ANMELDELSE: Nioh
(Bilde: Team Ninja)

Helt utrolige kamper

Dette er det første Souls-lignende spillet som klarer å stå på egne bein.

Tro det eller ei, men Nioh har faktisk vært under planlegging og utvikling siden 2004. Den berømte, og nå avdøde, japanske filmskaperen Akira Kurosawa skrev manuset «Oni», basert på en idé han hadde om å kombinere samuraier og røvere i 1600-tallets Japan med overtro, folkemyter og spiritualisme. Om det var en film eller et spill Kurosawa hadde i tankene, vet vi egentlig ikke, men etter at flere regissører hadde gitt opp sine forsøk på å lage spill basert på Oni, havnet manuset til slutt i hendene til Team Ninja, et studio tidligere kjent for spill som Ninja Gaiden og Dead or Alive for å nevne noen.

Også under Team Ninjas ledelse gikk spillet, som da het «Ni-Oh», gjennom mange endringer før utviklerne hadde staket ut kursen mot et spill som ganske tydelig er inspirert av From Softwares Dark Souls-serie. From Softwares mørke eventyrserie har siden Demon’s Souls ble sluppet i 2009 rukket å bli godt kjent blant spillere, og meget godt likt blant sine tilhengere. Serien har allerede inspirert spill som Lords of the Fallen og Salt and Sanctuary, og enda flere spill er på vei. Nioh er nok likevel det mest ambisiøse spillet inspirert av Souls-spillene så langt, og helt klart det mest unike.

Eventyret vårt dreier seg om den britiske sjøfareren William Adams, som faktisk preget historiske hendelser i Japan på starten av 1600-tallet. Denne utgaven av William Adams er imidlertid kommet i kontakt med mystiske krefter som kaller han mot det fjerne Østen, og disse kreftene kommer godt med når William bestemmer seg for å unnslippe sin nåværende situasjon som fange i Tower of London. I tillegg er William usedvanlig talentfull i nærkamp med våpen, og disse må han brukte til det fulle  for å overleve i en høyst ugjestmild verden, befolket for det meste av demoner og sinte menn.

Vi minnes de døde

De døde skal plyndres for gjenstander.
De døde skal plyndres for gjenstander. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Nioh er et spill som ønsker å stå på egne bein, men det slipper nok ikke unna sammenligninger med bestefar Dark Souls med det første. Det ene punktet hvor Nioh er markant svakere enn Dark Souls er nok i historiefortellingen. Forsøket på blande historiske hendelser og politisk idéhistorie med en egen fabelfortelling av den mørke sorten, resulterer i en temmelig overfladisk historie som ikke engasjerer stort på hverken det ene eller andre måten. Det er også langt flere filmsekvenser med dialog her enn i Dark Souls, og langt mindre historiefortelling gjennom miljøer, gjenstander og sjefskamper – slik From Software er så utrolig dyktige til.

Et grep som imidlertid Team Ninja gjør veldig bra, er å la William erindre de siste tankene til krigere og andre innbyggere som har falt til banditter eller demoner. Dette er en glimrende måte å fortelle spilleren hva som har skjedd på de ulike stedene gjennom små personlige anekdoter fra de døde.

Ellers er det å dø i Nioh en hard, men ikke urimelig, måte å straffe spillere på. Spillets valuta er Amrita, og denne brukes både som penger og erfaringspoeng. Man samler Amrita ved å beseire fiender, men hvis man dør, blir all oppsamlet Amrita liggende i en grav akkurat der man døde. Hvis William kommer seg tilbake til graven uten å dø igjen i mellomtiden, vil all oppsamlet Amrita vinnes tilbake. Hvis man imidlertid går tilbake til et alter for å bruke oppsamlet Amrita, vil alle døde fiender komme tilbake.

Bueskyting er veldig gøy i Nioh.
Bueskyting er veldig gøy i Nioh. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Brettene er som regel meget godt utformet, med mange mulige veier frem mot målet, og med mange kriker og kroker man kan utforske for å finne gjenstander, og fremskritt gjennom brettene måles i hvor mange snarveier man har åpnet tilbake til brettets sjekkpunkt, som da er alteret. Å rydde et helt brett for fiender uten å ta nevneverdig skade, er en helt herlig følelse som man rett og slett bare ønsker seg mer av. Brettene blir vakrere og mer fantasirike utover i spillet, og også mer komplekse. De blir muligens også mer rotete, men selv ikke det første Dark Souls maktet å holde seg til den geniale baneutformingen vi ser i tidlige brett som Undead Burg og Undead Parish.

