Grand Theft Auto har aldri vært bedre

Den urbane sandkassekongen har aldri vært bedre.

Mens deler av Rockstar har pludret med vellykket villvest og en introvert pillepopper de siste årene, har ambisiøse rivaler prøvd å kaste den urbane sandkassekongen ned fra haugen på hver sin måte. I de fem årene siden Grand Theft Auto IV deiset ned i konsollgenerasjonens formative år har Saints Row-serien gjort krav på det absurde, Just Cause 2 kjørte avgårde med arealomfanget og lekenheten, mens Batman: Arkham City snek til seg en levende og stemningsfull verden.

Michael skuler over Los Santos.
Michael skuler over Los Santos.

Når Grand Theft Auto-serien nå vender tilbake etter fem år i eksil har Rockstar med andre ord mye å bevise – kanskje mer enn noen gang tidligere. Derfor er det desto mer imponerende å se kongen filleriste oppkomlingene så durabelig.

«California, here we come»

I Grand Theft Auto V går turen tilbake til Rockstars bizzaroutgave av California, delstaten San Andreas. Nærmere bestemt er sandkassen begrenset til vrengebildet av Los Angeles, kalt Los Santos, samt den mer landlige ørkenregionen Blaine County like i nord.

Ikke at det er noe å kimse ad: Boltreplassen er gigantisk. Tettpakkede urbane strøk med skyskrapere, ghetto, industri og rikmannsliv deler byen inn i områder som er like distinkte som enhver virkelig storby. Gjenskapningen av kjente attraksjoner, slik som Chinese Theater, Santa Monica Beach og Griffith Observatory, hjelper mye med å gi byen en tilstedeværelse. Det ser ikke bare ut som Los Angeles, men det føles også ut som underholdningsbyen når man trasker gjennom den.

De ulike delene er tettpakket av en detaljrikdom som understreker at den lange utviklingstiden har blitt brukt godt.

De ulike delene er tettpakket av en detaljrikdom som understreker at den lange utviklingstiden har blitt brukt godt. Kinoene spiller abstrakte franske filmer, fjernsynet viser tegnefilmer og internett er fullstappet av et popkulturliv med spill- og Facebook-parodier, sammen med mye annet fjas. Gatene er befolket av fotgjengere og sjåfører som lever sitt eget liv, og som har sine egne samtaler – selvfølgelig som oftest om noe overfladisk.

Blaine County i nord er på sin side den perfekte antitesen til Los Santos’ nesten kvalmende fokus på stil, sladder og glamour. Det er her de mest landlige og uflidde holder til, med skitne husvogner, små og slitne tettstrøk og nedslitte motell langs hele ørkenregionen. De vidstrakte landskapene og den duse ørkenstemningen er tydelig rappet fra western-sandkassen Red Dead Redemption, med et dyre- og naturliv som står i sterk kontrast til Los Santos. At man kan veksle mellom å utforske disse to ulike og sammenkoblede områdene gjør at man sjelden blir lei av å bare være i Grand Theft Auto V.

Franklin and Lamar, up to no good Started making trouble in my neighbourhood.
Franklin and Lamar, up to no good Started making trouble in my neighbourhood.

At disse områdene er som natt og dag kommer også tydelig frem i de ulike aktivitetene spillet byr på. Der Los Santos har blant annet golf- og tennisbaner, sykkelritt, nattklubber og gatebilrace, er Blaine County mer fokusert på jakt, naturliv, fjellturer og annet friluftsliv for å nevne noen. Utvalget er svært, og man går tilsynelatende aldri tom for noe å ta seg til.

Et psykopat-trekløver som fungerer

Mer oppsiktsvekkende er det at Rockstar har lykkes med å få historien, figurene og verdenen til å jobbe sammen, kanskje for første gang i serien så langt. Der Niko Bellics amerikanske drøm om et nytt og bedre liv i forgjengeren sto sterkt i kontrast med oppfordringen om å tumle tulling rundt i liksom-New York, er løsningen i Grand Theft Auto V så elegant og godt gjennomført at utvikleren må ha vært bevisst en slik løsning fra dag én.

Aller tydeligst blir dette når vi retter lupen mot de tre hovedfigurene, Michael, Franklin og Trevor. Alle er de bemerkelsesverdig karismatiske psykopater på sin måte. Der Michael sliter med å sette ord på hvorfor han ikke helt kan gi slipp på sin kriminelle og morderiske bakgrunn i sine terapitimer, banker Trevor seg stolt på brystet mens han i amfetaminrus ukritisk meier ned alt som hindrer han fra å nå egne mål.

Så har vi Trevor, da.
Så har vi Trevor, da.

Franklin er kanskje den mest forsiktige, og begynner i spillet som en tidvis rasjonell «gangbanger», en ung gutt som klasker seg i panna over hvor tomsete resten av vennegjengen ter seg. Fristelsen om bedre og større ting, samt en lite utforsket halvdrøm om å vinne dama tilbake, er det som til syvende og sist lokker ham inn i Michael og Trevors psykopatliv.

