere filosofiske problemstillinger med Sokrates blir da selvfølgelige deler av spillopplevelsen, og det fungerer godt.

Man kan også bruke det interessante dialogvalgsystemet for å velge hva man skal si til de fleste man møter ute på tur, og man har som regel alltid mulighet til å velge hvorvidt man skal være en hyggelig fyr eller en skikkelig drittsekk. Ingen av valgmulighetene er særlig subtile, og ut fra det jeg har sett tviler jeg på at brorparten av valgene man tar har enormt mange ringvirkninger, men noen ganger har det man sier og gjør faktisk effekt på omverdenen, og det er jo litt gøyalt i grunn.

Selvfølgelig er det rom for romanser i antikkens Hellas. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Kart og kompass

Sett over ett får man servert en bred og interessant samling av alt som kjennetegner antikkens Hellas, og måten man oppdager dette — helt organisk mens man er ute på rundtur — er blant Odysseys beste kvaliteter.

Denne oppdagelsesfriheten kommer i form av spillets «exploration»-modus, en modus som kaster seriens tradisjonelle framgangsmåte på dynga til fordel for å la spilleren utforske mer på egenhånd. Her må man regelmessig snakke med oppdragsgivere og utforske omgivelsene sine for å få hint om hvor man skal til enhver tid: «Testikles holder til i et hus langs østkysten av øya, sør for den digre løvestatuen. Prøv å unngå å drepe ham.»

Deretter må man inn på kartet, finne ut sånn cirka hvor Testikles er og legge ut på leting. Man får riktignok en meget sjenerøs advarsel når man er i nærheten, og da er det lett å spore opp målet ved hjelp av hovedpersonens fuglekompanjong, men det gir uansett opplevelsen en litt friere og mer selvstendig vri.

Sånn sett er det da bare veldig artig å utforske disse omgivelsene. Alexios og Kassandra kan klatre på stort sett alt mulig, enten det er bygninger, statuer eller rette fjellsider, og når man i tillegg har både hest, båt og fugl til å hjelpe seg, er det ingen steder som er uoppnåelige.

Og man vil dra så mange steder som mulig. Odysseys utgave av Hellas er riktignok tullete stort, men det er også enormt vakkert: Byene er fulle av folk, statuer, templer og fargerik flora; strendene er dekket av blek sand og lyseblå bølger så langt øyet rekker; og alt der imellom er også svært fint å se på.

Assassin's Creed Odyssey er alvorlig pent og fargerikt. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Nei, det er bare veldig fargerikt og behagelig å ta innover seg dette universet. Ubisoft vet virkelig hvordan de lager pene, åpne verdener, og når man først kommer i gang, er det vanskelig å legge dette spillet fra seg. «Jeg vil se mer av dette fargerike universet, og jeg vil se det nå!»

Det eneste visuelle jeg kan klage på, er de litt rare ansiktene: De er egentlig ganske fine i og for seg selv, men av og til virker det som om utviklerne har vridd opp animasjonsspaken et par hakk for mye. Det blir da en del flakking med øyne og et par merkelige bevegelser med diverse hoder som ser litt unaturlig ut.

Usynlige barrierer

Som i Assassin's Creed Origins, er også alt av fiender, utstyr og oppdrag i Odyssey knyttet opp mot ulike tallverdier og nivåer. Dette gjør at man alltid finner noe nytt og spennende å utstyre hovedpersonen med, men krever samtidig at man også er nødt til å gjøre uhorvelig mye sideoppdrag for å holde tritt med de stadig høyere nivåkravene.

Jeg føler meg litt som denne karen når jeg ikke er i høy nok level. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Eller, det er jo ikke eksplisitte krav for å utføre det aktuelle oppdraget, men er man ikke godt nok utstyrt har man antagelig ikke noe å stille opp med i kamp med fiendene man får sendt i fleisen.

Dette merkes spesielt godt når man nærmer seg slutten av historien. Her hopper historieoppdragene plutselig tre-fire nivåer av gangen, og da føles det rett og slett som om utviklerne haler ut tiden på en måte som ikke føles naturlig i det hele tatt. Jeg skjønner at de vil at jeg skal utforske resten av universet og alt det spennende som skjuler seg der, men jeg vil helst gjøre ting i mitt eget tempo og når det føles naturlig i forhold til plottets utvikling.

Dynastikrigere

Jeg hadde lenge den oppfatning at kampsystemet i disse nyeste Assassin's Creed-spillene var litt som en løssluppen avart av Dark Souls — du vet, lette og tunge angrep knyttet til skulderknappene, nøye beregnede pareringer og et stort fokus på å dukke unna motstandernes angrep — men etter en stund med Odyssey innser jeg at dette egentlig ikke er tilfellet i det hele tatt.

For der Dark Souls handler om å smette rundt fiender og sette inn et par, livsviktige støt her og der, legger Assassin's Creed: Odyssey heller opp til en lang og tidkrevende batalje som handler mer om utholdenhet enn noe annet.

Dette er ikke spillets beste side. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Fiendene tåler nemlig latterlig mye juling, spesielt hvis de er i høyere nivå enn deg selv; og man bruker mye tid på å smette unna og aktivere omfattende spesialangrep som kan knerte flere eklinger samtidig. Som et resultat er dette langt mer Dynasty Warriors enn Dark Souls.

Dette kommer tydeligst fram i spillets nye krigsdel. Her kaster man seg ut på slagmarken for å forsvare eller angripe atenere eller spartanere respektivt, og resultatet er et eneste langt møljeslagsmål. Man denger løs på fienden en lang og god stund, mens man hopper fra kaptein til kaptein og knebler motstanderens styrker mer og mer.

