(Bilde: Jonas Magerøy/Gamer.no)

Storslått og fornøyelig rollespill-action

Er dette PlayStations neste flaggskipserie?

Obs! Dette spillet er anmeldt på den opprinnelige PlayStation 4-konsollen, ikke PlayStation 4 Pro.

Jeg vet ikke hva nederlandske Guerrilla Games puttet i kaffen for å gå fra Killzone til dette. Hva enn det var, tok de sannsynligvis to av det.

Da Horizon Zero Dawn ble avslørt for knappe to år siden ble forventningene skrudd opp til elleve hos de aller fleste. En stor og fargerik verden satt flere århundrer etter menneskehetens fall, med helautomatiske robot-dinosaurer som den nye kongen av næringskjeden? Det kunne da ikke bli noe annet enn timevis med moro, mysterier og utforsking. 

Og nettopp slik ble det.

Etter langt om lenge

Omtrent tusen år etter vår tid, tar du kontroll over Aloy, en ung jeger som bor med sin fosterfar Rost i det vi i dag kjenner som Nord-Amerika. Begge ble utstøtt fra Nora-stammen de kommer fra da Aloy var et spedbarn, og Rost har brukt årene som verge på å lære Aloy hvordan man skal overleve i den svært farlige verdenen de lever i.

Rost er redd for at Aloy skal avvise ham når hun blir akseptert av Nora-stammen.
Rost er redd for at Aloy skal avvise ham når hun blir akseptert av Nora-stammen. Bilde: Jonas Magerøy/Gamer.no

Aloys mål i starten av spillet er å vinne en tradisjonell kraftprøve, kalt The Proving, for å ta tilbake sin plass i Nora-stammen. Hun har aldri fått svar på hvorfor hun og Rost ble utstøtt, en skjebne hun er bestemt på å ta i egne hender.

Jeg vil ikke fortelle for mye om historien heretter, så la oss bare si at det skjer ting. Ting som gjør Aloy bevisst på den store verdenen utenfor Nora-stammens land, samt muligheten for å finne sannheter de svært religiøse lederne av stammen hennes ikke vil snakke om: Hva skjedde med de som kom før oss? Hvem var foreldrene til Aloy? Hvor kommer de mekaniske kjempene fra?

Det slo meg ganske tidlig i spillet hvor svimlende vakkert det er. Dette er et sandkassespill på estetisk nivå med det mer lineære Uncharted 4: A Thief’s End. Guerrillas Decima-motor viser virkelig muskler med farger, skygger og omgivelser som føles levende i ordets rette forstand. Jeg tør påstå det er et av de peneste konsollspillene jeg har spilt.

Et fantastisk lyddesign hjelper også med å blåse liv i den forlokkende verdenen. Her kommer årevis med trening fra Killzone-årene virkelig frem. Bakgrunnslydene i hvert område, lyden av buen din som spennes, for ikke å snakke om de deilige, mekaniske lydene til robot-dinosaurene, gjør det fristende å stille opp volumet på stereoanlegget og vekke hele blokka når jeg spiller.

Decima-motoren er en kraftplugg.
Decima-motoren er en kraftplugg. Bilde: Jonas Magerøy/Gamer.no

Det hjelper heller ikke på nabofreden at musikken i spillet er trollbindende. En kjenningsmelodi spilles på flere punkter i spillet, noen ganger på en enslig fiolin eller av en kvinnelig solist, andre ganger med fullt orkester. Spenningsmusikken har en helt annen, mer elektronisk karakter som lar subwooferen jobbe hardt, og hvert eneste tema setter stemningen for situasjonen, eller verdensdelen, du er i.

Taktisk blikkøglejakt

Helt i starten av spillet finner Aloy en Focus – en liten handsfree-lignende duppeditt fra den gamle sivilisasjonen som gjør det mulig å skanne og loggføre alt Aloy ser, og ikke ser. Denne saken kommer hendig med når du skal jakte på store roboter, utforske gamle metallruiner eller markere fiender for å kartlegge en rømningsvei.

Her gjelder deg å ligge i skjul til sjansen byr seg.
Her gjelder deg å ligge i skjul til sjansen byr seg. Bilde: Jonas Magerøy/Gamer.no

For her er det mange fiender. De mekaniske dinosaurene varierer fra små Velociraptor-lignende voktere som varsler resten av flokken når de ser deg, til gedigne uhyrer med kanoner på ryggen og laserskytere på hodet. Alle robotene kan skannes og loggføres, noe som gjør det enklere å planlegge hver kamp.

En fiendetype kan for eksempel ha et svakt punkt som er ekstra sårbart mot ild. Da kan det være en fordel å oppgradere buen sin med flammepiler, og ligge i skjul i høygresset til muligheten åpner seg. Støter du på en rabiat Sawtooth kan elektrisk snubletråd være lurt å sette opp før den oppdager deg, slik at du kan lure den inn i fellen din før du begynner å regne piler og kjeppeslag over den.