Vanedannende kampsystem

Ved alteret er det mye å gjøre.
Ved alteret er det mye å gjøre. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Kampsystemet er egentlig ganske forståelig, men det skulle man ikke tro når man starter spillet. Du blir bombardert med ulike knappekombinasjoner, begrep og tall. Dette blir mer ryddig og lettere å forstå etterhvert, men det oppleves som rimelig unødvendig at spillet innfører Samurai Points, Reputation Points, Amrita, Kodama Blessings, Stances, og en rekke andre begrep før du har anelse om hva noe av dette er og kan brukes til. Det er tydelig at utviklerne er fornøyde med kampsystemet sitt, men her burde de ha vært langt mer tålmodige og innført mekanikker gradvis og mer naturlig, gjerne uten alle de knappekommandoene på skjermen samtidig.

Det er imidlertid lite som kan endre på det faktum at Nioh er utrolig gøy å spille. Det er faktisk ganske vanedannende. Dette har å gjøre med at kampsystemet er ekstremt hurtig og presist, og man blir stadig vekk belønnet med gjenstander, nye kampteknikker og tøffe animasjoner, og alt dette bidrar til å gjøre kampene besynderlig morsomme. Det er ikke så ille å stange mot en vanskelig demon så lenge man får banke opp en haug med vanlige karer på veien tilbake dit.

Få igjen pusten

Essensen av kampsystemet i Nioh er likevel utholdenhet, eller «Ki». I enda større grad enn i Dark Souls blir man straffet for å svinge vilt rundt seg til utholdenhetsmåleren er falt til null. Når all din Ki er oppbrukt, vil nemlig William behøve en god del sekunder på å få igjen pusten, og mens han gjør det, er han fullstendig forsvarsløs. Å bruke opp Ki gir altså fienden et par gratis slag på deg, og som du kanskje kan tenke deg, vil dette ofte bety døden.

Dett var dett.
Dett var dett. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Foruten å spare på utholdenheten, er det ekstremt viktig å være forsiktig, tålmodig og å ta helsemåleren sin på alvor. Dette er også de gyldne bud i Souls-serien, så gamle veteraner derfra vil nok ha et fortrinn i at man allerede er innbefattet med dette. Det er selvfølgelig ikke nødvendig at man har spilt noen Souls-spill tidligere, da Nioh er mer enn god nok til å lære opp spilleren gjennom å trene deg opp i sverdteknikker – og gjennom å brutalt banke deg opp når du eventuelt begår noen feil.

Det er også mulighet for nettspilling i Nioh. Falne spillere på samme server som deg kan utfordres for å få tak i bedre utstyr og gjenstander, men gjenferdene som du da utfordrer styres ikke av andre spillere, men er isteden datastyrte utgaver av den spilleren du utfordrer. Direkte spillerdueller skal visstnok slippes senere som nedlastbart innhold.

Den mest givende delen av nettspillingen er nok samarbeidsmodus. Ved altrene kan du ofre gjenstander for å påkalle en spiller til å hjelpe deg med oppdraget du befinner deg på, og dette ba på flere herlige øyeblikk. Det var imidlertid vanskelig å oppnå kontakt med andre spillere, men jeg regner med at det løser seg så snart spillet faktisk er ute.

Man flytter seg mellom oppdrag via dette kartet.
Man flytter seg mellom oppdrag via dette kartet. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

En vennlig innføring i Souls-stilen

Det er sikkert mange som er nysgjerrige på om Nioh er enklere eller vanskeligere enn Dark Souls, Demon’s Souls og Bloodborne. Selv har jeg hørt både det ene og det andre, men kom vel til syvende og sist frem til at Nioh er hakket enklere enn noen av From Softwares spill. Siden disse spillene åpner for såpass individuelle spillestiler, er det nok likevel høyst personlig hvilke spill man opplever som mest utfordrende. Jeg opplevde aldri Nioh som direkte enkelt – bare noe mer tilgjengelig og vennligere enn Souls-serien, og det behøver absolutt ikke å være en negativ ting.

Nioh legger langt mer vekt på sniking, og her viser Team Ninja virkelig frem sine røtter. I større grad enn i Dark Souls patruljerer fiendene området, og spilleren må derfor ta seg god tid og plukke av fiendene én om gangen. Å dra på seg mer enn én fiende om gangen, betyr som regel døden – spesielt for nye spillere. Med visse våpen og en del is i magen kan man bekjempe horder, men da leker man virkelig med ilden.

Demonene stjeler rampelyset

Det er så enkelt å merke at man selv blir bedre på å sloss, bedre på taktikk, og bedre på å velge hvilke kamper man bør unngå. Nioh belønner klokskap, men det belønner naturligvis også de som er modige og dyktige nok til å drepe demoner som man kan velge å lokke frem fra skyggene.

