Nintendo Switch 2 har rukket å bli en måned gammel, og redaksjonen tilbragt mye tid med den lekre, smekre spillkonsollen. Vi har anmeldt storspill, testet nyversjoner og latt oss irritere over Nintendos manglende bondevett.
Det er mye å like ved Switch 2, men også en del barnesykdommer – det er særlig ett ankepunkt vi føler er underkommunisert. I denne artikkelen trekker vi fram det beste og verste ved å eie Nintendos nyeste konsoll.
Du får ikke bare ett, men to fantastiske racingspill
Mario Kart World er det åpenbare trekkplasteret ved lanseringen av Switch 2. Det er ikke hver dag vi får et nytt Mario Kart-spill, og etter den usedvanlige suksessen Mario Kart 8 Deluxe fikk, var det enorme forventninger til nykommeren. Spillet innfrir så til de grader, og klarer å være noe nytt og spennende, samtidig som det helt tydelig ivaretar det som gjør Mario Kart til Mario Kart.
Denne gangen får man utforske en stor, åpen verden som er full av samlegjenstander, sideoppdrag og underfundigheter. Banene man kjører rundt på i flerspillerdelen er faktiske, fysiske steder man kan besøke og kjøre mellom, og man låser stadig opp nye figurer og kjøretøy.
Det er et sted det rett og slett er en fryd å utforske, og jeg kjenner på flere paralleller til Burnout Paradise underveis. Håpet er at også Mario Kart Worlds verden blir en større og enda mer interaktiv lekegrind etter hvert som spillet utvikler seg og det kommer flere baner å oppsøke og aktiviteter å bedrive.
I alt mylderet rundt Mario Kart World finner vi derimot også et annet eminent racingspill. Også dette er et nytt innslag i en årelang serie med sterke røtter på Nintendos plattformer: Fast Fusion.
Fast-serien debuterte på Wii i 2011, og har siden lansert ett spill per Nintendo-konsoll. Serien beskrives best som en arvtager til både F-Zero og Wipeout, hvor futuristiske svevebiler farer gjennom høytsvevende berg-og-dal-bane-nivåer i en helsikes fart.
Fast Fusion gjør således ikke veldig mye nytt, men er et bunnsolid bilspill med fargerike kjøretøy, en engasjerende gameplay-loop og noen helt enestående omgivelser. Spillet er i tillegg teknisk imponerende og leverer en av de mest gjennomførte visuelle opplevelsene på en Nintendo-konsoll noensinne – først her får vi se hva Switch 2 virkelig, virkelig er god for.
Du får gamle spill i ny drakt
Noe av maskinens kraft kommer også tydelig til syne når man ser hvordan den håndterer gamle spill – spill som kjørte som kjelke på asfalt på den originale Switch fungerer nemlig langt, langt bedre på Switch 2.
Det beste eksempelet er Pokémon Scarlet og Violet, to spill som rett og slett ikke fungerte veldig godt da de ble lansert i 2022, og hvor overgangen til Switch 2 er som natt og dag. De nye utgavene kan riktignok ikke kamuflere spillets mange visuelle svakheter, men å kunne spille det som egentlig er to svært gode Pokémon-spill i den tilstanden de var tiltenkt å fungere, er rett og slett fantastisk.
Andre spill som utnytter den nye maskinvaren godt er The Legend of Zelda-spillene Breath of the Wild og Tears of the Kingdom, som begge har fått nye, påkostede utgaver. Disse oppgraderingene koster riktignok en pen penge, med mindre man abonnerer på Nintendo Switch Online + Expansion Pack, men vil lett være verdt det for de som lengter etter en ny rundtur i Hyrule.
Utover dette kan man se forbedret ytelse over hele fjøla, hvor alt fra Super Mario Odyssey til Bayonetta 3 har fått stueren bildefrekvens og kortere lastetider.
Til sist må man også nevne tilgang til GameCube-spill, som også kommer gjennom den dyreste varianten av Nintendo Switch Online-abonnementet. Foreløpig er det ikke mange spill som er tilgjengelig, men at Wind Waker er blant de første ute er et svært hyggelig utgangspunkt som gir god grobunn for tiden framover.
At utgaven vi får er langt unna den forbedrede HD-utgaven, er en annen sak.
Du får lov til å bruke de gamle kontrollerne dine
Blant de uavkorta positive aspektene ved Switch 2 er det faktum at nær sagt alle spill fra originalkonsollen fortsatt fungerer. Overgangen mellom de to konsollene er forholdsvis sømløs, og det tar ikke mer enn et snaut kvarter å overføre det meste av spill, skjermbilder og lagringsdata.