Dette er bare noen få eksempler på de forskjellige fremgangsmåtene du har når du skal knerte beistene. Og du vil knerte dem – de er nemlig stappfulle av nødvendige deler for oppgradering av våpen, rustninger og ammunisjon. 

Tar lærdom fra andre storspill

Horizon minner meg om mange forskjellige spill, og det tror jeg utvikleren er bevisste på. Som i Far Cry er det bandittbaser å beseire og byttedyr å jakte på for å sanke resurser. I likhet med The Last of Us kan du lage feller og ammunisjon på stedet, sett at du har sanket de nødvendige ingrediensene. Klatringen minner om Uncharted. Nivå- og ferdighetstreet, og kanskje spesielt de underjordiske områdene, har sterke Fallout-vibber. Kombinasjonen av bakgrunnsmusikk og robot-ridning tar meg tilbake til Red Dead Redemption. Og ja, du kan temme visse roboter og bruke som framkomstmiddel.

Med saktefilm-ferdigheten låst opp kan du drepe med stil. (Video: Jonas Magerøy. Gamer.no)

Det høres kanskje uoriginalt ut, men tro meg, Horizon får til å blande disse kjente elementene uten å miste sin egen identitet. Detaljene rundt hvordan man overvinner både små fiender og sjefsfiender er noe jeg ikke helt kan huske å ha sett før i andre spill. 

Belønningsfølelsen er der så til de grader når du oppgraderer og ser tallene stige på våpen, utstyr og rustning. I tillegg til å kunne kjøpe sterkere våpen og klær, er det mulig å eksperimentere med å kombinere små oppgraderingsmoduler du kan kjøpe eller finne på fiender. Disse modulene har forskjellige karakteristikker, og kan monteres på både våpen og rustning.

Med mange våpen og funksjoner å holde styr på, kan det fort bli fullt av ikoner på skjermen. Disse er mulig å fjerne helt, hvorpå du gjør ikonene synlige igjen ved å røre den trykkfølsomme flaten på PlayStation 4-kontrolleren. Jeg likte denne funksjonen svært godt, da det ryddet unna ikonene når jeg ikke trengte dem. 

Redningsaksjoner, sightseeing eller underjordisk sladder?

Når det kommer til hovedhistorien i spillet mener jeg første og siste akt stikker seg mest ut. Historien mister litt tempo rundt midtseksjonen, men det kommer naturlig med at det åpnes for å utforske det store kartet og gjøre sideoppdrag.

Hvilke hemmeligheter skjuler seg her da?
Hvilke hemmeligheter skjuler seg her da? Bilde: Jonas Magerøy/Gamer.no

Sideoppdragene er både mange og varierte. De nevnte metallruinene fra det tjueførste århundre er én av mange typer sidesprang du kan gjøre i Horizon. Her fokuseres det på å lære mer om den sagnomsuste sivilisasjonen som kom før Aloys tid – en sivilisasjon som blir forklart på helt forskjellige måter alt etter hvilken stamme du spør. Dagbøker, lydopptak og hologram-videoklipp beriker bakgrunnshistorien til figurer som har vært døde i hundrevis av år, men som kan ha hatt noe med hvordan tilstanden til verdenen er i «nåtiden».

Andre sideoppdrag går ut på å hjelpe mennesker med ymse problemer, alt fra å redde savnede familiemedlemmer til å samle inn verdifulle samleobjekter i bytte mot sjeldne oppgraderinger og resurser. Alle samleobjekter har en hensikt, enten det er mer kunnskap om fortiden eller en oppgradering som gir deg eksempelvis bedre kamuflasje eller sterkere strømfeller.

På vei mot ørkenjuvelen Meridian, Carja-stammens hovedstad.
På vei mot ørkenjuvelen Meridian, Carja-stammens hovedstad. Bilde: Jonas Magerøy/Gamer.no

Det er fornøyelig nok i seg selv å bare vandre rundt og gjøre småting. Enten det er å jakte på dyr, ta bandittbaser eller områder med roboter som, av historierelaterte årsaker, har blitt korrupte, eller å lete etter teknologi som kan gjøre det enklere å temme større maskiner. Alt har en belønning, og det kan komme godt med når du kommer til de senere historieoppdragene hvor vanskelighetsgraden øker. Alle oppdrag du har låst opp kan sees fra pausemenyen, ved siden av et anbefalt nivå du bør være på før du velger å fortsette.

Overbevisende stemmeskuespill

I løpet av spillet treffer du mange forskjellige stammer med sin egen agenda. Carja-stammen bor i et ørkenområde og dyrker solen som sin gud. Oseram-stammen er sterke og stolte krigere som legger sin lit til smedkunsten.