Dette er antageligvis den kjipeste delen av spillet: Den viser nøyaktig hvor lite krevende kampsystemet egentlig er, samtidig som det blir veldig tydelig at nivåene som klassifiserer alt fra utstyr til fiender har mer å si enn noe annet. Heldigvis er dette for det meste en frivillig del av spillet, og ikke noe man må interagere med spesielt ofte.

«When this baby hits 88 miles per hour, you're gonna see some serious shit.». Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Det er også heldig for kampsystemet, da det utenfor disse kampene fungerer nokså godt. Det er fortsatt litt langdrygt til tider, men etter hvert som man spiller låser man opp en rekke unike egenskaper som hjelper med å gjøre det hele litt mer spennende. I begynnelsen har man for eksempel et erketypisk spartanerspark (hentet rett fra filmen 300) og muligheten til å dekke våpnene sine med gift, før man senere låser opp kraftige kombinasjonsangrep og en formelig katapult av et bueskudd.

Når man slenger på min personlige favorittvåpentype, massive klubber som kan knuse fiender til pinneved, er kanskje ikke kampsystemet så aller verst likevel.

Lærdom fra Talion

Krigssystemet minner meg for øvrig en hel del om det vi fikk servert i Middle-earth: Shadow of War. Også der kunne man slåss om kontroll over ulike områder, og også der kunne disse kampene bli litt kjedelig i lengden.

Dette er heller ikke det eneste Odyssey ser ut til å ha lånt fra Middle-earth-spillene Dette er for så vidt greit nok, all den tid Middle-earth-spillene lånte en hel masse fra Assassin's Creed i sin tid, men dessverre er de færreste av elementene Ubisoft låner her bedre enn det de er i originalspillene. 

Dette gir opplevelsen litt ekstra krydder.

Den litt svake kopien av «nemesis»-systemet er for så vidt interessant nok, men mangler den utrolige personligheten orkene i Mordor har. Her vil i stedet andre leiesoldater kalles inn på teppet når du har gjort for mye ugagn, og disse jakter på deg sømløst rundt omkring i den åpne verdenen. Dette gir opplevelsen litt ekstra krydder, da man plutselig må være mer aktsom og forsiktig når man er i ukjent terreng – plutselig dukker en leiesoldat opp over åskammen, og da er man nødt til å velge om man skal ta kampen eller kaste seg ned bak en busk.

Videre har spillet også knabbet et par av Talions spesialegenskaper, inkludert evnen til å ikke dø fra fall og muligheten til å kaste et spyd og nærmest teleportere dit det lander. Kule evner i og for seg, men de passer nok bedre inn i Tolkiens spillunivers. 

Fotomodusen byr på flere fabelaktige blinkskudd. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Assassin's Creed Odyssey gir et utrolig labert førsteinntrykk, med en usammenhengende opplæringsdel, en utrolig utilfredsstillende sekvens i moderne tid, småknirkete ytelse og noe av det dårligste stemmeskuespillet i serien så langt. Jeg var rett og slett meget skeptisk til det jeg fikk servert, spesielt fordi jeg hadde sett så utrolig fram til et Assassin's Creed-spill i denne settingen i lang tid.

Heldigvis skjedde det samme her som det så ofte gjør i Ubisoft-spill (i hvert fall de to siste jeg har anmeldt): Man får omsider tilgang på den fulle, åpne spillverdenen, og etter hvert som man spiller, låser opp nye elementer og får se mer av universet, begynner man også å like opplevelsen mer og mer. Til tider var jeg fortsatt ikke helt overbevist, men jo mer jeg har grunnet over opplevelsen underveis (og også nå mens jeg har skrevet), jo mer innser jeg hvor gøy jeg egentlig har hatt det.

«Rawr.». Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Jeg klarer liksom ikke å ikke like det, til tross for de mange irritasjonsmomentene og de regelrett svake delene av spillet. Kampsystemet er veldig klønete til tider, nivåsprangene gir av og til ikke mening (spesielt mot slutten av spillet) og en hel del av det utviklerne har lånt fra Middle-earth-universet er gjort mye bedre der, men det meste annet Odyssey gjør, gjør det på en så utrolig sjarmerende måte.

Historien er interessant, det er utrolig mye å se på og oppdage, den nye «exploration»-modusen gjør oppdragene langt mer interaktive enn tidligere, snikingen er bunnsolid, mange av figurene (inkludert Alexios) har massevis av personlighet, og universet er massivt og griselekkert. 

Spesielt sistnevnte, den herlige gjengivelsen av antikkens Hellas, er nok det som gjør opplevelsen så utrolig givende og unik. Dette er et spennende og vakkert spillunivers, og for hver ting jeg ser og oppdager, liker jeg spillet mer og mer.

På mange måter er nok opplevelsen veldig lik fjorårets Assassin's Creed-spill, men det er noe spesielt med gamle Grekenland som får meg til å like dette mye bedre enn det jeg erfart av Origins. Det er vanskelig å sette fingeren på det, men det er nok en fin blanding av gudene, mytene og den generelle estetikken som virkelig taler til meg – hvem ved sine fulle fem er det vel som ikke vil klatre på rumpa til Zeus, bryte håndbak med den nemeanske løven og seile inn i hjertet av et herlig, fargerikt og marmorbelagt Attika.

Assassin's Creed Odyssey lanseres på PlayStation 4 (testet), Xbox One og Windows den 5. oktober. Vil du ha andre, vakre åpne verdener, kan vi anbefale Mad Max og Horizon: Zero Dawn.

Vurdering

"Et massivt og enormt vakkert univers gjør dette til et eventyr det er vel verdt å oppleve."

Kommentarer (40)

Forsiden akkurat nå

Til toppen