ANMELDELSE: Far Cry 5
(Foto: Ubisoft)

Ikke den Far Cry-revolusjonen vi hadde håpet på

Men likevel er det fortsatt enormt moro å leke villbass i Ubisofts vidåpne villmarkssimulator.

Far Cry-serien ruller stadig videre, og etter mange herlige besøk i Afrika, tropeneNepal og steinalderen, er det nå på tide å ta turen til mulighetenes land: USA. Her får man servert en massiv, åpen spillverden, hvor man som vanlig hopper inn i rollen som enmannshær og motstandsleder. Denne gangen er det imidlertid ikke pirater eller selverklærte despoter som skal tas rotta på, men i stedet en høyreekstrem kult som har tatt kontroll over et av landets største stater, Montana.

Tematikken virket både interessant og dagsaktuell da spillet ble vist fram for aller første gang, og det er fortsatt mye spennende som blir tatt tak i i den endelige utgaven av Far Cry 5.

Likevel er det mye det samme som det vi har fått servert tidligere. Spillet er dermed ikke det enorme spranget mange kanskje hadde håpet på – hverken innenfor historieformidling eller spillbarhet – men det er fremdeles veldig gøyalt å rave rundt som villmann i en stor, vakker og åpen verden.

Som Daniel i løvens hule. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Et dødfødt oppdrag

I Far Cry 5 inntar man rollen som en ung og lovende spesialagent som blir sendt til hjertet av Montana for å arrestere kultlederen Joseph Seed. Man setter føttene på bakken, trasker inn i Seed-familiens leir og kommer ansikt til ansikt med den høyreekstreme banditten allerede i løpet av spillets første kvarter.

Joseph blir presentert som en typisk Far Cry-antagonist: Han er karismatisk, selvsikker, flink til å holde monologer og smått psykopatisk, og han havner sånn sett øyeblikkelig i samme kategori som Vaas og Pagan Min fra henholdsvis Far Cry 3 og Far Cry 4. På egenhånd er han nok aldri fullt så minneverdig som de som har kommet før ham, men sammen med resten av den superkristne gjengen sin – undersåttene Faith, John og Jacob – blir det likevel en ganske så unik og interessant fortelling.

Det har seg nemlig slik at Jospeh og resten av Seed-slekten er i den tro at en slags dommedag er nært forestående, og de benytter seg da av anledningen til å ta kontroll over og personlig forberede området rundt Hope County på den kommende samfunnskollapsen.

Premisset er interessant, og de største skurkene er godt skrevet, men det helhetlige plottet kunne med hell vært enda litt mer voksent og troverdig. Det er tydelig at utviklerne forsøker å sjokkere, men det blir litt tafatt i det store og det hele. Da har lignende fortellinger blitt fortalt langt bedre tidligere, som for eksempel i den eminente TV-serieadaptasjonen av The Handmaid's Tale.

Men jeg lar meg selvfølgelig rive litt med av Far Cry 5 også. Det første møtet med kulten er akkurat så skjellsettende som forventet; Joseph lar seg åpenbart ikke affisere av din ankomst, men mener i stedet at dette er en del av den helhetlige planen: «God will not let them take me».

Og selvfølgelig går det jo slik – din plan går ad undas, og det tar ikke lang tid før billetten hjem styrter i bakken og du blir kjeppjagd over bakker og berg av Josephs kult.

Ikke akkurat Hollywood. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Tradisjonen tro

Slik blir man prompte kastet inn i spillets åpne verden, også kjent som Hope County. Her er det Seed-kulten som rår, og de som ikke lystrer må enten la seg kue eller ta til kamp mot overmakten. Tradisjon tro faller spillerens figur raskt inn i sistnevnte gruppe, og det tar ikke lang tid før man viser seg som den barskeste og mest treffsikre drapsmaskinen på denne siden av grensen.

Eksplosjoner, bueskyting og irriterende fiender? Ja,  så visst er dette Far Cry. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Din figur, som for første gang i serien kan lages helt fra bunn, er selvfølgelig dyktig med både skytevåpen og kjøretøy, og du blir (nesten) egenhendig nødt til å sørge for å drive ut Guds selvutnevnte forkynnere.