Det jeg derimot ikke var klar over var at kontrollerne fra den første Switch-en også fungerer ypperlig på Switch 2.
Det skulle selvfølgelig bare mangle, men dette er altså langt ifra standard. Vanligvis er «ny konsollgenerasjon» synonymt med «nye kontrollere», men akkurat i dette tilfellet kommer det faktum at Switch-konsollene er såpass like hverandre virkelig til forbrukernes fordel.
Andre kontrollere fra forrige generasjon fungerer også upåklagelig, enten man har gått til innkjøp av et knippe Pro-kontrollere eller de mer ymse retro-dingsene som hermer etter henholdsvis SNES- og Nintendo 64-spakene.
Å invitere vennegjengen til Super Smash-aften eller spille Mario Party med niesene blir øyeblikkelig mye triveligere når man brått har fire kontrollere i stedet for to.
Mye tyder imidlertid på at Nintendo ikke har fikset en av de virkelig store svakhetene fra forrige generasjon. Kloke hoder forteller at teknologien bak joy-con-kontrollerne er mye den samme som sist, i en slik grad at «drifting» også kan komme til å bli et problem denne gangen.
Nintendo sier på sin side at de nye kontrollerne er bedre, redesignet fra bunnen av. Så da får vi nesten bare vente og se hva som ryker først – spakene eller lovnadene.
Du må betale dyrt
Elefanten i ethvert rom rundt lanseringen av Switch 2 har vært prisen, og det med rette. Her i Norge er det snakk om en drøy dobling av prisen sammenlignet med forgjengeren. Vi har havnet i en perfekt storm, hvor alt fra kronekurs til handelsstanden later til å være imot oss.
6 695 er mye penger. 7 449, hvis man vil ha med Mario Kart World, er enda mer.
For meg som spilljournalist er dette likevel en god investering, og allerede nå har jeg produsert nok Switch 2-innhold for Gamer.no til å tjene inn godt over halve kjøpesummen. Artikkelen du leser nå inkludert!
Gi meg et par-tre spillanmeldelser på baken og jeg vil gå i null innen jul.
Det samme kan ikke sies for dere andre, vanlige dødelige. Og da synes jeg det skal det godt gjøres å forsvare et kjøp av Switch 2. Foreløpig.
Du får ikke store spillnyheter ... enda
Jeg er i hvert fall helt tydelig på at jeg aldri kunne forsvart denne pengebruken slik Switch 2 er ved lansering. Ikke at det er noe galt med med selve konsollen – den er som sagt både lekker og smekker og er en flott iterasjon som jeg tror har mange gode år foran seg.
Men i skrivende stund er det rett og slett for få spill å spille. Og det er det største problemet med Switch 2.
Mario Kart World og Fast Fusion kiler på alle de rette stedene; Bravely Default i HD er stas; og det er kult at CD Projekt Red har fått Cyberpunk 2077 til å fungere i dette formatet. Det er mye gøy med Switch 2, men ikke en-kvart-månedslønn-gøy.
Det venter heldigvis flere spill på horisonten, og i skrivende stund er det knapt to uker til lanseringen av Donkey Kong Bananza. Spillet ser enestående kreativt ut, og det er utelukkende positivt at det er skaperne bak Super Mario Odyssey som står bak.
Senere i år kommer det flere godbiter, og jeg ser spesielt fram til Metroid Prime 4: Beyond og Pokémon Legends: Z-A. Disse spillene kommer riktignok også til forrige generasjon, men jeg blir ikke veldig overrasket hvis lillebror fra 2017 ender opp med å slite, særlig med sistnevnte.
Du får ikke snert
At de fleste spill på konsollen i skrivende stund er nyversjoner, gamle spill som kjører bedre eller spill du fint kan kjøpe andre steder, taler ikke til Nintendos fordel.
Sjelden har jeg følt så lite engasjement rundt en konsollansering – mer av det samme er på ingen måte å forakte i dette tilfellet, all den tid Switch er et velfungerende økosystem – men jeg tar meg fortsatt i å lure på hvor det lille ekstra har blitt av.
Hvor er snerten, Nintendo? Hva skal jeg rope hurra for?
At Switch 2 da, til tross for stiv pris og mangel på lanseringsspill, er den beste lanseringen for Nintendo noensinne, med 3,5 millioner solgte på bare fire dager, har jeg imidlertid litt vanskelig for å begripe. For så mange spilljournalister er det vel ikke der ute?