Stammene inneholder en rekke herlige figurer du må forholde deg til på reisen. Mange av dem er interessante og nyanserte, og du blir godt kjent med dem i løpet av hovedhistorien. Stemmeskuespillet er enestående over hele linja, og humoren treffer godt når den først trår til. Ansiktsanimasjonene derimot kan variere fra bra til noe livløs og mekanisk. Det er i hovedhistorien animasjonene holder seg mest troverdige, skal sies.

Næmmen, er det ikke...
Næmmen, er det ikke... Bilde: Jonas Magerøy/Gamer.no

Jeg føler virkelig at jeg bryr meg om alle jeg møter. Manuset er velskrevet; ting som blir sagt gir mening, og det er ikke noe unødvendig pompøs «fantasy»-dialog i spillet. Det gjør det hele mye enklere å kjenne seg igjen i enn for eksempel Skyrim, hvor mye dialog og handling er rotfestet i magi og drager og ting man ikke kan forestille seg på ekte. 

Det er også veldig godt å se at Aloy har en like utformet personlighet som resten av figurgalleriet, med sterke meninger og klare hensikter. Hun er ikke et tomt skall på lik linje med figuren du lager i for eksempel Fallout: New Vegas. Det er noen øyeblikk hvor du kan velge hvordan hun skal reagere på ting som blir sagt, men alt innenfor figurens karaktertrekk.

Forholdene hun danner til andre figurer, især den alkoholiserte Oseram-krigeren Erend og den mystiske hjelperen Sylens, er både dynamiske og svært fortrolige. Ingen er perfekte i denne verdenen, men jeg tror på hensiktene til hver og en.

Det kan ha vært mer fornuftig å løpe i motsatt retning.
Det kan ha vært mer fornuftig å løpe i motsatt retning. Bilde: Jonas Magerøy/Gamer.no

Konklusjon

Jeg hadde to tanker som overrasket meg litt da jeg spilte gjennom Horizon Zero Dawn. Det ene var hvor få tekniske feil det var i spillet. Det er en stor verden med mange spillmekanikker som jobber under panseret om en annen til enhver tid, og det hele fungerer svært godt. På ett tidspunkt knertet jeg noen menneskelige fiender ganske langt unna, og da jeg kom fram for å sjekke dem, spiltes det av en dialog det var meningen at bandittene skulle ha før jeg tok dem.

Dette skyldes nok at jeg var for langt unna til at spillet registrerte meg som nært nok til å ta dem da jeg gjorde det, og dette var mer morsomt enn frustrerende. Spillet kræsjet ikke en eneste gang, og jeg støtte på kun én usynlig vegg. Det er i seg selv imponerende i et så stort spill. Men det er også lov å forvente såpass når Guerrilla Games har jobbet med spillet i over fem år.

Det ser ikke akkurat dårlig ut i standard 1080-oppløsning.
Det ser ikke akkurat dårlig ut i standard 1080-oppløsning. Bilde: Jonas Magerøy/Gamer.no

Det andre som slo meg, var hvor lite bekymret jeg ble for å måtte gå over til PlayStation 4 Pro og 4K-TV i nærmeste framtid. Dette ser så bra ut på min Full-HD plasmaskjerm at å bruke penger på å gjøre det enda penere enn det allerede er ikke blir et behov i det hele tatt.

Dette spillet er bygget på solid grunn. Det skinner på så godt som alle tekniske og kunstneriske måter. Det smelter sammen sandkassesjangerens styrker på en måte som føles både forfriskende og særegen. Historien er best å oppleve selv, men jeg kan røpe såpass som at her er mange politiske, religiøse og samfunnskritiske spørsmål som blir stilt – selv terrorvirksomhet er en sentral nøkkel i historien på et tidspunkt. 

Spillet kan også oppfattes som en advarsel til vår generasjon. En advarsel om hvilke problemstillinger vi har foran oss når teknologien har en så eksponentiell vekst som vi ser i dag. Hvor lenge er det til maskiner lærer fortere og bedre enn oss, og hvilke forhåndstiltak bør tas før vi når dette punktet?

Guerrilla Games har tidligere sagt at de har en håndfull idéer til hvordan de kan bygge videre på verdenen i Horizon og gjøre det til PlayStations neste flaggskipserie. De har vist at de kan, og om neste spill blir like fornøyelig som Zero Dawn, er jeg helt med på den tanken.

Har du lyst på et drepende vanskelig PlayStation 4-spill er kanskje Nioh noe for deg. I likhet med Horizon har du en solid sandkasse å leke deg i i Watch Dogs 2.

Horizon Zero Dawn slippes til PlayStation 4 den 1. mars. 

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Vurdering


"En blanding av sandkassesjangerens styrker som føles både forfriskende og særegen."

Horizon Zero Dawn PS4 PS4 9/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 1. mars 2017
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: Sony Interactive Entertainment

Beste priser

På lager 544,-
På lager 545,-
På lager 549,-
På lager 549,-

Kommentarer (73)

Forsiden akkurat nå

Til toppen