Heisann...
Heisann... Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Apropos demoner: Den herlige følelsen av å ha ryddet et helt brett for fiender blir ofte lagt på vent, da det som regel er en eller to overraskelser som venter på deg i form av ekstra seige og aggressive demoner. Når disse dukker opp, har man som regel ikke mye helsedrikk igjen, og man vet at hvis man dør nå, må man ta hele brettet på nytt.

Disse beistene viser også designfilosofien bak Nioh på sitt aller beste. Demonene grynter og svinger våpnene sine med såpass mye følelser at man nesten ikke tør å angripe dem. I tette kamper med disse blir det nesten for mye adrenalin, hjertebank og svette hender.

Du er best når du ikke prater, William

Selv om beistene er veldig detaljerte, er ikke Nioh et pent spill alt i alt. Figurmodeller, bygninger og andre ting som preger landskapet er flott utformet, men bakgrunnene og teksturer på for eksempel vegger, gulv og sand er langt mer grøtete. Motsetningen dette påfører er uheldig, og gjør at spillet tidvis virker uferdig. Dette er imidlertid kun en liten klage på den rent tekniske delen av det visuelle, og er ikke nok til å ødelegge inntrykket av at Nioh har et nydelig visuelt formspråk, med massevis av særpreg.

En annen ting som skaper bulker i totalinntrykket, er den meget vekslende kvaliteten på stemmeskuespillet. Aller verst står det til med William selv, da hans stemmeskuespiller høres utrolig flat og uinspirert ut, samtidig som han helt tydelig sliter med den britiske dialekten. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at Niohs svakeste øyeblikk er når William åpner munnen for å prate.

William har gått actionhelt-skolen til Geralt fra The Witcher.
William har gått actionhelt-skolen til Geralt fra The Witcher. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Ikke overraskende står det langt bedre til med de japanske stemmeskuespillerne. Nioh gjør nemlig noe genialt, dog åpenlyst med språket: Rollefigurene som er britiske prater engelsk, og rollefigurene som er japanske prater japansk. Innlysende kanskje, men i de fleste spill fra Japan må man jo velge mellom engelsk eller japansk tale. Dette hjelper faktisk veldig på innlevelsen, og gjør det langt mer troverdig at William faktisk er en fremmed i denne demonplagede utgaven av Japan. Det hadde jo vært rart om William plutselig ble flytende i japansk, simpelthen fordi han har nådd landets kystlinje.

Musikken er også fin, men ikke stort mer enn det. Jeg savner minneverdige stykker som brenner seg fast på hukommelse og jeg savner stykker som virkelig definerer områdene eller kampene de spilles over. Musikk er ikke det viktigste i slike spill; Dark Souls har kun musikk i sjefskampene, og i noen ytterst få områder. Gode musikkstykker kan likevel bidra til å sette opp virkelig klimatiske øyeblikk, som for eksempel sjefskampen mot Ornstein og Smough fra det første Dark Souls.

Konklusjon

Når alt kommer til alt, er nok ikke Nioh et spill som setter like dype spor som Dark Souls, men kanskje det er urettferdig å forvente akkurat det. For hva det leverer, er Nioh et glimrende spill som kan plukkes opp uavhengig av spillerens erfaring med Souls-serien. Historien er nok ikke spesielt interessant med mindre man studerer japansk historie, men all personligheten som er sprøytet inn i rollefigurer, monstre og våpen gjør opp for dette.

Nioh har et tydelig historisk bakteppe,.
Nioh har et tydelig historisk bakteppe,. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Kampsystemet legger opp til utrolig intense oppgjør hvor én eneste liten feil utgjør forskjellen på seier og nederlag, og det å faktisk komme seirende ut av slike dueller, gir en herlig rus som gjør at det blir vanskelig å legge fra seg kontrolleren. Man vil rett og slett bare spille litt lenger, for å se hva som skjuler seg bak neste hjørne.

Nioh har helt klart sine skjønnhetsfeil, men er likevel et glimrende og utrolig morsomt spill. Nioh er også et viktig spill i den forstand at den markerer det første Souls-lignende spillet som vil bli husket for å være mer enn en etterligner. Det er tydelig at Team Ninja har ønsket å lage et av årets definitive actionopplevelser, og det har de klart med glans. Nioh vinner definitivt terreng i den diskusjonen ved å ha et enda bedre kampsystem enn Souls-serien.

Nioh slippes til PlayStation 4 onsdag 8. februar. Vi spilte spillet på en vanlig PlayStation 4, og alle skjermbildene bortsett fra toppbildet er tatt av oss.

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Vurdering


"Nioh vinner terreng på å ha et enda bedre kampsystem enn Souls-serien."

Nioh PS4 PS4 8/10 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 8. februar 2017
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: Koei Tecmo
  • Utvikler: Team Ninja

Beste priser

På lager 333,-
På lager 345,-
På lager 398,-
På lager 398,-

Kommentarer (9)

Forsiden akkurat nå

Til toppen