At alle tre er troende til å oppføre seg nøyaktig så mannevondt som spillet legger opp til er derfor lett å godta. Når de tre sammen i et oppdrag i historien meier ned flere titalls politimenn føles det ikke ut som om handlingen strider mot historien – det er akkurat slik tre egosentriske, umoralske og ubarmhjertige menn vil oppføre seg.

Action-satire

Så legger også historien opp til noen skikkelige grusomme handlinger. Særlig i ett tilfelle i første halvdel av spillet ble det vanskelig å ikke myse litt med øynene når jeg spilte en sekvens som tar det hele litt langt. Antageligvis skjønte Rockstar også at dette kunne bli litt voldsomt, og lar en av protagonistene hamre inn poenget i en dialogsekvens like etterpå: «Det jeg nettopp gjorde var meningsløst, så derfor burde vi ikke gjøre det», forteller den ene protagonisten til offeret sitt, og til spilleren. Ikke særlig dypt, men sant er det nok.

Sett bort fra denne ene glippen glir det satiriske plottet glatt inn i den tonen serien er kjent for. Skråblikket på amerikansk og vestlig kultur og samfunn er ganske treffende, med referanser til middelaldrende kvinner og menn i midtlivskriser, narsissistiske snyltetenåringer, korrupsjon, kjendisdyrking og hoderystende popkultur. Til tider blir det nesten for mye, men til sammen utgjør de små bitene en helhet som er med på å forme Los Santos-området.

Ut fra minikartet nede i hjørnet ser det ikke ut som om Michael kommer seg ut av denne knipa.
Ut fra minikartet nede i hjørnet ser det ikke ut som om Michael kommer seg ut av denne knipa.

Overdrivelsene står i kø overalt, i en herlig kakofoni av eksplosjoner, massemord og usannsynlige situasjoner, personer og hendelser. Grand Theft Auto V tar seg ikke selv særlig alvorlig og prøver ikke å være realistisk, men sørger heller for at spilleren blir sugd inn i en verden som virker autentisk. Og det er akkurat slik det bør være i et sandkassespill.

Finurlig figurgalleri

Og overdrivelsene stopper ikke der. Dan Housers svært velskrevne manus gjør at alle oppdragsgivere og toneangivende figurer er verdt å høre på. Selv i de lengste mellomsekvensene greier Grand Theft Auto V å holde på oppmerksomheten, mye på grunn av at gode animasjoner i tandem med sterk dialog underholder.

Samtidig er det noe fortreffelig over de mange sideoppdragene som dumper ned i fanget på spilleren. Når man drar på kjendisjakt med en paparazzi i mål om å fange ”uskyldige” tenåringskjendiser i full vigør, eller når en blir bedt om å bli med på å legalisere hasj, men ender opp med å røyke en dose som får hovedpersonen til å se syner, er det aldri et kjedelig øyeblikk.

Figurene føles livlige, og bidrar til motivasjonen for å gjennomføre selv de mest banale oppdragene. Det pågående dramaet mellom heroinavhengige Tanya og kjæresten er akkurat spennende nok til at man gidder å kjøre taubil gjennom gatene.

Bekjentskapene slår gjerne på tråden for å tilby nye oppdrag, eller sender tekstmeldinger og epost for å holde deg oppdatert på hva som skjer. Telefonen er ikke anmassende, men fungerer mer som et supplement til det som skjer i spillverdenen.

Mekanisk suksess

Det er ingen tvil om at Rockstars sidesprang med Red Dead Redemption og Max Payne 3 har gagnet Grand Theft Auto V. Ingensteds er dette mer tydelig enn i skytemekanikken, som for første gang i et Grand Theft Auto-spill ikke får meg til å ville karnøfle kontrolleren.

Liksom-Master Chief.
Liksom-Master Chief.

Endelig har skottene greid å tilpasse seg den moderne tredjepersonsskyteren, og har så å si gjort en blåkopi av skytefølelsen fra Max Payne 3 – riktignok med et dekningssystem som var fraværende fra pillepoppereventyret. Det er fremdeles ikke perfekt, men det gjør ikke vondt å plaffe ned sivile og usivile lenger. Særlig om man drister seg til å skru av den forstyrrende siktehjelpen i menyene.

Også kjøretøybiten har fått en oppstiver. I bunn og grunn har Rockstar bygd videre på fysikkgrunnlaget i forgjengeren, men bilene er ikke lenger uhåndterlige. Store kjøretøy føles tunge og truende, mens de mindre bilene flyter lettere langs veien. Karosseri flerrer av i sammenstøt og villbassekjøring, og med litt ekstra deng blir bilen praktisk talt ukjørbar. At spillet også her er balansert mer med tanke på gøy enn realisme er ikke til å stikke under stol, men det gjør det mer tiltalende å utforske Los Santos og omegn med favorittradiokanalen i ørene.

Grand Theft Auto V X360 X360 PS3 XOne PS4 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 17. september 2013
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Rockstar
  • Utvikler: Rockstar North

Beste priser

På lager 248,-
Ikke på lager 248,-
Ikke på lager 248,-
Ikke på lager 248,-

Kommentarer (155)

Forsiden akkurat nå

Til toppen