Dette gjør man ved å gradvis ta kontroll over deler av Hope County. Hver region er kontrollert av én av Josephs løytnanter, og innenfor hver region finner man konvoier man skal stoppe, gisler man skal befri og baser man skal infiltrere. Ikke særlig ulikt de foregående Far Cry-spillene med andre ord, og det er for så vidt ganske skuffende at Ubisoft ikke har tenkt litt mer utenfor boksen denne gangen.

I forkant av spillets lansering hadde jeg nemlig sett for meg at den nye og litt mer voksne historien skulle bringe med seg et par ferske spillmekanikker, men de store, radikale endringene uteblir i Far Cry 5. I stedet er dette et ganske typisk spill i serien, som egentlig er helt på linje med Far Cry 3, Far Cry 4 og Far Cry Primal. Har du ikke likt noen av disse, eller kanskje gått lei underveis, er det dermed ikke spesielt mye å rope hurra for her.

Men hvis du som meg aldri helt har blitt lei Far Cry, vil det fremdeles være enormt mye å like i Far Cry 5.

Herlige Hope County

Som i tidligere spill, er også Hope County en stor og dynamisk lekeplass hvor mennesker, dyr og sideoppdrag kjemper med nebb og klør for å vinne spillerens gunst. Det skjer noe absolutt hele tiden, enten man blir angrepet av en skunk mens man er på fisketur, snubler over et sjøfly nede ved elva eller får nyss om en skattejakt rett bortenfor horisonten. Med mindre man følger hovedoppdragene slavisk, vil man mest sannsynlig hales og dras i mange forskjellige retninger underveis, og da er det bare å la seg rive med.

Fisking burde være med i alle spill. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Det er jo dette som er greia med Far Cry: Spillet byr på så mange unike, spennende og tilfeldige situasjoner at ingen vil kunne få den nøyaktig samme spillopplevelsen.

Og det vet Ubisoft veldig godt – denne gangen har de sågar kastet inn et progresjonsystem som belønner lettsindig og kreativ utforskning. Her får man poeng for alt mulig rart man kan finne på å gjøre, og disse kan man så bytte inn i ulike oppgraderinger. Trenger du mer helse? Da kan du velge om du har lyst til å jakte på elg, drepe et visst antall fiender med pumpehagle eller noe helt annet. Dette systemet erstatter det nokså klønete «crafting»-systemet fra tidligere spill, og gjør øyeblikkelig Far Cry 5 til en litt mer oversiktlig opplevelse.

Man vil også finne et par andre kvalitetsendringer her og der, slik som det faktum at spillverdenen nå er fullstendig åpen. I praksis betyr dette at man kan dra hvor som helst fra det øyeblikket man kastes ut i den åpne verdenen.

I tillegg fyller man ut verdenskartet mens man utforsker det, noe som ikke bare betyr at man ikke lenger trenger å klatre i tårn for å se hva som skjuler seg i omgivelsene, men at man også får en langt mer personlig og tilfredsstillende spillopplevelse hvor hvert eneste skritt gir deg mer å utforske.

En og annen syretripp blir det også tid til – kanskje litt for mange? Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Samtidig skader det ikke at spillets univers, en fin og fiktiv utgave av virkelighetens Montana, er så interessant som det det er. Omgivelsene består av en fortreffelig blanding av fjell, skoger, elver, åkrer og alt der imellom – se for deg det du ser når du tenker på amerikansk villmark, og du vil antagelig få et nokså godt bilde av hvordan Far Cry 5 ser ut.

Rent grafisk er det kanskje en litt blandet opplevelse, men på sitt beste er Hope County et fantastisk vakkert sted å utforske. Det føles også virkelig, med troverdige omgivelser som vitner om hva som har skjedd; mennesker som stort sett alltid har noe vettugt å fortelle; og en naturlig balanse mellom godt og ondt.

Musikken klarer også å representere denne balansen på en fantastisk måte: Her er det flust av klassisk amerikansk musikk å nyte godt av, men mest imponerende er nok likevel de herlige originale sangene som er lagd fra bunn av for spillet.

Jeg overdriver ikke når jeg sier at musikken (og måten den blir brukt på) antagelig er det jeg liker aller best med spillet. Å slakte sinnakristne til de evangeliske tonene av gladkristen godmusikk, eksplosjoner og protestantisk hoiing er rett og slett herlig.

Alt blir bedre sammen med en god venn. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Flerspiller og samarbeid

Med på kjøpet får man også Far Cry Arcade, en selvstendig modus som lar spillere lage egne flerspillerkart og samarbeidsopplevelser som kan deles på tvers av nettverket. Dette er også noe Ubisoft har gjort tidligere, deriblant i Far Cry 2, og det fungerer sånn cirka på samme måte her.

Basert på det vi har sett av brukerskapte eventyr så langt, virker det som en skikkelig spennende verktøykasse – en verktøykasse undertegnede nok aldri kommer til å ta seg bryet med å benytte seg av, men for de som liker en slags, vil man nok kunne lage mye forskjellig.

Flerspillerkartene er også interessante, med innslag av kjøretøy, ville dyr, fallskjermhopp og alt som hører med i hovedspillet, men i en spillbransje som preges av stadig mer polerte flerspillermoduser, føles dette som noe som hører fortiden til – en eneste stor ettertanke som spillet egentlig hadde klart seg mye bedre uten.

Samarbeidsmodusen i Far Cry 5 er da en eneste stor motpol til den kjedelige flerspillerdelen, for ikke bare kan man kaste seg ut i kule Far Cry Arcade-opplevelser sammen med en kumpan – man kan også spille gjennom hele enspillerdelen sammen med vedkommende.

Dette er et ekstremt velkomment tilskudd, og har du en god venn som også er interessert i å ta en heisatur i amerikansk villmark, er det bare å invitere vedkommende med en eneste gang. Det kommer nok ingen av dere til å angre på.

Skyt først, spør etterpå er hovedregelen i Far Cry 5. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Til tross for at det byr på svært få ordentlige nyvinninger, er Far Cry 5 fortsatt en meget engasjerende og vanedannende spillopplevelse. Spillets utgave av Montana er stor, fargerik og sånn passe variert, og de tingene man gjør rundt omkring er også svært givende.

Jakt, fiske og friluftsliv går hånd i hånd med basehopping, bilkjøring og skuddvekslinger med innpåslitne kultmedlemmer, og det at man står fritt til å gjøre nesten hva man vil helt fra starten av, gjør dette til et av de mest åpne og interessante spilluniversene på lang tid.

Spillets oppdrag, oppgraderinger og utfordringer legger også opp til at man skal få lov til å utforske, leke med og oppdage så mye som mulig etter hvert som man spiller, og det er utrolig givende å belønnes for kreativ og nysgjerrig spilling.

Hvor veien går, det er opp til deg. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Rent mekanisk fungerer spillet nokså likt det som har kommet tidligere i serien, men likevel tok det en stund før både kontrollsystem og oppdragsstruktur virkelig klikket for meg. Men da var jeg til gjengjeld solgt, akkurat som med de foregående spillene i serien.

Jeg er fremdeles ikke helt sikker på hvor lenge Ubisoft kan fortsette å lage disse spillene – til tider merker man helt klart en slags metthetsfølelse, og det er ikke fullt så engasjerende å jakte svartbjørn med landminer og ramponere biler med luftputebåter i 2018 som det det var i 2013. Men samtidig er det fremdeles svært vanskelig å spille Far Cry uten å oppleve øyeblikk hvor man rett og slett er nødt til å bryte ut i latter, glede og forundring, og det er disse øyeblikkene som visker vekk mettheten.

Disse spillene har rett og slett en herlig frihetsfølelse få andre spillserier kan hamle opp med.

Til syvende og sist kunne nok historien vært hakket mer engasjerende (og kanskje enda litt mer voksen), og flere irritasjonsmomenter lusker like under overflaten, men det er først og fremst den åpne verdenen jeg er her for. Og den leverer stort sett varene.

Far Cry 5 er tilgjengelig på PlayStation 4 (testet på en standard modell), Xbox One og Windows. Vil du ha andre, spennende spill satt i en åpen verden? Da kan vi anbefale Horizon Zero Dawn eller det litt unike Subnautica.

Vurdering

"Selv om historien skuffer noe, er det vanskelig å ikke storkose seg med Far Cry 5."

Kommentarer (58)

Forsiden akkurat nå

Til toppen